Pinsebevegelsens klassereise

For over 100 år siden ble medlemmene rekruttert fra de nederste samfunnslagene. Målet var klasseløft. Det har muligens gått for langt, mener lederen for Pinsebevegelsen.

En søndag i september har flere hundre samlet seg i pinsemenigheten Filadelfiakirken Oslo. «Storsøndag», står det skrevet med blokkbokstaver over en stor og lysende skjerm, som rammer inn scenen hvor lovsangsteamet spiller og pastoren taler.

I dag er kirkegjengere fra området, både unge og gamle, invitert til et fullspekket program, hvor Jesus står i fokus.

– Hadde du snakket med alle som var her i dag, så ville du sett et ganske stort mangfold av bakgrunner, sier Vegard Kolbjørnsrud, medlem av Filadelfiakirken.

Filadelfiakirken Oslo er den største pinsemenigheten i Norge. Og denne menigheten har, som bevegelsen generelt, gjennomgått en klassereise. Øystein Gjerme, leder for Pinsebevegelsen i Norge, mener Pinsebevegelsen de siste 100 årene har gått fra å være et arbeiderklassefenomen til å bli et middelklassefenomen.

Bilder fra gudstjeneste i Filadelfiakirken Sentrum til sak om pinsebevegelsen som middelklassefenomen.

Også pastor i Filadelfiakirken Oslo, Halvard Roaldsnes, erkjenner klassereisen. Likevel mener han kirka i Oslo sentrum er mangfoldig, og slett ikke bare for middelklassen og oppover. Men, én gruppe er mindre representert.

Klasseløft

Da pinsebevegelsen kom til Norge for litt over 100 år siden, var det i de nederste samfunnslagene kirka rekrutterte medlemmer, forteller Gjerme. Målet var å løfte folk ut av vanskelige levekår og livssituasjoner gjennom frelse.

– Fokuset var og er salvation and lift, som betyr at vi tror at man kan få et løft ved å bli frelst, sier Gjerme.

Og slik skal det ha gått til. Medlemmer ble rekruttert og fikk et løft. Barna deres tok høyere utdanning, og den neste generasjonen, enda høyere utdanning.

Sakte forsvant pinsevennene fra de samfunnslagene de opprinnelig var i, og beveget seg bort fra det kirkebevegelsen egentlig handler om: At det er evangeliet som løfter folk ut av problemer.

Gjerme spør seg om kirkegjengere i pinsemenigheter i Norge i dag har høyere utdanning enn gjennomsnittet.

– Jeg utfordrer alle som følger det norske verdisystemet med fokus på utdannelse, karriere og det gode liv til å gjøre plass til dem som ikke lever på denne måten, sier han.

Han ønsker å oppmuntre dem som går i pinsemenigheter rundt omkring i Norge til å være i berøring med mennesker som er marginaliserte eller som strever.

Her spiller Evangeliesenteret en nøkkelrolle, mener Gjerme.

Viktig kontaktpunkt

Mellom store åkre og høye trær ligger Østerbo Evangeliesenter, et av sentrene i Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter. Siste uka i juli arrangeres Evangeliesenterets landsstevne her. Omtrent 3.500 deltakere fra hele landet, og fra forskjellige samfunnslag, har tatt turen med bobil, bil eller annet fremkomstmiddel.

Evangeliesenteret er det største fellestiltaket i Pinsebevegelsen, og er et grasrotarbeid som retter seg mot sårbare grupper i samfunnet.

Øystein Gjerme

Dette er det tydeligste kontaktpunktet mellom ulike samfunnslag i Pinsebevegelsen i Norge, mener Gjerme.

– Evangeliesenteret er viktig for å unngå at det blir vanntette skott mellom den ene og den andre gruppen i samfunnet, sier pinselederen.

Avskrekkende bilpark

Utenfor en bobil, som står fint plassert mellom andre bobiler, sitter Siv Monika og Kevin Fagerland og nyter finværet Østlandet byr på denne dagen i juli. Ekteparet er opprinnelig fra Karmøy, men nå bor de i Vestfold-byen Tønsberg.

– Dette er fjerde året vi er på Evangeliesenterets sommerstevne, og det er så fint, for her møtes alle på tvers av absolutt alt, sier Kevin Fagerland.

