– Jeg mener dette er et stort tap for Svenska kyrkan. Her virker det som om man har snevret veldig inn på hva som er lov. Jeg håper vi aldri kommer dit i Norge.
Det sier sokneprest i Bragernes menighet Per Erik Brodal. Han kommenterer avgjørelsen om at den tverrkirkelige «ørkenmessen» ikke kan feires i den svenske folkekirka.
Ørkenmessen baserer seg på en liturgi som går tilbake til 300-tallet, og som i dag anvendes i koptiske kirkesamfunn. De siste åra har liturgien blitt tatt i bruk flere steder i Norden, etter å ha blitt popularisert av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka-Säby. Det kristne, økumeniske fellesskapet har flere tilhengere i Norge, og i Bragernes kirke feires den spesielle messen fem ganger i året.
Foruten å ha andre liturgiske ledd enn hva som er vanlig i lutherske kirkesamfunn, preges messene av røkelse, lystenning og ikoner.
Det er viktig å synliggjøre at vi som kirke står i en større sammenheng, både geografisk og historisk. Vi er en del av den verdensvide kirke, samtidig som vi står i en to tusen år lang tradisjon
— Per Erik Brodal, sokneprest i Bragernes
– Handler om å utvide perspektivet
Sokneprest Per Erik Brodal forteller Vårt Land at han er litt forundra over avgjørelsen. Det begrunner han med en oppfatning om at Svenska kyrkan tradisjonelt sett har framhevet å være en «katolsk» kirke, i den forstand at den er allmenn og mer opptatt av tradisjon, og i mindre grad har vektlagt å være evangelisk-luthersk kirke.
I Domkapitelet i Linköpings kjennelse er det imidlertid dette som framheves, da det står at messens «tekstinnhold og liturgi avviker fra Svenska kyrkans ordinære gudstjenesteliv på så mange måter at det samlede og overordna inntrykket av en evangelisk-luthersk gudstjeneste overskygges i altfor stor grad».
– Jeg synes det er trist, fordi det handler om å utvide perspektivet og vise at man er en del av en verdensvid kirke, sier Brodal.
– Hvordan kom dere over denne liturgien, og hva fikk dere til å ville feire den i Bragernes?
– Det var flere som kom i kontakt med den, både gjennom Ekumeniska kommuniteten og menigheter i Svenska kyrkan, hvor den har blitt feiret. Det handler også om at vi i Tunsberg har et ansvar for den økumeniske kontakten med Den koptisk-ortodokse kirke i Egypt, og flere i Bragernes har vært engasjert i det arbeidet.
Han forteller at menigheten har et vennskapssamarbeid med Naqada og Qus bispedømme, som ligger like nord for Luxor i Egypt. Ørkenmessen er en naturlig synliggjøring av det vennskapet, sier han. Menigheten har også fått besøk av den egyptiske biskopen, som var til stede på en ørkenmesse og lyste velsignelsen på slutten av den.
I ettertid skal biskopen ha gitt uttrykk for at han satte pris på messen, og at menigheten hadde tilpassa den på en respektfull og fin måte.
– Føler dere at dere har støtte fra høyere hold i å feire denne liturgien?
– Ja, det er min opplevelse. Liturgien er tidligere oversendt til nåværende biskop, Jan Otto Myrseth, for orientering.
Han forteller at ørkenmessen de siste åra har blitt arrangert om lag fem ganger i året. Neste messe er planlagt til slutten av januar.
– Det er jo en tilpassa versjon, og ikke fullt ut en oversettelse av den koptisk-ortodokse liturgien. Nattverden forrettes alltid av en ordinert prest i Den norske kirke, men nattverdsbordet er åpent for kristne av alle konfesjoner.
Brodal sier at liturgien utdyper elementer som finnes i høymesseliturgien som Den norske kirke feirer hver søndag, og forteller at han personlig opplever messen som en berikelse av hans eget trosliv.
– Det er viktig å synliggjøre at vi som kirke står i en større sammenheng, både geografisk og historisk. Vi er en del av den verdensvide kirke, samtidig som vi står i en to tusen år lang tradisjon.
[ Trondheim-kirker vurderer å kremere med vann ]
Skapte en bevegelse
Jonas Eveborn er preses i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka-Säby. Han forteller at liturgien først kom til Norden gjennom Svenska kyrkan på 90-tallet, og presten Gunnar Lind som arbeidet i Egypt med å bygge relasjoner med koptiske menigheter der.
Lind hadde tilknytning til flere i Ekumeniska kommuniteten, som hadde en interesse for åndelighet og apostolisk tradisjon.
Eveborn forteller at den opprinnelige ørkenmessen lå så nære den koptiske liturgien at den var vanskelig å gjennomføre uten mye forkunnskap. Når den kom til trosfellesskapets «hovedkvarter» Nya slottet ble den derfor forenkla noe. De hentet også inspirasjon fra egne møter med menigheter og klostre i Egypt og Syria.
Eveborn sier at ørkenmessen både er den mest liturgiske og den mest karismatiske messen de feirer, og at den åpner for mye fri deltagelse og personlige uttrykk.
– På Nya slottet ble det nærmest en bevegelse rundt ørkenmessen. Folk kom langveis fra for å delta. Flere uttrykte at liturgien på en måte man ikke helt forsto eller greide å sette ord på, berørte dem på dypet av deres sjeleliv. Mange beskrev opplevelsen som helende.
Smertefullt
Eveborn forteller at bakgrunnen for vedtaket er den nye liturgiske håndboka i Svenska kyrkan, som kom i 2017. Den åpner for en større bredde i gudstjenestefeiringa, snevrer samtidig inn rommet for å avvike fra den fastsatte liturgien. Dette ble ytterligere tydeliggjort ved et brev fra biskopene i 2020.
Han forteller at saken kom opp i Domkapitelet i Linköping etter at menigheten og pilegrimssenteret i Vadstena søkte om tillatelse til å avvike fra håndboka. Ønsket om å feire ørkenmessen var begrunnet i at Vadstena er fødestedet til den hellige Birgitta, og mottar pilegrimer fra ulike konfesjoner over hele verden. Likevel fikk altså menigheten avslag.
– Avgjørelsen er i utgangspunktet lokal, men spørsmålet er om dette vil skape presedens for hele kirka. Enn så lenge vil man fortsette å feire ørkenmesse andre steder, men beslutningen kan tenkes å få konsekvenser for hele landet.
[ Dette er de nominerte til Petter Dass-prisen ]
– Hva tenker du om beslutningen?
– Jeg er jo tilknytta Ekumeniska kommuniteten, og vil egentlig ikke uttale meg om interne beslutninger i Svenska kyrkan. Men generelt kan jeg konstatere at den nye håndboka og biskopenes tydeliggjøring har fått flere konsekvenser for økumeniske gudstjenester.
– For mange er det smertefullt når åndelige uttrykk og liturgi, som folk har fått et nært og dyrebart forhold til, må tilpasses eller avvikles. Det er en smerte man må ta på alvor.
Videre forteller Eveborn at flere reagerer på at man, «i verdens mest sekulariserte land», stopper trosliv og uttrykk som når ut til mange.
– Samtidig har Domskapitelet ansvar for å håndheve Svenska Kyrkans regelverk, og man må ha respekt for at de gjør sitt arbeid. Forhåpentligvis kan avgjørelsen være utgangspunkt for en bredere samtale om liturgisk liv, og hvordan man egentlig vil ha det. Både internt i kirkesamfunn, men og hvordan vi møtes på tvers av kirkelig tilhørighet.
