«Verden for Kristus». «Gå derfor ut».

Misjonssambandets oppdrag gjenspeiles i interiøret på hovedkontoret i Sinsenveien. Nord-Europas største misjonsorganisasjon har tilbakelagt krevende og turbulente år preget av varslingssaker og uro. Da hovedstyret var på valg i sommer, fikk Knut Espeland flest stemmer av generalforsamlingen. Nå sitter Espeland i en sofa med notater foran seg, klar til å bli intervjuet om troen sin.

– Det er formaninger i imperativform her: «Gå derfor ut». Kjennes det stressende ut, dette oppdraget?

– Nei.

– Så det er ingen byrde på dine skuldre?

– Nei, det har jeg aldri følt. Det har opplevdes som et privilegium. Ja, å skulle gå ut i all verden for å forkynne evangeliet er en sterk oppfordring. Men hvor skal du gå ut? Jo, i all verden. Det kan handle om naboen også.

Espeland fortsetter:

– Jeg stoler på og hviler i at Gud leder meg, og jeg har alltid hatt lyst til å være med på dette oppdraget. Jeg har alltid følt glede og fred rundt dette.

Glede og fred er muligens ikke ord Espeland vil bruke om intervjusituasjoner. Intervjuer om egen person er egentlig noe han kan unnvære, ifølge ham selv. Han erkjenner imidlertid at rollen som hovedstyreleder fordrer det. Kravene til denne intervjusituasjonen var likevel tydelige: Ikke noe snakk om jobb. Ikke noe snakk om tidligere verv. Kun Misjonssambandet.

– Vet du forresten at du har en egen Wikipedia-side?

– Ja, jeg har sett den. Jeg tror ikke alt stemmer der. Jeg må kanskje inn og redigere den, sier Espeland og trekker på smilebåndene.

---

Knut Espeland

• Knut Espeland
• 59 år
• Gift med Turid. Fire barn. To av dem ble født i Kenya, mens Turid og Knut var misjonærer der.
• Ble valgt til ny hovedstyreleder i Misjonssambandet i sommer.

---

Hemmelig misjonsdrøm

Espeland ble født i Bergen, siden foreldrene var i tjeneste på det som da het Kongshaug folkehøyskole. Så satte familien på fem kursen sørover til Grimstad. Det var duket for en ny og langvarig tjeneste på Drottningborg videregående skole, som fortsatt eies og drives av Misjonssambandet.

– Jeg tror foreldrene mine var der i nærmere 40-50 år, sier Espeland.

Han minnes fellesskapet blant de mange barna som vokste opp i personalboligene. Elevkvelder på Drottningborg der man byttet på å lage sketsjer. Utstrakt møtevirksomhet med ungdommer med ulik bakgrunn fra hele landet. Entusiasmen og gleden. En barndom og ungdomstid preget av et klart budskap om å gi de gode nyhetene om Jesus videre.

– Da jeg var rundt 10-11 år begynte jeg å lure på min relasjon til Jesus. Jeg fant hvile i 1. Kor. 15, som understreker at han døde for mine synder – og at han stod opp igjen og lever i dag. Det opplevdes trygt å få ta del i et evig liv. For min del har kristendom aldri vært en trang ramme, men heller noe som er frigjørende.

[ Kall, krise og karikatur: Ettertanker fra bedehusland ]

Av og til kom det misjonærer på besøk til Drottningborg, som tjenestegjorde i andre land. Stille vokste det frem en tanke i Knut om at også han en dag skulle reise ut. Tanken på å dele evangeliet med dem som ennå ikke hadde hørt det, vendte stadig tilbake.

– Det var en del år hvor jeg visste at jeg skulle bli misjonær, men holdt det for meg selv. Dersom folk spurte hva jeg skulle bli, sa jeg ikke at jeg ville bli misjonær. Men jeg tenkte det inni meg.

Jeg fant raskt ut jeg ikke skulle bli teolog. Jeg så aldri meg selv som prest eller pastor.

—  Knut Espeland

Espeland tenkte faktisk så mye på å reise ut at valget av utdannelse ble styrt av hva som var nyttig å kunne på misjonsmarken.

