Han hadde kjent Jesu hjerte slå

Tredje juledag er minnedagen for den hellige evangelisten Johannes. Det passer godt. Ingen har som han gitt språk til det grensesprengende ved Kristi fødsel.

Først publisert i Magasinet STREK, juleutgaven 2011

Da Jesus og disiplene spiste det siste måltidet sammen, lå en av dem og lente seg inn mot Mesterens bryst. Der, tett inntil Jesus, både kjente og hørte han det tydeligste tegnet på Guds kjærlighet til verden: et bankende hjerte av kjøtt og blod.

Måltidet markerte slutten på tre års nært samhold. Gjennom tusen dager og netter hadde han levd tett på Ordet som ble menneske. Så nær at det gode budskapet satte seg også i hans egen kropp, i hans eget hjerte.

Tilgjengelig for sansene

Så gikk det femti år, kanskje mer. En mannsalder der han — bortsett fra noen få møter med den oppstandne — måtte leve under samme vilkår som vi: i tro, uten å se, som Paulus formulerer det.

Denne trosvandringen tok ham med tiden til Efesos, på vestkysten av Lilleasia, det nåværende Tyrkia. Den gang en sydende handelsby i Romerriket, en smeltedigel for orientalsk og gresk kultur, et skjæringspunkt mellom store religioner.

Et mysterium tilgjengelig for hender, øyne, ører – og for hjertet

Leonardo Da Vinci

I dag er Efesos en ruinby rett ved det langt mer kjente sydenferiemålet Kusadasi. I Efesos setter den aldrende disippelen seg en dag ned, kvesser fjærpennen og skriver brev. Hjertet banker. Det er noe han må ut med. Noe han må få sagt til alle menighetene han har vært med å starte opp, ja, til alle Guds barn og Jesu disipler. Han lukker øynene, henter fram i minnet det som lever aller sterkest i ham, og skriver:

«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.»

Det er verken filosofiske spekulasjoner eller hodetung teologi han har å by på, selv om det han ellers skriver, vitner om et teologisk og filosofisk refleksjonsnivå langt ut over det vanlige. Nei, kjernen i det Johannes forkynner, er et budskap, kall det gjerne et mysterium, som er tilgjengelig for sansene, for hender, øyne, ører — og for hjertet.

Livets ord er til å ta og føle på. Og om Ordet ikke lenger er til stede slik at vi kan se det med våre fysiske øyne, så er det nå, skriver Johannes, øyenvitnenes fortellinger som er kontaktflaten mellom oss og Guds kjærlighet:

«Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.»

Selv om Johannes-evangeliets forfatter er anonym har kristen tradisjon historisk sett tilskrevet det til disippelen Johannes, sønn av Sebedeus, og en av Jesu tolv apostler. Evangeliet er tett knyttet sammen i stil og innhold til de tre overlevende brevene tilskrevet Johannes

Gjennom Ordet som ble menneske, får alle — uavhengig av tid og sted — tilgang til et fellesskap med sin Far i himmelen, like virkelig som det disiplene erfarte med hans Sønn på jorden.

Hovedvitne og hovedleverandør

Derfor passer det inderlig godt at kirkens minnedag for den hellige evangelisten Johannes kommer midt i julen. Ingen har som han gitt språk til det grensesprengende ved Kristi fødsel. Ordet — som var Gud — blir et menneske av kjøtt og blod. Inkarnasjonen er stikkordet teologien siden har brukt. Gud kler seg i kjøtt, i menneskeskikkelse. I og gjennom dette mennesket stråler Guds herlighet fram. Hos ham, nær ham, gjennom ham får vi del i Guds kjærlighet og nåde.

I brevet den samme evangelisten satt i Efesos og skrev på sine gamle dager, løfter han flere ganger fram essensen i julebudskapet: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham.»

I det samme brevet tar han, for denne håndgripelige kjærlighetens skyld, et kraftig oppgjør med dem som fornektet inkarnasjonen: «Mine kjære, tro ikke enhver ånd! … Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden.»

