Et liv i kamp og tjeneste

GIR BISPEKÅPEN VIDERE: Etter Kirkemøtet i 1992 ble hun fortalt at hun ikke hadde ei framtid i Den norske kirke. Nå går Solveig Fiske av etter 16 år som biskop i Hamar.

En epoke i Den norske kirkes historie ble avslutta søndag, da bispekollegiets lengstsittende biskop Solveig Fiske ble takka av i Hamar domkirke etter mer enn fire tiår i tjeneste.

Den foregående uka deltok hun på sitt siste bispemøte, og Vårt Land møter Fiske i nydelig høstsol utenfor Soria Moria konferansesenter på Voksenkollen i Oslo. Her ser hun tilbake på et liv i tjeneste, og hvilke håp hun har for kirkas framtid.

– Jeg håper man klarer å ta vare på folkekirketanken.

40 år og ti måneder

Onsdag fyller biskopen 70 år, og når med det den fastsatte aldersgrensa for biskoper i Den norske kirke. Det mener hun selv er ganske uproblematisk.

Hvordan kjennes det å være på ditt siste bispemøte?

– Litt rart, men samtidig helt naturlig. Jeg har jo ikke ønska å fortsette etter aldersgrensa, jeg har hele tida tenkt at det skulle ta slutt nå. Så det er sånn som jeg har tenkt at det skulle være. Jeg er ikke så sentimental av meg, særlig ikke på egne vegne. Det har vært rarere når andre har slutta.

Med det setter hun også punktum for en mer enn 40 år lang karriere som prest.

Forsoningsgudstjeneste Bispemøtet 2022. Solveig Fiske

– Litt tilfeldig

Etter at hun var ferdig med praktikum jobba Fiske ei kort tid som kvinnekonsulent i Kirkerådet, før hun ble vigsla i januar 1982.

Hennes første stilling fikk hun som residerende kapellan i Elverum kirke, ei stilling hun sto i fram til 1994. Studietida på det daværende Menighetsfakultetet, nå MF vitenskapelig høyskole, var prega av krass strid rundt kvinners prestetjeneste. Mange steder var det fortsatt ikke mulig å få biskopens velsignelse til å jobbe.

– Vi visste veldig godt hvilke bispedømmer det var greit å begynne i. Men det var ikke slik at jeg bare søkte der det var biskoper som ordinerte kvinner.

Jeg hadde et håp om ei kirke som skal være der for alle. Den visjonen har jeg fortsatt. Jeg synes at kirka er flink til å kommunisere at den ønsker å være det, men så er likevel spørsmålet om man når fram med det budskapet.

—  Solveig Fiske

At det ble akkurat Elverum var litt tilfeldig, forteller Fiske. Hun fikk tilslag på stillinga en fredag, og den påfølgende mandagen skulle hun starte i ei sykehuspreststilling i Oslo. På det tidspunktet var det mange holdepunkter for at det ville vært enklere å bare bli i Oslo.

– For vi var to – mannen min, Guttorm Eidslått, og jeg. Han hadde ei vikarpreststilling i Oslo, og det å få jobb begge to var litt av et puslespill. Da ordna vi oss slik at vi søkte annenhver gang.

Like fullt ble det til at paret brøyt opp og flytta til Elverum. Fiske forteller at ektemannen til å begynne med måtte sjonglere mellom stillingsbrøker på lokalsykehuset, i Forsvaret, som vikarprest og som lektor på gymnaset.

– Men det gjorde at vi kom veldig raskt inn i miljøet gjennom ham. Så fikk han etter hvert fulltidsjobb som sykehusprest, men i mange år kombinert han det med andre deltidsstillinger.

Ammepause i kirka

– Hvordan tok han det da, å måtte flytte på grunn av deg?

– Det tror jeg han syntes var helt greit. Vi følte at verden lå vidåpen foran oss, sier hun og ler.

Så deilig!

– Ja, vi ble så godt tatt imot. Biskopen var for presters tjeneste, kollegiet var fantastisk, og vi kjente bare på medvind.