– Å kunne praktiske ting er jo nyttig i felt. Så da tenkte jeg at det var lurt å gjennomføre ingeniørskolen i Grimstad og kombinere det med teologi på Misjonsskolen på Fjellhaug.

Hoppet av Misjonsskolen

Akkurat det ble med planen. Etter ett år på Misjonsskolen takket den fremtidige misjonæren for seg og satte heller kursen mot Ås, der det ble studier i samfunnsfag og økonomi.

– Jeg fant raskt ut jeg ikke skulle bli teolog. Jeg søkte råd hos Egil Grandhagen, tidligere generalsekretær i Misjonssambandet, som sa at det fantes så mange ulike yrkesretninger man kan ta som passer med behovene der ute. Jeg så aldri meg selv som prest eller pastor.

Så var det heller ikke den rollen han skulle fylle i felten.

Det året han fylte 30 år dro han, kona Turid og Mathias, som da var to år, til Pokot i Kenya. Espeland ble først koordinator for et bygdeutviklingsprogram og senere direktør for avdeling for sosial utvikling i den lutherske kirken i Pokot.

– Det dreide seg om helsehjelp, utdanning og landbruk. Det var ikke mye penger i prosjektet, men jeg opplevde at vi virkelig fikk bidra til en forskjell for befolkningen. Vi var tilretteleggere og de lokale medarbeiderne bidro virkelig til kunnskapsheving og med helsetjenester, sier Espeland.

– Hva er dine sterkeste minner fra tiden i Pokot?

– Den gangen var det et stort press på at jenter i tenåra skulle omskjæres for å kunne bli gift. Vi jobbet aktivt med kvinners rettigheter, og støttet lokale krefter som kjempet mot omskjæring av kvinner. Vi arbeidet sammen med og gjennom eldre lokale kvinner som hadde autoritet i disse spørsmålene, forteller Espeland.

– Det var et annet klima for å dele tro enn det det er her i Norge. Da vi jobbet i ulike bygdesamfunn var det helt naturlig å dele Guds ord. Til og med i møte med myndighetene, ble vi bedt om å åpne møtene med bønn. Veldig unorsk, egentlig. Selv om jeg ikke var pastor, var det rom for å være evangelist i kirkene på søndagsgudstjenestene, sier Espeland.

–Ubetinget kjærlighet

– Du er hovedstyreleder i en organisasjon som har som formål til å frelse mennesker til en verden vi ennå ikke ser. Det er en jobb som aldri tar slutt. Hvordan henter du krefter?

– Å snakke med mennesker er energigivende. Jeg er ganske ekstrovert. Ellers finner jeg stor glede i naturen, og det kjekkeste er å dele naturopplevelser med andre. Dessuten tror jeg at Gud leder en inn i oppgaver en trives med.

– Du er ekstrovert. Er det en god egenskap når man er misjonær?

– Ja. I møtet mellom mennesker skapes formidling. Men noen har fått en kjempegave til å oversette Bibelen til nye språk og får energi av det. Vi får oppgaver som passer til de egenskapene Gud har gitt oss, sier Espeland.

– Hvis jeg sier Gud, hvilke assosiasjoner får du da?

– Da får jeg en assosiasjon av … ubetinget kjærlighet. Tenk at helt siden synden kom inn i verden, så hadde Gud én tanke: Å redde menneskene. Gud har et evighetsperspektiv for oss.

Det er smertefullt. En fortelling om en dårlig opplevelse er én for mye.

—  Knut Espeland

– Hvilke utfordringer ser du som hovedstyreleder for en konservativ kristen organisasjon i et sekulært Norge?

– Den manglende erkjennelsen av at alle har en tro. Ingen vet hvordan universet oppstod, hvordan jorda ble skapt og hvordan livet ble til. Det er ting der ute som ingen har noen svar på. Hvordan oppstod egentlig livet? Da har man plutselig et annet utgangspunkt for en samtale om tro.

