Utenfor dørene på Eidsvoll der Torstein Tollefsen bor, er det ikke langt til et nokså nytt boligfelt som har blitt bygd på det som før var bare skog. Det har blitt sprengt masse stein og ligger hauger med grus i skråningene. Alt som var av krattskog og jord i utkantene av feltet har blitt fjernet.
– For meg som er blitt opptatt av naturnærheten og å oppleve Gud i naturen, føles det som et overgrep mot naturen, sier han.
Ofte er han ute og går tur i skogen i området. Da får han utsikt til vindmøller som er satt opp ikke langt unna, og er svært skeptisk også til hva det har medført i terrenget rundt.
– Så spør man: Hva er din løsning, da? Det får vi heller komme tilbake til.
Ingen er isolert
I august leverte filosofen manus til sin andre fagbok i karrieren om Maximos Bekjenneren, en kirkefader som levde på 600-tallet og ble en av de viktigste tenkerne i den østlige kristenheten. Vi har spurt om intervju for å høre mer om gjenopprettelse i ortodoks perspektiv og med Maximos som en veiviser.
Tollefsen skrev sin doktorgrad om Maximos’ kristussentrerte kosmologi. Kosmologi vil si begreper om universet som helhet. Det var noe Tollefsen savnet i de kirkelige sammenhengene der han vokste opp, men fant i Den ortodokse kirke. Der har han blitt siden.
I artikler i det siste har Tollefsen tatt studiene av Maximos også langt inn i vår tids naturkrise.
– Hva har du funnet av nytt underveis?
– Det jeg har funnet, som jeg vel var klar over, men bare så vidt, er at kosmologien hans er som en kinesisk eske i synet på naturen og helheten. Alt henger sammen: Individer er i arter, arter er i klasse, klasser er i mer omfattende klasser, og alt er i Kristus. Ingen ting som er skapt, er isolert fra noe annet som er skapt. Alt henger sammen.
Jeg tror det er noe gjenopprettende i selve den liturgiske handlingen
Mennesket ble en betrakter
Slik har ikke den vestlige verden alltid sett det. Mens mange i middelalderen betraktet naturen som en bok som skulle fortelle oss om Gud, ble den for pionerene for tidlig vitenskap omdannet til at mennesket ble satt utenfor naturen som en betrakter, der naturen var noe som kunne brukes.
– Selvfølgelig hadde man gode formål for øyet. Man ville finne måter å overvinne sykdom på og helbrede mennesker. Etter hvert kom industrialiseringen. Det ble en veldig rå utnyttelse av alt det andre.
Tollefsen er kritisk til et perspektiv der naturen er tømt for verdi, bortsett fra som en ressurs å bruke. Industrialiseringen gikk sammen med en kristen mentalitet der håpet lå i det evige liv hos Gud.
– At verden går til grunne, men Guds rike lever, det er ikke et ortodoks kristent perspektiv, sier Torstein Tollefsen.
Det er også fjernt fra tankene han finner hos Maximos.
– Spørsmålet er: Kan man være lutheraner og mene noe sånt som Maximos tenker? Jeg kan ikke skjønne annet enn at man kan det, sier Tollefsen.
En liturgi for gjenopprettelse
Etter pandemien har filosofiprofessoren flyttet de fleste bøkene fra instituttet på Blindern i Oslo til huset hjemme på Eidsvoll. Sola kaster sitt lys over natur, ting, dyr og mennesker. Inne har han fyrt, dette blir ikke et kjølig intervju.
Arkeologen og kunsthistorikeren Siri Sande sa i et intervju med Vårt Land om sin ortodokse tro at i ortodokse motiver av oppstandelsen ser du ikke Kristus som stiger opp av graven. Han går ned i dødsriket, river Adam og Eva ut av gravene, og alt gjenoppreises, ikke bare mennesket, men hele naturen.
Selv om dette ikke strider mot tradisjonell protestantisk tro, har vekten ikke vært lagt like mye på det større lerretet og perspektivet.
Tollefsen tenker umiddelbart på feiringen påskenatt når han ser for seg oppstandelsen.
– Det er en feiring av livets seier over døden og undergangskreftene. Det er noe veldig kraftfullt i det.
Han mener den ortodokse liturgien har mye å si om gjenopprettelse, helbredelse og forsoning. Liturgien finner sted for å bringe mennesket i kontakt med Gud, i kommunion, gjennom en ritualisert tilbedelse.
– Jeg tror det er noe gjenopprettende i selve den liturgiske handlingen, sier Tollefsen.
Innretta for kjærlighet
Samtidig spør han seg hvilken effekt den har, når mennesker likevel kan kive og stå imot hverandre, også i en krigssituasjon, som nå.