Fiske forteller at hun «selvsagt hadde noen opplevelser», men det store bildet var overraskende positivt – kjønnet hennes var ikke en diskusjon.

Den rådende holdninga var at «lokalsamfunnet hadde fått ny prest, hun var kvinne, og at det var helt greit». Det sto i kontrasten til ei tøff studietid hvor de opprivende diskusjonene hadde kosta mye krefter. Men det ga også kompetanse i å stå i og leve med uenigheter.

– Det var ei tid som var sterkt prega av debatten om kvinners tjeneste og åpninga av praktikum på MF. Der falt det mange harde ord, og jeg tror ikke ledelsen fullt ut klarte å ta innover seg dybden i den debatten – hvordan det opplevdes for oss som sto i den.

Forsoningsgudstjeneste Bispemøtet 2022. Solveig Fiske

Fiske forteller at hun ikke har noe behov for å dvele ved temaet, og at eventuelle kommentarer bare er «ett nettsøk unna». Vårt Land skreiv blant annet noen kommentarer som kanskje ikke står seg i dag, sier hun.

– Jeg kjente veldig på at mye løsna i meg etter praktikum. Men det var jo korte fødselspermisjoner på den tida, så barna mine har blitt amma rundt om i mange kirkerom. Forleden fikk jeg et spørsmål om jeg hadde vært klar over hvilken diskusjon det hadde skapt at kapellanen satt i kirka og amma. Det hadde visstnok blitt en «snakkis», men det gikk meg hus forbi.

Arbeidet for trygge rom

– Ved sida av prestegjerninga har du hatt mange engasjement, blant annet Norsk kvinnelig teologforening …

– Ja, det var etter jeg ble sokneprest i Løten, men jeg har hatt ulike verv hele veien. For meg betydde det mye, for det engasjementet jeg hadde nasjonalt fikk også utfolde seg lokalt.

Fiske sier at hun føler seg takknemlig og heldig som kom inn i et kollegium som var åpen for det å ha engasjementer ved sida av jobben. Hun forteller om et faglig sterkt miljø, hvor mange av kollegaene seinere profilerte seg på hver sine felt.

Solveig Fiske

Hvilket engasjement har betydd mest for deg?

– Det er klart at arbeidet for likeverd, rettferdighet og likestilling har betydd mye og vært med på å definere meg. Både å være på Kirkemøtet som ung og eneste kvinnelige prest, og det lokale arbeidet i menigheten ga en følelse av å være med i en større sammenheng.

At hun har erfaring fra «de vanskelige åra» knytta til kvinners prestetjeneste tror Fiske har gitt henne et annet perspektiv i møtet med spørsmålet om likekjønna samliv og ekteskap.

– Det skapte nok en forståelse for at dette ikke først og fremst var et interessant teologisk saksspørsmål, men at det handla om hvem man var som person. Det var jo en enda mer krevende debatt å stå i enn det å «bare» være kvinne, men det har hatt en viktig overføringsverdi.

Seinere ble hun også leder i det som i dag er VAKE kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep – et engasjement hun hadde i tolv år.

– Det har alltid viktig for meg å bidra til å skape trygge rom. Det opplever jeg også at det er et sterkt engasjement for i kirka vår.

Spådde karrierestopp

Fiske ble vigsla til biskop i 2006, og tok da til orde for at kirka burde utarbeide en ekteskapsliturgi for likekjønnete par – hvilket var langt fra ukontroversielt på det tidspunktet. I bispekollegiet var det få som delte hennes standpunkt.

– Jeg hadde jo uttalt meg om spørsmålet allerede på Kirkemøtet i 1992, så det var godt kjent hvor jeg sto. Da husker jeg Aftenposten skreiv noe slikt som at «etter dette får hun nok ingen kirkelig karriere».

Men det var hun heller ikke opptatt av, forteller hun humrende.

Solveig Fiske

– Da var det fortsatt en lang vei fram mot Kirkemøtets vedtak i 2017. Hvordan har det vært å stå i den kampen?