Bartolomé Esteban Murillo: The Holy Family with a Little Bird (Maria, Jesus, Josef), malt rundt 1650

Allerede den gangen, bare noen tiår etter Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse, var det altså strid om den åndelige Kristus virkelig kunne være identisk med mennesket Jesus fra Nasaret. Den ånd som benekter dette, var allerede da i verden – og er det fortsatt. I vår tid og kultur ser vi det tydeligst i de nyreligiøse strømningene. Men også langt inn i kristen fagteologi og blant vanlige kirkegjengere blir det sådd tvil om det historiske og kroppslige ved den Kristus kirken bekjenner.

En samlet kirke hevder inkarnasjonsmysteriet med ord som sprenger språkets rammer, og dermed rommer det uutsigelige

Kirkens svar på dette har til alle tider vært å vende tilbake til julens ufattelige, glade budskap, sett i lys av Jesu liv, død og oppstandelse. Med evangelisten Johannes som hovedvitne til hendelsene og hovedleverandør av begreper og tankegods, hevder en samlet kirke inkarnasjonsmysteriet med ord som sprenger språkets rammer, og dermed rommer det uutsigelige:

«Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen … For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.»

Mannen fra Nasaret sier det samme selv, bare atskillig enklere: «Jeg og Far er ett.»

Denne korte, klare og likevel dypest sett ubegripelige setningen står midtveis i Johannesevangeliet. Det finnes omtrent like mye tekst før disse ordene som etter. Ifølge god retorisk skikk i antikken skulle selve høydepunktet i en tale eller skriftlig fremstilling stå i midten. Alt før midtpunktet bygger opp mot det, alt som kommer etter, springer ut av det.

Han hadde hørt grusen knitre under Jesu sandaler

jesus Anton Van Dyck

Evangelisten former altså, også retorisk sett, sitt evangelium rundt kjernen i budskapet: enheten mellom vår Far i himmelen og den Sønn han sendte til jorden. En enhet som var der før tidens fylde, ble bevart gjennom Sønnens vandring som menneske på jorden, og fortsatt består når han vender tilbake til sin plass ved Faderens høyre hånd.

Og denne enheten er åpen, ikke lukket. Gjennom det Johannes hadde sett og hørt, tatt og følt på, var vissheten vokst fram: Også vi mennesker kan få del i dette fellesskapet mellom Far og Sønn. «Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!» Eller med det mystiske språket i Jesu bønn ved måltidet der evangelisten lå inntil ham: «Må de alle være ett, slik du Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss.»

Fra lærling til leder

Denne evangelisten, Johannes med det tydelige inkarnasjonsbudskapet, minnes vi altså i den vestlige kristenheten den 27. desember. I østkirken feires han dagen før, i den armenske kirke dagen etter. Ifølge gammel kirkelig tradisjon døde han på nettopp denne datoen i år 100, og festen ble markert lenge før det ble vanlig å feire Jesu fødsel på disse tider. Vi finner merkedagen i flere av de gamle kirkelige kalenderne.

Her er vi ved et omstridt punkt. Er evangelisten Johannes, som vi hittil har skrevet om, identisk med apostelen med samme navn? Var det Sebedeus-sønnen Johannes, bror av Jakob, fisker fra Betsaida ved Gennesaretsjøen, som skrev det språklig, retorisk og teologisk finstemte og dyptloddende fjerde evangeliet?

Kirken har fra gammelt av svart ja på dette: Evangeliet etter Johannes ble skrevet av apostelen Johannes, den ennå ganske unge mannen som ifølge de andre tre evangeliene reiste seg, lot garnene ligge og forlot både fiskebåten og sin far da Jesus kom og sa: «Følg meg!»

Johannes og de andre apostlene forlot da Jerusalem for å bringe Jesu budskap ut i verden

Etter at de tre intense lærlingårene hos Mesteren var over, ble han en av de fremste lederne av den unge menigheten i Jerusalem. Jesu bror Jakob, Peter og Johannes ble «regnet for å være selve søylene».

En annen av lederskikkelsene var storebroren hans. Jakob den eldre ble henrettet i en forfølgelse Herodes Agrippa satte i verk omkring år 40. Johannes og de andre apostlene forlot da Jerusalem for å bringe Jesu budskap ut i verden.