– Det er en veldig kraft i liturgien til å løfte mennesker opp til et ønske om å forbedre seg selv og se ting i sammenheng. Så den burde bidra til kjærlighet, det er det den er innretta for: Kjærlighet til Gud og kjærlighet til hverandre. Så blir man forundra over hvorfor mennesker allikevel blir fiender og hatske og kjemper mot hverandre.
Ifølge Tollefsen er noen filosofer i platonsk tradisjon opptatt av at den som vet det gode, vil gjøre det gode. Et opplyst menneske vil forstå relasjoner på en måte som gjør det i stand til å handle godt.
– Det er veldig optimistisk, men jeg tror det må være noe i det, at kunnskap må bidra til selverkjennelse og til at man tar valg som er gode, selv om man ikke alltid lykkes med det.
En kosmisk visjon
En viktig bunnplanke i Maximos’ tenkning er forståelsen av frelsen som theosis, guddommeliggjørelse av mennesket. Det kan lyde uvant at mennesket skal bli lik Gud.
Ifølge Tollefsen vil det alltid være en forskjell mellom Gud og det skapte, men guddommeliggjørelsen er en prosess i en retning av at kontakten mellom Gud og det skapte gjenopprettes. Gud skapte mennesket for å meddele sin godhet, og det er skapt i Guds bilde. Gud bygger en bro over til det skapte.
Alt er sammenfattet i Jesus Kristus. Han er det ordet alle ordene i skaperverket utgår fra. Skaperverket blir logisk, logos.
I dette bildet er mennesket skapt til å være et sammenknyttende ledd mellom alle skapte ting. Men syndefallet gjorde kløften mellom Gud og menneske dypere. Mennesket gjorde sine egne begjær til prinsippet for sitt liv.
Inn i dette kommer det julen er en feiring av, nemlig inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Jesus Kristus. Ifølge Tollefsen er en viktig forestilling hos Maximos at Kristus er den som vil samle alt til ett. Han viser til Efeserbrevet der det står at Gud ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde, «å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham».
– Maximos’ teologi er på mange måter en utfoldelse av de temaene. Jeg ser på teologien hans som en kosmisk visjon. Han sier et sted at Gud og Guds ord, Logos, søker i alle ting å utvirke sin egen inkarnasjons mysterium.
Et annet sted utfyller Maximos litt mer hva det vil si, og at det finnes tre måter som Logos gjør seg nærværende på:
- I ordene som konstituerer skaperverket
- I Skriftens meninger
- Inkarnasjonen av Jesus Kristus.
– Men alt er sammenfattet i Jesus Kristus. Han er det ordet alle ordene i skaperverket utgår fra. Skaperverket blir logisk, logos.
Ifølge Tollefsen mener Maximos at vi ikke leser dette riktig. I syndefallet griper mennesket til tingenes overflate.
– Med det mener han det ved tingene som er tjenlig for oss til å dekke våre behov og ønsker. Mens det egentlige logos som ligger i hver av tingene, ser vi ikke.
Med andre ord er deler av prosessen i retning en gjenopprettelse også at vi ser alt det skapte med andre øyne.
---
Torstein Tollefsen
- Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.
- Arbeider med senantikkens filosofi med spesiell vekt på greske kirkefedre i perioden 300-900. Er en av de fremste forskerne internasjonalt på kirkefaderen Maximos Bekjenneren.
- Oppvokst i Arendal, bor på Eidsvoll i Viken.
- Ikonmaler. Konverterte til Den ortodokse kirke i 1989.
- Har gitt ut tre bøker på prestisjetunge Oxford University Press og flere bøker på norske forlag, sist boken Ikon. Vindu mot evigheten.
---
Snorkfrøken i rokokko
Tollefsen har begynt å si noe om hvilken rolle opplysningstida har spilt for natursyn og industrialisering. Han mener den har ført med seg ting av det gode, men at det som glemmes, er at man som menneske ikke lever av fornuft alene. Opplysningstida kom ved inngangen til 1700-tallet med en skepsis til følelser, det naive, det man mente var overtro, men som ikke nødvendigvis er det.
Han reiser seg, og spør hvor det har blitt av Mummitrollet. Snart finner han tegneserieheftet «Snorkfrøken i rokokko». Der er Tove Janssons figur gjennom en tidsmaskin ute i opplysningstida og møter en streng herre.
– Han ser ut som en streng opplysningsperson, sur og innbitt og minner nesten om Kant, sier Tollefsen før han leser opp replikkene.
«Dette er fornuftens tideverv, og jeg anser utlendinger som meget ufornuftige og ignorante», sier den strenge mannen.
Imens har Snorkfrøken funnet en blomst, og stopper opp. Det opplysningsmannen ser, er: «Enda en ny, ikke-katalogisert art! Alt må eksamineres, navngis og forevises på museum».