Denne samtalen har Espeland hatt før, for nå øker han tempoet. Det virker ikke innøvd, bare engasjerende. Han lener seg litt frem, øker intensiteten og poengene blir servert på rekke og rad:

– Det var en filosof som sa at han beundrer ateistene for deres tro. Det er en god beskrivelse. Tror du på en Gud, ja, da har du en tro. Men er du ateist, da er det mange som mener at man bare er faktabasert og ikke har noen tro. Dette synes jeg er et godt utgangspunkt for å snakke om tro i en sekulær setting, sier Espeland.

– Du må også ha et grunnlag for troen. Bibelen er Guds ord og forteller hva som er det beste for oss. Hvis noe skal definere kristendommen, må det jo være boka som er gitt autoritet gjennom alle tider. Så det er noe jeg tror blir viktig for oss, å løfte frem trosforsvaret og det intellektuelle i teologien. Det er ikke noe enklere å forsvare ateisme enn det er å forsvare kristendom.

[ Brødresangen som stilnet ]

---

4 raske

• Gud er: Han er vår skaper, frelser og oppdragsgiver.
• Jeg klarer meg ikke uten: Familien og venner.
• På gravsteinen min skal det stå: Jeg satser på å ha felles gravstein med min bedre halvdel. Og vi har ikke fått snakket om hva det skal stå der ennå.
• Boka alle må lese: Jeg må nesten si Bibelen – Guds ord.

---

– Reparasjon blir viktig

– Det har vært turbulente år i Misjonssambandet. Hva er motivasjonen din for å ta på deg vervet som hovedstyreleder?

– Jeg brenner for «Verden for Kristus». Misjonssambandet jobber inn mot bygd og by i Norge og har samtidig blikket festet utover landegrensene. Tenk det: I 1891 startet det med seks kvinner i Bergen som fikk høre om alle de millionene i Kina som ikke hadde hørt Guds ord. Da startet de Misjonssambandet. Kina er fortsatt nevnt i Misjonssambandets grunnregler, forresten.

Under Generalforsamlingen fikk Espeland flest stemmer av alle som skulle bli valgt inn til styret. 410 mennesker ønsket at Espeland skulle fortsette å være med i ledelsen av Misjonssambandets arbeid.

– Det var gledelig å få bred støtte. For det hadde jo vært en turbulent tid og jeg var veldig spent på hvordan det ville ende.

– Du har vært i Misjonssambandet i hele ditt liv. Hvordan har det vært for deg å være i denne organisasjonen i en så turbulent tid?

Espeland blir stille. Ikke bare i et par sekunder, men i ti.

– Det er smertefullt. Én fortelling om én dårlig opplevelse er én for mye. Å skulle lede dette arbeidet i en retning som tar sikte på reparasjon er viktig. Men dette har mange lag, er komplisert og vanskelig å beskrive med få ord.

[ Er du virkelig gift med den idioten? Trine Ottosen om livet med Espen Ottosen.  ]

Seks modige kvinner

– Seks modige kvinner ble beveget av de unådde i Kina. Vil det for alltid være menn som skal være styreleder eller generalsekretær i Misjonssambandet?

– Under generalforsamlingen i fjor sommer ble det vedtatt ny struktur. I et nytt sentralstyre vil kvinner kunne komme inn i Misjonssambandets øverste organ. Dermed kan en kvinne for første gang bli styreleder i Misjonssambandet i 2025, sier Espeland.

Dagens hovedstyre vil bli delt inn i et sentralstyre og et tilsynsråd. Sistnevnte vil håndtere teologiske spørsmål og vil kun bestå av menn. Espeland var selv en av de som uttalte at han støttet forslaget i forkant av generalforsamlingen.

Frem til da vil Espeland bidra til forsoning i organisasjonen.

– Jeg ønsker å bidra til en dialog som kan skape oppgjør og erkjennelse. I hovedstyret har vi i høst og på nyåret hatt direkte kontakt med enkeltpersoner. Det går på å bli sett, hørt og forstått og at den enkelte opplever seg respektert.

Dessuten deler han de seks modige kvinnene fra Bergen sin visjon.

– Jeg har et ønske om at enda flere skal oppleve Guds ubetingede kjærlighet og nåde og frelse i Jesus.