Religion

– Det største underet er å få tro

GUD I MØRKET: Åsne og Andreas Nordli har vært gjennom to dramatiske år. Først fikk Ungdom i Oppdrag-lederen beskjed om at han hadde kreft – halvannet år seinere var det konas tur. Endrer slike erfaringer hvordan man leser påskefortellinga?

Påskas budskap regnes ofte som utfordrende, om ikke reint ut mørkt. Jesus forrådes, forlates, tortureres og henrettes.

Men hvordan preger det troa å bekjenne seg til en gud som har gjennomlevd noe av det verste og vondeste denne verden har å by på?

Får påskefortellinga en ny dimensjon når en selv møter angst og motstand?

– Det gir trøst og styrke at Gud faktisk har gått og kjent på det samme som deg selv. Som har vært menneskelig og på en måte vet hva det handler om, sier Åsne Nordli.

To sjokkbeskjeder

Åsne og Andreas Nordli

Åsne og ektemannen, Andreas Nordli, har dedikert store deler av livet til misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag. Det var her de møttes som 18-åringer, før de seinere bodde fem år i Romania som misjonærer.

De siste tretten åra har Andreas ledet organisasjonen fra Stange i Hedmark, hvor Ungdom i Oppdrag har sitt hovedsenter.

Ekteparet veit ett og annet om motstand, og hva det vil si å ha ei tro som «bærer». De siste to åra har bydd på mye dramatikk:

Med drøyt halvannet års mellomrom fikk begge ektefellene beskjed om at de hadde kreft.

Venta med å fortelle

Først ut var Andreas. I januar 2021 begynte han å mistenke at ikke alt sto bra til.

– Jeg tror det var syvende januar. Da hadde jeg en testikkel som i løpet av ganske kort tid ble veldig stor. Så jeg gikk jo til fastlegen, og fastlegen sier at «det der kan være kreft, ja». Men jeg sa jo ingenting til henne.

– I sin «godhet», skyter Åsne inn med et oppgitt smil.

Andreas ville ikke bekymre familien unødvendig, og tenkte derfor at han skulle holde på bekymringa til det var «100 prosent sikkert».

Den planen havarerte imidlertid raskt. Han fikk time på sykehuset to dager seinere, og kona lukta lunta.

Én god og én dårlig nyhet

På sjukehuset blir mistanken bekrefta. Der har legen én god og én dårlig nyhet:

Den dårlige var at han hadde fått en aggressiv krefttype. Den gode nyheten var at det hadde blitt oppdaget tidlig.

– «Du kommer til å bli frisk», sa legen, «såfremt det ikke er spredning. Så nå må du holde deg til fakta og ikke følelser», forteller Andreas.

– Hva sa følelsen?

Den var ganske rolig. Eller nei, det var jo uro – alle mulige følelser går jo gjennom hodet på en. Men legen sa jeg kom til å få raskt svar på om det var spredning, og det gjorde meg litt roligere. «Her må jeg bare stole på legene og ikke tenke så mye», var vel innstillinga.

Åsne og Andreas Nordli

Fra sjukehuset til planlegging av The Send

Samtidig er planlegginga av The Send, Norges største misjonstreff, i startfasen. Bare to timer etter at han får beskjeden på sjukehuset skal han holde en viktig presentasjon for alle de potensielle samarbeidspartnerne.

– Da jeg kom fra sjukehuset ba jeg om et møte med hun som var nyvalgt nestleder og én annen kollega. Så lukka jeg døra og sa at nå hadde jeg fått kreft. Men det var viktig at ingen andre på huset fikk vite om det, for jeg måtte være den første som fortalte det til de hjemme.

Selv hadde han ikke rukket å reflektere så mye rundt det. Men da han så deres reaksjon kom følelsene. Likevel gjennomførte han møtet, før han dro hjem. Da måtte den ferske nestlederen ta over kapteinsbindet på dagen.

– Ja, hun fikk jo litt av en gavepakke, humrer Åsne.

Deprimert

Likevel var det ikke før etter operasjonen Andreas virkelig gikk i kjelleren. For å redusere risikoen for spredning fikk han såkalt forebyggende cellegift.

På forhånd fikk han beskjed om at kuren skulle være «veldig enkel og lett», men det var den ikke.

Åsne og Andreas Nordli

– Den tok helt knekken på meg. Da var livet mørkt, altså. Jeg gikk rett i en kjeller som jeg aldri har vært i før.

Andreas sier at han tidligere har kjent at humøret har vært «litt under toppen», men dette var noe han aldri hadde vært borti før. Han ble liggende på sofaen flere uker.

– Det var helt uten håp. Det kognitive var helt borte. Korttidshukommelsen fungerte ikke, jeg kunne ikke snakke ordentlig – å snakke engelsk var helt umulig. Det var i det hele tatt veldig rart.

Selv om det verste gikk over i løpet av en to ukers tid var Andreas sjukemeldt fram til forsommeren.