Snorkfrøken lurer på om «jomfrugyllen» kan passe som navn. Han svarer:
«Den skal benevnes ordentlig, med henblikk på antall støvbærere og frøhusets form. God middag!»
Tollefsen humrer.
– Det er noe med at mennesket ikke lever av fornuft alene. Jeg tror mennesker blir syke av altfor mye fornuft, hvis det blir sånn som det der. Hvor blir det av eventyret, av sprekkene, spør han.
Tollefsen nevner den rumenske religionsforskeren Mircea Eliade, som skriver at for den religiøse har rommet brudd og sprekker hvor det hellige viser seg. Eliade er oversatt til norsk i boka Det hellige og det profane.
En rikere virkelighet
At de døde ikke er helt borte, men del av virkeligheten, er noe Tollefsen synes gir styrke.
– Når det er blitt internalisert i deg gjennom alle disse årene, blir det en mye rikere virkelighet. Det fryktelige med å dø er ikke så fryktelig lenger.
Han mener at det som gjør det ortodokse nokså forskjellig fra det lutherske eller protestantiske, er synet på virkeligheten. Han har opplevd hos protestantiske teologer at lysten til å gå inn på beskrivelsene av budskapet til Maria om å bli Jesu mor, ikke er så stor.
Virkeligheten er befolket av det vi ser og det vi ikke ser
I ortodokse kirkerom henger ikoner av helgener på veggene. En besøkende skal en gang ha uttrykt at det må være rart å være omgitt av så mange døde mennesker. Da svarte presten at de alle lever i Gud.
I både den katolske og ortodokse kirke har de døde en plass i livet til de levende.
– Hvilken tilstand de døde er i, er overlatt til Gud. Man ber for de døde man føler kjærlighet til. Helgenene ber man om deres forbønn. Jeg føler at jeg befinner meg i en kontinuitet med alle de mennesker som har levd i kirken opp gjennom, at de er en del av livet mitt og angår meg. Jeg tenker på dem og ber for dem. Virkeligheten er befolket av det vi ser og det vi ikke ser.
I bibelen møter disiplene profetene Moses og Elia fra en annen tid en dag de er sammen med Jesus på fjellet. Et annet tilfelle var da israelsfolkets kong Saul oppsøkte en spåkvinne for å komme i kontakt med avdøde Samuel.
– At noen viser seg, er en annen ting. Når det manes fram, er det ikke regnet for å være akseptabelt. Det er manipulasjon av noe man ikke kan manipulere, for det er Gud som har herredømme over alt, sier Tollefsen.
Et velsignet hjem
Å velsigne hus eller reinsdyr, gården eller huset, slik Tore Johnsen omtaler i bokutdraget her i bilaget om samisk tro, er ikke fjernt for ortodokse.
– Hva vil det si å velsigne huset, i en ortodoks setting?
– Det betyr at du helliger det til en bestemt virksomhet. Ideelt sett er det visse ting du ikke gjør der. Du krenker ikke Gud eller din neste. Det stedet som er velsigna av Gud, skal bidra til fred og fordragelighet, og det må du innrette din væremåte etter.
Tollefsen synes ikke det er utenkelig at ortodokse munker i sin tid har vært i kontakt med samer i Norge. Han synes det er fint at Den norske kirke har en liturgi for å velsigne hus og hjem, og mener at ved å være villig til å gjøre det i praksis, går man i en retning som kan være fruktbar.
En annen naturmotivasjon
Den norske kirke har kommet med uttalelser om klima og miljø, som Tollefsen har lest deler av, og synes det lyder mer som politikk enn teologi. Han mener at det er mulig å skrive teologi om klima og miljø ut fra tradisjonen etter Maximos.
– Spørsmålet er hvor mye av dette som vil være en utfordring for en del vestlige kirkers vanemessige perspektiv, som ofte er at Gud kom for å frelse menneskene. Snakker man om altet, alle ting, og universet som en del av det som skal forvandles, blir det fremmed for mange. Men dit må vi nok hen, sier Tollefsen.
I en egen artikkel reiser Tollefsen spørsmålet om hvorfor en truet sommerfuglart, Scolitantides orion, klippeblåvinge, bør bevares.
Tollefsen mener at selv om miljøforkjempere ofte ser det som moralsk suspekt å være antroposentrisk, virker det som klimaendringene likevel intensiverer en antroposentrisk innstilling. Begrunnelsen er hensyn til våre egne liv og framtidige generasjoner.
Å argumentere for at naturens arter har en innebygd egenverdi, virker vanskelig. Samtidig virker ikke de vanlige argumentene for å stoppe klima- og naturkrisen å få majoriteten av menneskene med på oppgaven, påpeker Tollefsen.
Han tror mer på en motivasjon som går utenpå en type «rasjonelt argument», nemlig «en motivasjon bygd på gjenopprettelsen av den hellige dimensjonen ved naturen», skriver han i artikkelen.