– Jeg synes det er viktig å si at vi er mange som har tatt den kampen, og jeg har vært éi av dem. For meg var det viktig å vise hvor jeg sto. Da følte jeg at jeg hadde gitt meg selv det rommet, og det opplevde jeg at det ble tilrettelagt for i kollegiet.

– Hvordan er du som person i slike situasjoner? Når du for eksempel skal ta ordet for første gang på Kirkemøtet eller Bispemøtet, blir du nervøs da?

– Jeg tror jeg er trygg på det. Men når man tar ordet og profilerer seg på noe som er omdiskutert, så er det fort gjort at skammen ligger nært. Etterpå kan jeg dvele litt, og tenke at «nå gjorde jeg noe som ikke var så klokt».

– En selvbevissthet?

– Ja, og selvkritikk.

Forsoningsgudstjeneste Bispemøtet 2022. Solveig Fiske

Tydelig budskap fra de unge

På spørsmål om hva hun kommer til å huske best fra bispegjerninga, svarer Fiske at det kommer til å være alle visitasene rundt om i bispedømmet. Møtet med ansatte, folkevalgte og frivillige som har et engasjement for at kirka skal være der for folk og lokalsamfunn.

Én ting som har gjort særlig inntrykk de siste åra er møtet med ungdommer. Hun opplever at unge i det siste har blitt stadig klarere på at de savner et rom å være hvor de ikke trenger å prestere.

– Det går igjen, uavhengig av om det er tettbygde strøk, by eller mer landlige omgivelser. Jeg opplever at det er ei tydelig melding.

Også reisene med Norges kristne råd til Rwanda, Burundi og DR Kongo har vært sterke. Reisene hadde fokus på arbeidet med sannhet og forsoning etter år med borgerkrig, og tok opp tematikken rundt overgrep som våpen i krig.

– Det er tema jeg mener aldri går ut på dato.

Pilegrimsledene

Kirkebevaring og arbeidet med Hamars mange pilegrimsleder har betydd mye for Fiske, og er noe hun håper den som overtar bispekåpen etter henne vil følge opp.

Forsoningsgudstjeneste Bispemøtet 2022. Elisabeth Kjetilstad, Solveig Fiske, Pål Kristian Balstad og Halvor

Å erfare både det lokale engasjementet og samarbeidet med offentlige myndigheter for å skape nye hvileplasser, hellige rom og kunstinstallasjoner langs ledene har vært inspirerende.

– Det er kanskje et eksempel på at hvis man først tar initiativ, så er det mye annet som vokser opp rundt også?

– Ja, nettopp. Inn her går også engasjementet for skaperverket, klima, «hellige rom for alminnelige liv», og det å vandre.

– Hvis du skal prøve å sette deg inn i hvilke håp og ambisjoner du hadde for kirka som ung og nyutdanna, og se det opp mot slik kirka ser ut i dag – hvordan har det gått?

– Jeg tror jeg hadde et håp om ei kirke som skal være der for alle, som sprer budskapet om den tilbudte nåde og møter folk slik Jesus møtte mennesker. Den visjonen har jeg fortsatt. Jeg synes at kirka er flink til å kommunisere at den ønsker å være det, men så er likevel spørsmålet om man når fram med det budskapet.

Solveig Fiske

Evangeliet i sentrum

Solveig Fiske

Etter intervjuet klarer Vårt Lands fotograf å lokke biskopen ut på en murkant, med utsikt over Bogstadvannet i all sin høstprakt. Det hører med til historien av den avtroppende biskopen ikke er særlig vanskelig å be.

– Hvis jeg ramler ned og ødelegger den nye hofta mi nå … Ja, det hadde virkelig tatt seg ut.

Etter fotoøkta sier hun, med en smule vemod i stemmen:

– Det er noe jeg føler vi glemte å snakke om.

– Vi har snakka mye om samfunnsengasjementet mitt, og ikke så mye om troa. Jeg har jo alltid båret med meg ei sterk rettferdighetstenkning i det jeg har gjort. Men det er ikke verdier og meninger jeg bare har dratt opp av hatten. Grunnlaget har alltid vært evangeliet, og et forsøk på å leve det ut i handling.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

VL anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Religion