Overlevde alle de andre

Johannes ser ut til å ha tatt veien til Lilleasia, midt i dagens Tyrkia, hvor han startet flere menigheter. Etter gammel kirkelig overlevering kom han så til Efesos rundt år 69. Derfra ledet han menighetene han tidligere hadde grunnlagt lenger inn i landet.

I år 95 skal den aldrende apostelen ha blitt arrestert i de grusomme kristenforfølgelsene under keiser Domitian og forvist til den greske øya Patmos. «Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus.»

Johannes hadde sett, og ikke minst var han selv blitt sett

Etter at Domitian var død i år 96, ble sanksjonene mot de kristne opphevet og den landflyktige Johannes kunne etter tradisjonen igjen vende tilbake til Efesos. Fire år senere døde han i meget høy alder, rundt 94 år gammel. Det ser ut til at han overlevde alle de andre apostlene, og han er den eneste av dem vi antar døde en naturlig død.

Det var helt grunnleggende for Ireneus at Faderen og Skaperen er én og at skaperverket er godt, forteller John Wayne Kaufman.

Tradisjonene som knytter Johannes til Efesos, går for å være ganske sikre. En som møtte ham der, var Polykarp. Han ble biskop i nabobyen Smyrna, nå Izmir, få år før Johannes døde. Polykarp var i sin tur læremester for Ireneus, som vokste opp i Smyrna, men virket som prest og senere biskop i Lyon i Gallia, nå Syd-Frankrike.

Ireneus ble en iherdig og ubestikkelig forkjemper for — ja, nettopp — betydningen av å holde fast på at Gud ble menneske i Jesus Kristus. «Gud ble menneske for at vi skulle bli Gud», er i kortform Ireneus-versjonen av det håpet også Johannes deler: «Vi skal bli lik ham, for vi skal se ham som han er.»

Fra Ireneus går det for øvrig interessante linjer videre til den særpregede keltiske kristendommen.

Fra Ireneus går det for øvrig interessante linjer videre til den særpregede keltiske kristendommen. Gallia er et navn som vitner om at det var keltere som befolket dette området. Martin av Tours — også han fra en by i Gallia — var disippel av Ireneus, og grunnla et klosterfellesskap som formet flere av de pionerene som brakte evangeliet til Irland og Skottland. Kanskje ikke så merkelig da, at den keltiske spritualiteten preges av en egenartet, inkarnatorisk tone. Skapertroen og frelsesbudskapet virker i mange av deres gamle tekster og tradisjoner gjensidig forsterkende på hverandre. Hinnen mellom det synlige og usynlige blir tynn. Gudsnærværet sanses.

Tolkeren av inkarnasjonsmysteriet

Var det apostelen eller evangelisten Johannes som levde og virket i Efesos mot slutten av det første århundret? Var det Sebedeus-sønnen eller «den guddommelige teologen» Polykarp hadde lært sin inkarnasjonsteologi av, den som siden Ireneus kjempet fram?

TORDENSØNN: Som sønn av Sebedeus og Salome er Jakob kalt for «den store torden» for å skille ham fra apostelen Jakob «den mindre». Han var bror av Johannes, den elskede disippelen, og antagelig den eldste av de to.

Hvis det var én og samme person, må den unge fiskeren fra Betsaida ha gjennomgått noe av en personlighetsforvandling. Jesus ga ham og broren tilnavnet «Boanerges», som betyr «tordensønner». Det var de han måtte stagge da de foreslo å by ild fare ned fra himmelen og fortære noen samaritanere som ikke ville gi Jesus husly i landsbyen sin. Støttet av sin mor forsøkte de å manøvrere seg helt til topps i ledelsen av det nye gudsriket, og sikre seg posisjoner på de andre disiplenes bekostning.

Sant nok hørte Johannes til den indre, aller mest betrodde kretsen rundt Jesus. Han var med på fjellet da Mesteren ble forvandlet, lyste som solen, og talte med Moses og Elia; han fikk bli med inn og se Jairus’ datter vende tilbake til livet; han en av de tre som ble tatt med lenger inn i hagen da Jesus kjempet sin dødskamp.

Likevel er det et stort sprang fra den Johannes de tre første evangeliene forteller om, til mannen med det budskapet som gjennomsyrer Johannes’ første brev: «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.» Eller til den oldingen kirkefaderen Hieronymus beretter om: Da Johannes var for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.»

