– Urealistisk at alle slags mennesker kan delta på gudstjeneste

– Vi trenger en større mangfoldstenking på hva liturgi kan innebære. 10 prosent av Norges befolkning vil ikke være i stand til å følge et salmeark, eller liturgien i en gudstjeneste, sier Rune Rasmussen.

Han er spesialprest med ansvar for inkluderende kirkeliv i Agder og Telemark bispedømme, og en av arrangørene bak HEL-konferansen som arrangeres denne uken i Kristiansand. Konferansen er for kirkelig ansatte og mennesker med funksjonsnedsettelser og deres familie.

Rasmussen peker på det urealistiske i at alle typer mennesker skal kunne delta aktivt i en gudstjeneste med Den norske kirkes liturgi slik den er i dag.

– Vi jobber mye med at personer med utviklingshemming eller en funksjonsnedsettelse skal kjenne tilhørighet til kirken, sier Rasmussen.

Rasmussen trekker linjer tilbake til da reformen Helsevernet for psykisk utviklingshemmede kom i 1991. På 90-tallet begynte Den norske kirke arbeidet med å skape tilrettelagte fellesskap for personer med utviklingshemming. I dag finnes det 200 av disse.

– I dag har tenkemåten utviklet seg. Vi ønsker å skape en gudstjeneste som alle kan delta i, uavhengig av funksjonsnivå. Vi kan ikke bare tenke tilrettelagte fellesskap, men heller tenke tilrettelagte gudstjenester hvor alle kan delta, sier Rasmussen.

[ Kvinneprestmotstander vil ha sluttpakke, ifølge NRK ]

En dag lever ikke vi lenger. Og da trenger fortsatt Sofie et fellesskap. Kirken har noen kvaliteter, og det er at kirken alltid vil være der

—  Kjartan Kversøy

– Kirken vil alltid være der

For fire år siden var Sofie Daae Kversøy (17) konfirmant i Fjell kirke i Drammen. Sofie har en alvorlig grad av utviklingshemming og lite språk.

– En dag tok diakonen i Austad Fjell menighet kontakt med vår familie. Hun lurte på hvordan hun kunne møte Sofie og vår familie på de premissene vi trengte, og hva de kunne gjøre for at Sofie kunne trives, sier Kjartan Kversøy.

Han er pappaen til Sofie og også forsker ved Universitetet i Sør-Øst Norge i spesialpedagogikk. Han har sammen med datteren forsket på samhandling med personer som har en alvorlig grad av utviklingshemming.

– En dag lever ikke vi lenger. Og da trenger fortsatt Sofie et fellesskap. Kirken har noen kvaliteter, og det er at kirken alltid vil være der. Dessuten er du velkommen som du er, sånn noenlunde i alle fall. Fjell kirke har tålt Sofie slik hun er, sier Kversøy.

Han påpeker at det har vært en lang prosess. Av og til kom familien Daae Kversøy seg til kirkedørene. Av og til fikk de med seg starten av gudstjenesten.

– Det har tatt fire år, men nå sier Sofie at det Fjell kirke er hennes kirke.

«Call and response»-prinsippet

Kversøy peker på at for mennesker som ikke har språk, kan det kan det oppleves mer inkluderende å gjøre noe sammen.

Det er nettopp dette Rasmussen tar til orde for i konferansenboka til HEL- konferansen. Han har tro på «call and response»-prinsippet, som innebærer gjentakelse. Presten leder forsamlingen i en bønn eller salme og forsamlingen gjentar.

Kversøy tror at nøkkelen ligger i flertallet i en gudstjeneste er villig til å justere seg noe for å bidra til inkludering.

– For eksempel: Hvordan kan vi gjøre noe litt annerledes slik at det er enklere for personer med utviklingshemming å bli inkludert?

---

HEL-konferansen

• HEL-konferansen utgjør en viktig del av HEL-arbeidet i Den norske kirke, som jobber for inkludering
• HEL-arbeidet i kirken setter søkelys på hvordan mennesker med funksjonsnedsettelse og utviklingshemming kan være viktige bidragsytere i kirke og samfunn
• Arrangeres for sjette gang, denne gangen i Kristiansand

---

[ – Forfølgelsen av kristne verre enn noen gang ]

– En annerledes måte å tenke på

Søndag arrangerte Austad Fjell menighet sin første HEL-gudstjeneste. Da var Sofie en del av kirkeseremonien og bar blomster.

– Det var veldig likt en normal gudstjeneste, men mer call and response. Det var også bevegelser man kunne gjøre, forteller Kversøy.

Gjentakelse, som call and response legger opp til, er ikke en godkjent liturgi, men Rasmussen kaller det for byggeklosser i en gudstjeneste. Arbeidet skal drøftes i nemnda for gudstjenestearbeid.

– Dette er ikke en godkjent liturgi, men en annerledes måte å tenke på, sier Rasmussen.

Kversøy peker på kirkens unike mulighet.

– Personer med utviklingshemming trenger rutiner og faste rammer. Kirken har stor mulighet til å bety noe for personer med utviklingshemming, fordi kirken alltid kommer til å være der.