Bilde av Siv Monika og Kevin Fagerland foran bobilen.

De tror lite mangfold kan være et hinder for deltakelse i enkelte menigheter.

– Jeg har erfart at noen vegrer seg for å gå i pinsemenigheter bare på grunn av bilparken utenfor kirka, sier Kevin.

Selv går ekteparet i en menighet hvor de ikke opplever at kirkegjengerne bare tilhører en såkalt «overklasse».

I februar startet de opp en kontaktkafé for rusavhengige i Horten i regi av Evangeliesenteret.

– Vi har en forkjærlighet for dem som sliter med rus, ettersom vi kjenner flere som har vært og er rusavhengige, sier Kevin.

Siv Monika og Kevin Fagerland foran bobilen

– Vi ønsker å være det tilbudet som rekker ut en hel hånd, ikke bare en pekefinger, sier Siv Monika.

Det finnes foreløpig 15 slike kontaktsentre i Norge i dag, og i tiden som kommer skal det opprettes enda flere.

---

Evangeliesenteret

  • Stiftelsen Evangeliesenteret er en privat, ideell og frivillig organisasjon stiftet i 1983.
  • Største fellestiltaket innen Pinsebevegelsen.
  • Sentret tilbyr helhetlig behandling av mennesker med rusutfordringer.
  • Evangeliesenteret har 15 kontaktsentre i Norge.

---

By på plass

– Er det klasseskiller i pinsemenighetene?

Jeg har ikke nok oversikt til å si noe enhetlig om alle Norges 350 pinsemenigheter, men det vi vet sosiologisk sett, er at folk trekkes til miljøer hvor de gjenkjenner noe av seg selv, sitt eget folk og sin egen stil. Og det er alltid en utfordring, svarer Gjerme.

Han mener at de individualistiske verdiene i dagens samfunn har fått for stor plass. Han sier individualismen ikke er egoisme, men at den har egoistiske drag. Han er redd for at kirkegjengerne er blitt så kjernefamilieorientert, at fellesskapstanken i menigheten forsvinner.

– Sagt på en karikert måte: Min mors generasjon kjørte buss, så ble det minibuss, deretter familiebil. Vi har ikke lenger plass til å ta med en ekstra, beskriver Gjerme.

Østerbo-hallen

Lederen for Pinsebevegelsen synes derfor kontaktsentrene er en genial idé.

– Det som skjer da er at «normale» middelklassemenigheter tar ansvar for å ha et diakonalt nærvær inn mot rusavhengige i sin by, sier han.

På den måten vil samfunnsskiller viskes ut, og evangeliet stå sterkest, mener Gjerme.

– Vi må by på plass og relasjoner.

Større avstand enn tidligere

Daglig leder av Evangeliesenteret Trond Palmgren Eriksen

– Kirka speiler samfunnet, og i Norge har mange fått et løft, da vil naturligvis også en stor del av kirkegjengerne ha fått det, sier Trond Palmgren Eriksen.

Han er daglig leder for Evangeliesenteret.

Eriksen tror at sårbare grupper i samfunnet opplever avstanden til andre samfunnslag større i dag enn tidligere.

– Avstanden til folk som sliter blir jo selvfølgelig større når noen får et løft. Men samtidig ser jeg at det finnes mennesker som vil bidra både sosialt og økonomisk, sier Eriksen.

Men også han tror folk i lokalmenighetene må utfordres og gis muligheter til å fjerne disse forskjellene.

– Ikke alle menighetene klarer dette selv, men da kan de koble seg på oss, og sammen kan vi få til noe, sier Eriksen, og legger til:

– Vi er avhengig av deres lokale engasjement og ressurser, og de er avhengig av våre nasjonale ressurser og kompetanse på feltet.

Bruker egne erfaringer

I et rødt rekkehus på Østerbo bor Karsten og Linn Sørum Langsholt sammen med sin fem uker gamle datter. Både Karsten og Linn jobber på Evangeliesenteret, med henholdsvis arbeidstrening for beboere og som miljøarbeider på basen.

For fem år siden kom Linn til Evangeliesenteret, da som rusavhengig med mål om å bli rusfri.

Også Karsten ble kjent med Evangeliesenteret etter selv å ha vært beboer på et av deres sentre i tidligere Østfold fylke. Nå har han jobbet på Østerbo i ti år.