Åsnes tur

Året etter, i august i fjor, merker Åsne at hun har en kul som står ut av magen.

– «Det er sikkert brokk», sa Andreas – den evige optimisten. Så googla jeg jo brokk da, og skjønte at det var det ikke. Det var en svulst.

Svulsten vokste raskt og merkbart – to centimeter i uka. Mens Andreas’ prognoser hadde vært gode, så dette umiddelbart mer alvorlig ut. Legen fortalte henne at «hun måtte forberede seg på det verste».

– Da er det jo klart at tankene melder seg – «lever jeg til neste jul?». Særlig tenkte jeg på barna. At man kanskje ikke får se dem vokse opp, og hva slags traumer det kan gi dem, sier hun, og refererer til ekteparets fem barn.

Åsne og Andreas Nordli

Nye overraskelser

Samtidig opplevde hun å få en fred over seg – en følelse som hun beskriver som veldig overraskende.

Åsne forteller at hun har stridt med angst som en fast «følgesuvenn» gjennom hele voksenlivet.

Men nå, når det faktisk var grunn til å engste seg, slo det helt om.

– Det var en opplevelse av Guds nåde. En følelse av å bli løfta emosjonelt ut av situasjonen, eller kanskje rettere sagt, bli båret gjennom den.

En måned seinere kommer et nytt sjokk. På Radiumhospitalet i Oslo opererer kirurgene ut en svulst på størrelse med en amerikansk fotball. Men til alles store overraskelse viser det seg at det ikke er kreft.

Hvordan var det?

Det var selvfølgelig en kjempelettelse. Og mange følelser av takknemlighet. Jeg tror vi begge to er veldig imponerte av det norske helsevesenet og hvor raskt det gikk, og veldig takknemlige for å få bo i dette landet, svarer hun.

Man kan finne Gud i angsten

—  Åsne Nordli

På tur til Getsemane

I januar var ekteparet på besøk i Getsemane – hagen hvor Jesus skal ha tilbrakt sine siste timer før han ble arrestert og korsfestet. Ifølge evangeliene etter Markus, Matteus og Lukas skal Jesus og disiplene dratt dit for å be etter påskemåltidet som markeres skjærtorsdag.

Åsne og Andreas Nordli

– Det var en veldig spesiell opplevelse. Det er jo på en måte der Jesus gir livet sitt for oss, og sier «ja» til å stå i situasjonen, sier Åsne.

Det er en historie som taler sterkt til dem begge. Både den angsten Jesus kjenner på, men også det at han sier «ja» til å stå i det.

– Da kan vi også få styrke til å si ja til å følge ham, og det kjente vi på mens vi var der.

En trøst

I bibelfortellinga fra Getsemane står det at Jesus fikk dødsangst, ifølge Lukas så «svetten falt som bloddråper til jorda».

Ekteparet understreker at ingen av dem kjente på direkte dødsangst i forbindelse med kreftutredninga – i våre dager er heldigvis en kreftdiagnose i seg selv ikke en dødsdom.

Men Åsne har kjent på dødsangst i andre sammenhenger, og forteller at hun finner trøst i at Gud også har opplevd det samme.

– Man blir ikke så ensom i det, for man kan komme til Gud med det på en måte. Og man kan finne Gud i angsten. Som er veldig spesielt, egentlig, sier hun.

Andreas forteller at erfaringa hans med depresjon har bidratt til å styrke troa.

– Der og da var jeg ikke i stand til å gjøre meg så mange tanker. Men det er noe jeg har reflektert over etterpå, at i den svarte kjelleren jeg var i, der har Gud også vært, sier han.

Gud er ikke bare allmektig og kraftig og stor, sier Andreas – Gud er også den som svetter blod sammen med oss.

Det største undret er at vi får tro på en Gud som rommer hele livet

—  Andreas Nordli

Troa er en gave

– Jesus opplevde jo at vennene sovna fra ham, men for oss var det motsatt. Vennene våre våkna. Vi fikk meldinger og telefoner fra så mange mennesker som var sammen med oss i bønn. Det betød så enormt mye, og styrka den følelsen som bar meg gjennom situasjonen. For meg opplevdes det som et under, sier Åsne.

Åsne og Andreas Nordli

Andreas er enig, og forklarer at han tror troa i seg selv er den største gaven og underet Gud gir.

– Så må vi selvfølgelig ta imot den gaven, men troa i seg selv er noe vi får.

At han og Åsne ble friske ser han mer på som et resultat av rask hjelp, et velfungerende helsevesen og dyktige leger.

– Så er selvfølgelig Gud i det også – man kan ikke trekke noe skille. Men det største undret er at vi får tro. Tro på en Gud som rommer hele livet, ikke bare oppturene, ikke bare det som er fint, men også det som er vanskelig.



Les mer om mer disse temaene:

Jor Hjulstad Tvedt

Jor Hjulstad Tvedt

Jor Hjulstad Tvedt er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion