Ved årtusenskiftet grunnla Magnus Person kirken United i Malmö, som raskt fikk rykte på seg å være noe helt nytt.
Tjue år senere, i 2019, ble et brev sendt ut til alle medlemmer. Det handlet om usunn ledelse og atferd som såret medlemmer. Magnus Perssons arbeidsforhold ble avsluttet samme dag.
Den gang ville han ikke snakke om hendelsene i offentlighet.
Nå, snart fire år senere, er han inspirator for Evangeliska Fosterlands-Stiftelsen (EFS), som er en bevegelse i Svenska kyrkan. Han er også aktuell med boken Helkyrklighet. Boken gjør rede for hvordan kirken kan berikes av ulike tradisjoner uten å bli fratatt sin egen, og er sterkt preget av Magnus Perssons egen åndelige reise fra pinsepastor til prest.
– Jeg er ikke ute etter å bygge én felles kirke, men jeg skulle ønske ulike kirker og tradisjoner kunne anerkjenne at vi, hver for oss, ikke har hele Guds fylde. Jeg skulle ønske det fantes en åpenhet for andre kirkers bidrag og en vilje til å frimodig dele med hverandre, sier Persson.
Usikkerhet og svakhet
På Erkebispegården i Uppsala har han nettopp hatt et møte med samarbeidsrådet i Svenska kyrkan, og han skal snart videre til et lanseringsarrangement for boken sin.
– I boken skriver du at «helkirkelighet» handler om å omfavne paradokser, både i kirken og i oss selv. Hvilke paradokser i deg har du måttet omfavne?
– Ja, hvor lang tid har vi? fleiper Persson.
– Vi må forstå at verden og menneskene er komplekse. Hvis vi tar meg som eksempel: Folk beskriver meg vanligvis som driftig og sterk. Men det er en stor ulempe: Mye usikkerhet, mye svakhet. Selvopphøyelse og selvforakt er ofte to sider av samme sak.
Startet moderne kirke
Når Magnus Persson skal beskrive trinnene i sin åndelige reise, gjør han det vanligvis med tre ord som begynner med bokstaven R: Radikal, relevant og reformatorisk.
Som 17-åring kom han inn på en fire uker lang treningsskole på det kristne senteret Bjärka-Säby. Med radikal mener han tiden etterpå, da han ble sendt ut i team med andre unge for å forkynne.
Etter hvert startet han organisasjonen Ny Generasjon i Sverige, hvor aktiviteten nådde sitt klimaks med arrangementet «Rock the Globe». Her ønsket Persson 10.000 unge velkommen til en 27 timer lang konferanse med konserter og forkynnelse.
Ved årtusenskiftet startet han United-kirken i Malmö, som raskt fikk rykte på seg for å være noe helt nytt. Den hadde et friskt og moderne uttrykk – lenge før andre kirker gjorde det samme. De arrangerte fester og hadde «After Church» på puben.
Iveren etter å være relevant gikk for langt, fastslår Persson i dag.
– Allerede i 2008, midt i den ytre suksessen, havnet jeg i en slags livs- og troskrise.
– Jeg tror at en menighet med sterkt fokus på vekst fungerer omtrent som når en nystartet bedrift blir et børsnotert selskap. Jeg har venner som er i den bransjen, og de har sagt: «Det var kjempegøy i begynnelsen – vi var en gjeng, vi hadde det gøy, vi trodde på ideen, men så begynte vi å vokse og ble offentlige. Fra det øyeblikket handlet det bare om kvartalsrapporter og å levere vekst». Et sted begynner man å drive bort fra det som er selskapets sjel.
Når jeg har bearbeidet dette, har jeg skjønt at de gode menneskene rundt meg har oppfattet meg som manipulerende
— Magnus Persson
[ Min tro: United-pastor Magnus Persson har hele livet latt seg rive med, noen ganger altfor langt ]
Lengsel etter reformasjon
Persson, som aldri fullførte videregående, begynte å studere kirkehistorie og teologi. Søndag morgen snek han seg inn på messe i Svenska kyrkan, før han på ettermiddagen tok på seg blazeren og forkynte i United. Dette var begynnelsen på det tredje stadiet av hans åndelige reise – lengselen etter reformasjon.
– Jeg husker en messe hvor jeg etterpå gikk opp til presten og sa: «For en fantastisk messe». Jeg vil aldri glemme svaret hans. Litt overrasket uttalte han: «Vel, ja, det var bare en vanlig messe».
– Det er noe avslappende med en sånn tilnærming. Alt trenger ikke være spektakulært, eller oppe til vurdering konstant.
Magnus Persson ledet United-menigheten inn på en reise hvor de steg for steg nærmet seg luthersk teologi og en liturgisk gudstjeneste. Ikoner ble satt fram i kirkerommet, de feiret nattverd stadig oftere og Persson avsto fra å utføre barnevelsignelser. I 2018 ble menigheten tilsluttet EFS, som er en lavkirkelig bevegelse innenfor Svenska kyrkan. Samtidig søkte de om assosiativt medlemskap i den svenske pinsebevegelsen, noe de fikk avslag på.
I januar 2019 ble Magnus Persson ordinert til prest. Kort tid tidligere hadde han redusert arbeidstiden i United for å også arbeide som inspirator i EFS nasjonalt.
[ Kaizer-trommis ble pastor: – Jeg måtte satse på det som betyr noe ]
---
United
- Ble grunnlagt som en pinsemenighet av Magnus Persson ved årtusenskiftet. På sitt meste hadde de 600-800 medlemmer.
- I 2018 ble menigheten tilknyttet EFS, som er en misjonsbevegelse innenfor Svenska kyrkan.
- EFS-foreningen United finnes ennå, men har byttet navn til Fridheimskyrkan og har 25 medlemmer. Prest er Magnus Tunehag.
- Noen hundre personer, inkludert barn, som tidligere var med i United, har startet pinsemenigheten Centrumkyrkan i Malmö.
- Den norske menigheten United Oslo sprang ut fra svenske United, men er ikke lenger tilknyttet.
---
Offentlig kritikk
I mars 2019 sendte styret i United ut et brev til menigheten, der de uttrykte takknemlighet for Magnus Perssons tjue år med tjeneste og forkynnelse, og anerkjente den positive endringen som hadde skjedd de siste årene. Samtidig skrev de at «gjennom historien har vi hatt en usunn lederkultur med atferd som har såret medlemmer».
Før brevet ble sendt, ble det holdt krisemøter. En ansatt var sykemeldt. I forbindelse med utsendelsen av brevet, ble styret enige med Magnus Persson om at han skulle avslutte sin tjeneste. Arbeidsforholdet ble avsluttet samme dag.
I denne perioden rettet også tidligere medlemmer offentlig kritikk mot Perssons ledelse. De anklaget ham for å ha opptrådt lunefullt, ved å rose noen i det ene øyeblikket og skjelle dem ut i det neste. De fortalte om hersketeknikker og en perfeksjons-kultur som brøt mennesker ned.
– Vi hadde slagordet «Godt er ikke nok hvis bedre er mulig», og ønsket hele tiden at folk skulle bli imponert av oss. I ettertid kan jeg tenke: Hvordan klarte vi å holde på sånn?
– Men du var likevel pådriver for det?
– Ja.
– Dessverre ble mange mennesker presset altfor hardt, brent ut og såret, sier Persson, men legger til at det fins en annen side av saken:
– Noen syntes dette var den beste tiden i livet deres. Det er noe fantastisk med å være en del av et sterkt arbeidsfellesskap, men problemet er at vi lett plasserer vår identitet i arbeidsfellesskapet i stedet for i Kristus. I tillegg er det bare mulig å jobbe så hardt når man er ung og enslig. Så snart man har barn og jobb går det ikke.
– Ingen unnskyldning
– Hvilket ansvar har du som leder?
– Jeg har et enormt ansvar, og føler på alvorlig anger og skyldfølelse. Jeg kan ikke skylde på noen andre. Det var jeg som var ansvarlig. Selvfølgelig er det mange som bidrar til kulturen, men det er ingen unnskyldning.
– Hva kjenner du skyldfølelse for?
– For hvordan det har rammet mennesker. At stedet hvor du skulle bli hel, gjenopprettet og lære Jesus å kjenne, ble stedet der du ble ødelagt.
– Hva angrer du på fra denne tiden?
– Mye. Det vekker fremdeles mange følelser i meg når jeg snakker om det. Jeg angrer på at vi ble så opphengt i kirkevekst. Egentlig var det bare mange enkle slagord som formet den kulturen. Og prisen var for høy. Unge mennesker ble åndelig utbrent og utnyttet, mens fremgangen vår ble hyllet som et positivt eksempel i kristne kretser.
Jeg kan ikke skylde på noen andre. Det var jeg som var ansvarlig
— Magnus Persson
[ Forfatter vil dokumentere at tungetale kan være reelt språk ]
Å forveksle middel og mål
– Jeg var flink med ord og hadde en evne til å ta rommet. Risikoen ved å være en karismatisk person er at du blir manipulerende, du lærer å trykke på visse knapper og sette det i system.
– Opplever du at du har gjort det, vært manipulerende?
– Det er et veldig godt spørsmål, sier Magnus Persson, og blir stille et øyeblikk.
– Jeg tror det er en risiko for at man forveksle middel og mål, slik at selv Gud blir et middel i stedet for et mål.
– Ble det sånn for deg?
– Ja, absolutt.
– Så kan man diskutere nivået av bevissthet. Men når jeg har bearbeidet dette, har jeg skjønt at de gode menneskene rundt meg har oppfattet meg som manipulerende, bakover i tid.
– Stemmer det at du også var i stand til å bruse opp, at du hadde temperament?
– Ja, spesielt på den tiden. Dessverre. Det er bare dypt beklagelig og noe jeg angrer på. Jeg sier ikke dette for å unnskylde meg, men for å forklare: Når du blir inspirert av en sammenheng der de sier «Magnus, frustrasjonen din er en gave, den kjennetegner en god leder», kan det skape en følelse av at frustrasjon egentlig er bra.
– Gikk frustrasjonen ut over medarbeiderne dine?
– Ja, jeg er redd for det.
Innkrøkt i seg selv
Når Magnus Persson ser tilbake på de første årene i United, husker han at han forsøkte å leve opp til «myten om seg selv» som en åndelig sterk visjonær med klare svar. Det førte til at han ble «innkrøkt i seg selv».
– Jeg spurte meg selv hele tiden: «Hva synes han eller hun om meg?» Når du gjør det, kretser til slutt hele verden rundt deg selv. Hvem kan tåle det?
Det var i møte med tekstene til Martin Luther og Carl Olof Rosenius at Perrsson innså at han hadde brutt det første budet: Han hadde prøvd å ta Guds plass.
– Disse oppdagelsene førte til at United på kort tid gikk fra å være pinsekarismatisk til å vektlegge Luther. Hvorfor tok du ikke denne reisen på egen hånd, istedenfor å ta med deg hele menigheten?
– Spørsmålet kom opp: Er det reisen min, eller reisen vår? Det føltes feil å si at det bare var min reise, og alle i menighetsledelsen var enige om at vi gjorde det sammen.
– Reisen gjorde at mange forlot menigheten. Hvordan var det?
– Smertefullt. Men det var nok delvis forventet, siden vi endret så tydelig kurs innholds- og uttrykksmessig.
– Men i ettertid har jeg innsett at denne prosessen gikk for raskt. Vi trodde alt ville bli bra hvis vi bare endret oss, men vi burde tatt det mer med ro og jobbet med sårene jeg allerede hadde skapt. Vi forsto ikke hvor ille noen hadde hatt det, og burde ha lyttet bedre. Selv om jeg er takknemlig for den nye retningen menigheten tok, kan jeg se tilbake og tenke: Hva hadde skjedd hvis jeg hadde begynt å jobbe med meg selv tidligere?
[ Freddy Kalas om da familien forlot Brunstad Christian Church ]
Suksess er en «trigger»
Magnus Persson begynte å gå regelmessig til sjelesorg i 2014, men ser nå at han hadde behov for noen å snakke med lenge før det.
– Samtidig tenker jeg noen ganger: «Du kan ikke anklage meg for å være en sirkushest, når dere skapte et sirkus». I frikirkeligheten er vi ofte altfor raske med å bekrefte og opphøye unge og nyomvendte mennesker.
– Jeg var veldig ung da jeg fikk store plattformer. Jeg var ung da jeg startet en menighet med andre unge mennesker. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt så mye mer modenhet. Mest av alt skulle jeg ønske at noen hadde bremset meg og fått meg til å innse at jeg virkelig trengte å bli hel.
Magnus Persson har de siste årene måttet jobbe mye med egne begrensninger, sier han.
– Jeg vet at suksess er en «trigger» for meg. Tidligere ba jeg om å lykkes, men nå ber jeg om at hjertet mitt ikke skal bli ført på villspor. I dag vet jeg at makt raskt kan ødelegge de beste intensjoner.
Messe for 13 personer
I katedralen ved Erkebispegården drar Magnus Persson trillekofferten sin etter seg. Han ser ut til å alltid være på farten, men sier selv at han ikke er like opptatt av å prestere som før.
– Jeg har funnet en annen hvile og glede. Mange av sammenhengene jeg forkynner i i dag er små, og ingen rydder vei eller ruller ut løperen nå Magnus Persson kommer inn. I går hadde jeg en messe for 13 personer, det var helt fantastisk.
– Synes du virkelig det er fantastisk?
– Det er klart at jeg jobber for å få flere til messene, men jeg har opplevd en rikdom som ikke har noe med antallene å gjøre.
– Noen vil nok tro at du nå har byttet arena og vil gjøre karriere i Svenska kyrkan.
– Ja, noen tror kanskje det, men jeg tenker ikke lenger på karriere. Jeg kunne fortsatt med det jeg gjør nå fram til Jesus kommer tilbake. Jeg blir ofte spurt: «Hva sikter du mot?» Men må du sikte mot noe?
– Siden er jeg en visjonær..., legger Magnus Persson til, mens han ser opp mot hvelvet i katedralen.
– Tenk å få se Guds kirke levende igjen! Med det mener jeg ikke at den er død, men jeg tror at enda flere mennesker kan oppdage skattene som er i Kristi kirke.
Tidligere ba jeg om å lykkes, men nå ber jeg om at hjertet mitt ikke skal bli ført på villspor
— Magnus Persson
[ Dette er historia om ein profilert pastor, men også om svik og mørke ]
Syndig og dødelig
Magnus Persson forteller at han i dag har ulike beskyttelsesmekanismer – nærmest klosterlignende rutiner for ånd, kropp og sjel – for ikke å falle tilbake i gamle mønstre og jage suksess. Han synes det høres ut som skryt å ramse dem opp, men nevner sjelesorg og daglig selvrefleksjon i kveldsbønnen, som to eksempler.
– Da hjelper det å huske at jeg er syndig, dødelig, og at motivene mine alltid er grumsete, legger han til.
– Du har gått gjennom flere faser i livet ditt. Har du noen gang tvilt på Gud og ønsket å gi opp alt som har med tro å gjøre?
– Jeg har ikke tvilt på Gud, men heller på mine egne evner. Gang på gang har jeg måttet komme tilbake til at Gud ikke først og fremst er min oppdragsgiver, men min far.
– Jeg er selv bestefar og møtte barnebarnet mitt Björn for noen uker siden. Han kan tegne 100 tegninger til meg, og det er flott, men ingenting er bedre enn når han står stille og legger det lille hodet sitt mot brystet mitt, sier Persson.
Øynene hans fylles med tårer.
– Det er det samme med Gud. Det er ingenting vi kan gjøre for å behage Gud mer enn bare å være der for ham. Det er egentlig elementært, men det har blitt veldig sterkt for meg.