Bilde av familien Langsholt

– Jeg tror vi kan møte folk på en helt annen måte enn de som har brukt mange år på å lese seg til ting, sier Karsten.

Linn Sørum Langsholt og datteren på fem uker.

Ekteparet har begge gode erfaringer med å bli hjulpet ut av rusen av eks-rusavhengige. De ser på det som et kjempepluss at man kan bygge kunnskapen på egne erfaringer.

– Synes dere det er vanskelig å bli en del av en pinsemenighet på grunn av den bakgrunnen dere har hatt?

Vi har ikke den erfaringen, men så går vi heller ikke i noen annen menighet enn den her på Østerbo. En menighet for «sånne som oss», om man kan si det sånn, sier Linn.

Særpreg skaper rom

I Filadelfiakirken Oslo går gudstjenesten mot en slutt. Ulike stemmer og språk sauses sammen til en høy summing i myldret som oppstår når én full møtesal og ett galleri skal finne veien ut i bakgården for minikonsert og ned i foajeen for pølsefest og kaffe.

– Jeg tror det finnes to folkeligheter i Norge, en bygdefolkelighet og en urban folkelighet. Disse folkelighetene gjenspeiler seg i menighetene også, gjennom ulike musikkuttrykk, ulike standpunkt i verdispørsmål og at man betoner ulike aspekt i forkynnelsen, sier pastor Roaldsnes.

Kolbjørnsrud tror, i likhet med Eriksen, at Pinsebevegelsens klassereise er et bilde på hvordan den norske befolkningen generelt har endret seg.

For å sikre at pinsebevegelsen ikke blir et middelklassefenomen, mener Kolbjørnsrud at det er helt nødvendig at ulike kirker har ulike særpreg.

– Folk er forskjellige, og det er viktig at vi klarer å skape et hjem for alle som vil høre til, sier han.

Pastor i Filadelfiakirken Sentrum Halvard Roaldsnes og filadelfiakirkegjenger Vegard Kolbjørnsrud

Vanskelig å kommunisere

– Hvordan opplever dere mangfoldet av ulike samfunnslag i denne menigheten?

En storby tiltrekker seg mange ulike mennesker, og det føler jeg er representert i denne menigheten. Men vi ser at vi ikke klarer å kommunisere like godt med alle gruppene i samfunnet, spesielt ikke med gruppen som Evangeliesenteret retter seg mot, sier Roaldsnes.

Oslo-menigheten er riktignok involvert i Evangeliesenterets kontaktkafé i hovedstaden.

Selv om menigheten har vanskelig for å kommunisere med alle samfunnsgruppene mener pastor Roaldsnes at det er viktig at kirka tilrettelegger.

Bilder fra gudstjeneste i Filadelfiakirken Sentrum til sak om pinsebevegelsen som middelklassefenomen.

– Vi har en begrenset mulighet til å styre sosiale forhold, men det kirka kan gjøre er å tilrettelegge for at alle kan delta, sier han.

Han peker på faktorer som pris, representasjon i gudstjenesten, og det å løfte frem det sårbare mennesket for å motvirke opplevelsen av utenforskap.

Bygge en organisatorisk bro

– Har dere opplevd at folk ikke turte å komme til kirka fordi de ikke er like godt økonomisk stilt, eller fordi de føler de ikke har høy nok utdannelse?

– Ja, det har jeg hørt av personer jeg har møtt. At de ikke følte seg bra nok, og derfor ikke kom på en gudstjeneste. Men det går mer på at de føler at de ikke passer inn, enn at de ikke har høy nok levestandard, sier pastoren.

Til nå har rekruttering til menigheten bestått i at venner tar med sine venner, og på den måten har menigheten vokst.

Bilder fra gudstjeneste i Filadelfiakirken Sentrum til sak om pinsebevegelsen som middelklassefenomen.

Når det ikke lenger er en naturlig bro for mennesker med rusutfordringer inn i Pinsebevegelsen, mener Roaldsnes det er viktig å bygge opp en organisatorisk bro.

– Det gjør vi ved å gi penger til Evangeliesenteret, og at menigheten involverer seg i deres arbeid gjennom for eksempel frivillige på kontaktkafeen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Religion