Kulminerer i kjærlighet
Slik Maximos ser det, er en del av det å komme nærmere det mennesket er ment å være, også å utvikle dyder.
Maximos beskriver tre stadier, som kulminerer i det han kaller «lidenskapsløshet».
– Det er et ord som er skummelt for mange, fordi man tror det betyr en slags følelseskaldhet. Men det betyr en lidenskapsløshet som frigjør deg fra begjæret etter bare å bruke omgivelsene, og det kulminerer i kjærlighet: Til Gud, og Gud er den som elsker alle, slik at den som elsker Gud kan ikke annet enn å elske andre mennesker som seg selv, sier Tollefsen.
Da kan mennesket se skaperverket ikke lenger på overflaten, men i lys av Gud, og det ved tingene som peker på aspekter ved guddommen.
– Der ligger det hele tiden en idé om sammenfatning. Den etiske sammenfatningen gjennom kjærligheten, og den kosmiske sammenfatningen gjennom å se hvordan alle ting gjenspeiler noe av guddommen og til slutt foreningen med Gud.
– Vil det å utvikle dyder da være et slags strev for å klare å leve rett?
– Du kan konstruere det som en slags moralisme, men det er ikke meningen. Maximos sier et sted at ingenting er eldre enn dyden, for dyden er Gud. Den er at Kristus inkarneres i mennesket. Han sier også at dyden egentlig er Kristus i oss.
Men Tollefsen medgir at noe av det som gjør det vanskelig å snakke om dyder, er nettopp at det kan gi inntrykk av at det er en slags etikk det handler om.
– Det handler i alle fall også om å utvikle en kristen livskunst. Og den utvikler man vel bare gjennom at Kristus inkarneres i oss.
Kristus som seirer
Under krigen mot Ukraina har Putin og Russland fått kritikk for å misbruke ortodokse motiver, blant annet av Kristus som seirer.
Ifølge Tollefsen er Kristus som den seirende mer i tråd med det gamle, kristne synet på Kristus hos grekere og kirkefedre, til forskjell fra et mer moderne, vestlig av Kristus som den lidende.
Tollefsen synes perspektivet av den seirende Kristus er viktig. I diskusjonene om teateroppsetningen på Hamar der Jesus ble framstilt som transperson, la han merke til at flere, deriblant biskop Solveig Fiske, trakk fram som viktig at alle kan identifisere seg med Kristus. For Tollefsen er det en merkelig tanke.
– Det knytter an til en forestilling om at det er den lidende Kristus som er en av oss, den solidariske Kristus, som lider med de lidende. Er det så sikkert at de lidende vil ha en sånn Kristus? undrer Tollefsen.
Han viser til den ortodokse teologen Paul Gavrilyuk som har skrevet boka The Suffering of the Impassible God. I innledningen spør han om det ikke heller er den seirende Kristus en lidende person vil ha.
– Jeg tror det kan være en misforståelse der. Jeg tror at den som ligger nede, gjerne vil reises opp.
I en tidlig artikkel om Maximos skriver Tollefsen at «Det liturgiske liv med deltakelse i sakramentene eller mysteriene er dermed det legemiddel som bringer helbredelsen for det syndige mennesket».
– Vil du si at det kan leses i en gjenopprettelsessammenheng?
– Det er helt klart et gjenopprettelsesperspektiv. Det greske ordet for frelse, soteria, betyr mange ting, både frelse og å gjøre hel. Jeg tror teologiske konnotasjoner begynner å leve sitt eget liv etter en stund. I et land som vårt vil ordet frelse ha sterke protestantiske konnotasjoner, som gjør at man kan miste litt av syne den rikdommen som er i begrepet, sier han.
---
Maximos Bekjenneren
- Bysantinsk-østkirkelig teolog, munk og forfatter som levde fra 580 til 662.
- Maximos ble dratt inn i striden om monoteletismen, samhandlingen mellom den menneskelige og guddommelige naturen i Jesu person. Monoteletittene hevdet at Kristus bare hadde en guddommelig vilje – ingen menneskelig vilje. Maximos holdt fast ved at Jesus hadde både en guddommelig og en menneskelig vilje.
- På grunn av sitt standpunkt ble han arrestert, ført i eksil og til slutt lemlestet, og døde av skadene.
- Kirkemøtet i Konstantinopel i 680-81 fordømte monoteletismen. For sin innsats i striden ble Maximos æret både i østlig og vestlig kirkelig tradisjon. Han ble kåret til helgen kort tid etter sin død.
- Han har satt dype spor i ortodoks mentalitet. Mye av det Maximos står for er gjenkjennelig i en ortodoks kontekst.
Kilder: Torstein Tollefsen, Wikipedia
---