Men enten det nå var tordensønnen som ble kjærlighetens apostel, eller det var en annen kjærlighetsapostel som skrev Johannesevangeliet og Johannesbrevene: Det er forfatteren av disse tekstene vi minnes og feirer den 27. desember. Tredje juledag feirer vi den store tolkeren og forkynneren av inkarnasjonsmysteriet, han som fortsatt leses og elskes av kristne over hele kloden.

En kjærlighet med kropp

Evangelisten Johannes omtaler seg selv som «den disippelen som Jesus hadde kjær» og «den andre disippelen». Denne «andre disippelen» var et øyenvitne. Et tidsvitne.

Evangelisten Johannes hadde selv opplevd Jesus. Med alle sine sanser hadde han i tre år tatt inn inntrykkene fra Mesteren. Det var disse han formidlet og tolket, i evangeliet han skrev og i all sin forkynnelse og undervisning:

«Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.»

Johannes hadde trasket på veiene i Galilea og på gatene i Jerusalem. Han hadde hørt grusen knitre under Jesu sandaler. Han hadde vært ute med snekkersønnen i fiskebåt, hørt bølgene slå mot båtripa og stormen rive i riggen.

Evangelisten Johannes hadde selv opplevd Jesus. Med alle sine sanser hadde han i tre år tatt inn inntrykkene fra Mesteren.

De hadde vært sammen på fjelltur, Johannes hadde hørt Jesus puste tungt i bakkene. Han hadde lyttet mens Jesus talte til store folkemengder, talte trøst til syke og elendige, formante disiplene, refset fariseerne. Han hadde lyttet, ikke bare til ordene og innholdet i dem, men også til tonen de ble talt i. Alt han hadde hørt, preget det han siden hadde å fortelle.

Johannes hadde sett fem tusen få mat i ødemarken. Han hadde sett Jesus gjøre vann til vin, vekke opp Lasarus, berge en kvinne fra mobben, helbrede lamme og blinde.

Han hadde også sett inn i Jesu ansikt når han snakket, han visste hvilket kroppsspråk Jesus understreket budskapet med. Johannes hadde sett, og ikke minst var han selv blitt sett.

ANDREAS: Andreas er en av de tolv apostlene i Det nye testamentet. Han er bror til Peter. Ifølge Johannesevangeliet kapittel 1, vers 35–40, var Andreas en fisker fra Galilea som var disippel av døperen Johannes før han sluttet seg til Jesus.

Fra dag én, da han og Andreas, Simon Peters bror, fulgte etter Jesus, fikk han merke Jesu kjærlige og skapende blikk. Det trakk ham inn i et nært personlig fellesskap med Mesteren,et kjærlighetsforhold som skulle vare ut over Jesu tid på jorden, gjennom et langt liv som kjærlighetsapostel, og inn i den evige gleden.

Den siste kvelden fikk han sitte helt inntil Jesus ved bordet. Johannes lente seg mot brystet hans. Han hørte og kjente Jesu hjerte slå.

Dagen etter blir Jesus korsfestet. Ved foten av korset ser han sin mor, og ved siden av henne disippelen han elsket. Nå gir han Johannes oppdraget. Han skal bringe kjærligheten videre. I konkret omsorg for Jesu mor. Og som uovertruffen budbringer for kjærlighetens evangelium til hele kirken, til alle dem Maria er blitt mor for. En kjærlighet med kropp, med et bankende hjerte av kjøtt og blod.

Et nytt selvbilde

Med årene må det ha festet det seg et nytt selvbilde hos Johannes. Vi vet ikke hva han tidligere hadde tenkt om seg selv. Vi vet bare at «den disippelen som Jesus hadde kjær», etter hvert må ha levd med en dyp personlig erfaring av og overbevisning om at Jesus var spesielt glad i ham.

Og derfor kan kanskje kan hans budskap kokes ned til dette: Denne erfaringen, dette nye selvbildet, er for alle. Hvert eneste menneske kan få kjenne at Jesu hjerte slår nettopp for dem. Helt spesielt for dem.

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion