«Et sted der hjertet kan finne ro»

ESSAY: Hos forsømte venner, på hvilesteder ved fjellet og sjøen, og i mysteriene både i livet og hos Gud kan vi finne igjen vår særegne tone, skriver Liselotte J. Andersson.

I bokhyllen min står tre forskjellige bøker med tittelen Pusterom. Jeg har vært med på å skrive alle tre, og liker best den første. Vi var fem kvinner som bidro med tekster. Noen av dem har jeg vendt tilbake til mer enn én gang. Det gjelder ikke minst en tekst av Margareta Melin, hvor hun gir god veiledning til den som vil holde sitt lys brennende uten å brenne seg ut:

• Du kan ikke være på to steder på samme tid

• Du kan ikke gjøre alle til lags

• Du orker ikke mer enn du orker

• Gud og ikke noe menneske er din dommer

Dette er gode ord til alle oss som kjemper med forskjellen mellom det vi ville og burde, og det som til slutt ble. Den store trøttheten kan lede oss til nådens trone (Hebreerbrevet 4, 15–16).

Han som møter oss der, sier at han føler med oss i våre svakheter. At vi strekker oss over så mye. At det er vanskelig å be om hjelp. Hvor bor du? Til nådens trone kan man komme mer enn én gang. Likevel vil vi gjerne utvikle oss og kjenne at vi noen ganger i livet opplever å gå fra kraft til kraft. Ikke alltid fra krasj til krasj. Da tenker jeg på møtet Jesus har med to av sine disipler.

FORKYNNER: Liselotte J. Andersson er svensk forkynner og forfatter. Hun er tilknyttet Equmeniakyrkan.

Vi vil gjerne kunne gå fra kraft til kraft, ikke fra krasj til krasj

—  Liselotte J. Andersson

Et sted å bo

De betrakter og lytter til Jesus en hel dag, og har siden vanskeligheter med å slippe ham av syne. Derfor smyger de seg etter. Da han avslører dem og spør hva de vil, stotrer de fram: «Rabbi, hvor bor du?» Det er kjernespørsmålet.

Man må ha et bosted for å finne ro.

Jesus svarer: «Kom og se!» Ja, hvor bodde han selv, og er det plass til flere? Ute. Helt åpenbart bodde Jesus i skapelsen. Han taler om spurver og liljer. Han søker seg til fjellene og sover i stormen på sjøen. Salig er den som har oppdaget dette velsignede bostedet! Til slutt kan selve luften bli til brød. Som i diktet «Heden» av R.S. Thomas: «Mens luften gavmild brøt mot meg og ble smulet som brød.»

Tross klimatrussel og miljøkatastrofer er skapelsens herberge ikke fullt. Det er plass til flere som trenger å puste og bli fornyet i tro, håp og kjærlighet. For meg er det et nærmest daglig mirakel: erfaringen av skapelsens hvile og helende kraft.

En kjær salme begynner slik: «I denne fagre sumarstid gå ut, mi sjel og gled deg i vår Herres store under!» Ikke bare når sommeren er på sitt beste, men også en grå novemberdag er dette en tidløs forordning fra skaperen selv: «Gå ut!» Hos venner. Jesus bodde også hos noen venner. Tre av dem delte dypet og høyden i kallet hans. De var der i Getsemane og på forklarelsens berg.

Tre andre venner tilbød et hvilested på en annen måte: et måltid, en seng, som søsknene i Betania.

Mange synes å ha mistet følelsen av et hjemsted i vennskapets «sakrament». Jeg ser det i mitt samtalerom. Mangel på tid, ork og engasjement gjør at man begynner å tro at man har behandlet sine venner så dårlig at de nå er borte.

Det er ikke sikkert at det er for sent, eller at det ikke mer finnes noen nåde. Vi lider alle av omtrent de samme av tidens sykdommer. Et rop fra mørket: «Jeg lengter etter deg!» kan få svar i tro. Sannheten, ikke falsk unnvikelse, gjør oss frie.

Vi må heller ikke «synde på nåden», men lære av våre feil. Lære å gi næring til de kontaktene der fortrolighet finnes og kan fordypes. Lære at litt er bedre enn ingenting. Lære av følgende linjer i en novelle av Alice Munro: «Det finnes ingen sorg som tiden aldri leger, ingen lyst, intet svik som ikke kan sones. Venner som lenge har vært glemt, venter kanskje på deg der livet fullender alt.»

Overbevisningen satt på prøve

Et opplagt bosted for Jesus var Skriften.

Han sier mer enn én gang når veien smalner: «Det står skrevet.» I ett av sine brev oppfordrer apostelen Paulus sin unge disippel Timoteus: «Men du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om.»

Det vi har fått fra andre, skal vi ikke forakte, men det som bygger vårt liv, er det vi «er blitt overbevist om». Ikke sjelden er den overbevisningen satt på prøve og har kostet en hel del. Det er ikke noe vi har tatt oss til, det er gitt oss, fra oven.

Ett av mine hjemsteder i så måte er en bønn, Salme 56,9: «Du har talt mine hjemløse skritt, mine tårer har du samlet i din lærflaske. Står det ikke i din bok?» Jeg husker da jeg fikk dette verset. Det er lenge siden, men ordene smaker fortsatt av brødet som stiller sulten og vannet som slukker all tørst.

Juni ble varm også i Oslo, og her koser folk seg på Operastranda. Varmest ble det imidlertid i Troms og Finnmark. Foto: Javad Parsa / NTB

Erfaringen av skaperverkets helende kraft er et nærmest daglig mirakel

—  Liselotte J. Andersson

De små kan hjelpe meg

Man kan også bo hos de små. Barna, naturligvis, men også hos dem som av ulike grunner forblir små livet gjennom. Svakhet skal ikke glorifiseres, men det er noe med kjærlighetsskuffelsen og kjærlighetshungeren når den er helt usminket.

Noe skjer der det ubeskyttede møter deg og meg som bare later som vi har fast grunn under føttene. Det blir også mer tydelig hva som er vesentlig når kreftene ikke må settes inn på omveier og leker der man later som.

Da kan de frigjøres til noe annet som er av større verdi. At Jesus ofte fant et bosted hos de små, tror jeg ikke bare handlet om hans omsorg for dem. Jeg tror han søkte og trengte dette fellesskapet for sin egen skyld. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i den erfaringen.

Akkurat nå, her jeg skriver disse ordene, innser jeg at et altfor tettpakket arbeidsskjema i mitt eget liv har pansret meg. Tross risikoen det innebærer, vil jeg tilbake til en mer ubeskyttet tilværelse.

Det er der hjertet kan leve. Jeg vet at «de små» kan hjelpe meg. De har mange ganger allerede ledet meg til nådens trone.

I arbeidet

Jesus bodde også i sitt kall. Han var svært tydelig i sine ja og nei. Han sa at han ikke var kommet til de friske, men de syke, og at «Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem».

Vi sier av og til at man ikke skal være gift med jobben, og det stemmer sikkert. Likevel vil jeg gi Forkynneren i Det gamle testamentet rett når han sier at det ikke finnes noen større glede enn å være glad i sitt arbeid. «Kom og se!» sa Jesus til de to disiplene som ville se hvor han bodde. Like etterpå møter han Simon, fiskeren, og sier til ham: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas.»

EN AV !2: Peter ble født omkring Kristi fødsel, død 64 eller 67) var en av Jesu tolv disipler i Det nye testamente, sammen med Jakob og Johannes den som stod Jesus nærmest. Han het opprinnelig Simon eller Simeon, men Jesus ga ham kallenavnet Peter (som betyr «Klippen», på arameisk Kefas). Han skal ha vært gift, og ifølge Klemens av Alexandria skal han også ha hatt barn.

Det er noe med dette å blir navngitt. At noen ser det som ingen andre har sett! Med et fremmedord kalles dette maievtikk, forløsningskunst. Det tilhører livets største kjærlighetsgjeringer at vi er med og forløser det som er uforløst hos et medmenneske.

Når dette skrives, har vi nettopp feiret Maria budskapsdag. Mellom linjene forstår vi den omveltningen som rammer Maria når hun har lovet engelen som kom med bud: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.»

Det er når alt snører seg til at Maria begir seg til Elisabet, som også venter barn. Da den eldre kvinnen hilser Maria med ordene: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv», bryter Maria ut i sang.

Vi vet at et sverd skulle komme til å gå gjennom Marias sjel, men kanskje var sangen sterkere. Sangen om å våge å tro og bekrefte: Fra meg kan det gå ut en velsignelse til denne verden. Man kan saktens bli trøtt av arbeid, men man kan også bli svært trøtt av at ingen etterspør det jeg har fått og kunne gi som gave. En svensk salme har en formulering som jeg iblant synger for meg selv: «Jorden har rum för kärleks id.»

Det er når alt snører seg til at Maria begir seg til Elisabet, som også venter barn. Da den eldre kvinnen hilser Maria med ordene: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv», bryter Maria ut i sang.

—  Liselotte J. Andersson

Ordet «id» betyr flittig arbeid. ja, jorden har rom for kjærlighetens id, og jeg har sett det mange ganger, hvordan livstrøtte og mismodige mennesker har fått en helt ny spenst i steget og glans i øynene når noen har spurt etter deres kunnskap og krefter. Salmen jeg siterte fortsetter: «Arbetsvan hand och hjärta ömt, mer skall du få än du har drömt, när du hans fotspår vill följa.»

Tolvte time

Vi kan være en forløsende Elisabet for hverandre, men vi har også et eget ansvar. Det som er genuint hos et menneske, enten det er medfødt eller nedarvet, har en sterk overlevelseskraft. Ofte kan det utspille seg i ulike kanaler og til ulike tider og omstendigheter.

Den ytre formen er ikke avgjørende, men at vi i noen grad får være i vårt «esse», og at vi utfordres til å sette foten på troens springbrett når vi hører et rop. Noen kaller oss i en bestemt retning. Jesus kjente sitt kall, derfor kunne han gå direkte gjennom folkemengden når noen ville bestemme over hans liv.

Han bedyrer også: «Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen.»

I et velkjent dikt av Karin Boye som heter I rörelse står denne strofen som jeg liker godt: «Den mätta dagen, den är aldrig störst – den bästa dagen är en dag av törst». Derimot er jeg mer tvilende til strofen: «Nog finns det mål och mening i vår färd, men det är vägen, som är mödan värd».

Jeg tror at strevet kan bli for tungt uten at vi har mål og mening med det vi gjør. Framfor alt trenger vi det som er mer enn egen bekvemmelighet og tilfredsstillelse i øyeblikket. En stor del av den trøttheten som i dag handlingslammer mange, tror jeg handler om at dette mangler.

Vårt savn kan bli til bønn, og jeg tror at svaret sjelden er langt unna når man ber om livsmot i stedet for mismot, og livsmening i stedet for oppgitthet. «Jorden har rum för kärleks id» og Jesus er vingårdsmannen som leter etter arbeidere til sin vingård også i tolvte time. (Matt 20, 11–16).

Vi søker nok alle et hjemsted hos ett utvalgt menneske.

—  Liselotte J. Andersson

Det særegne

Det er heller ikke lett å finne sin plass ved altfor ofte å være solospiller. Vi trenger hverandre, som med- og motspillere, og vi trenger Den hellige ånd.

Da disiplene fikk ånden på den første pinsedagen i Jerusalem, hørte alle som var der, på sitt eget språk om Guds veldige gjerninger.

Å finne sitt språk og å våge å stå fast ved det, kan i sannhet bli å gå fra kraft til kraft. Ikke minst kan det særegne i vårt språk bli et bosted. Å tvinges til å gi det fra seg, skaper hjemløshet. Å gjenfinne sin egen tone, hvis den har vært borte og er taus, er som å bli født på nytt.

La oss unne hverandre det. Mysterier. «Og ingen skal ta gleden fra dere.» Dette er det Jesus lover sine disipler når korset nærmer seg.

Å få bo i sin gave, karisma, kan være en livslang glede.

Likevel, det er som om Gud vil vise oss noe annet. Moses bad, tidlig på veien til det lovede landet, at han måtte få se Herrens herlighet. Det fikk han i glimt, og etter det lange strevet kjennes det ikke helt rettferdig at han dør uten å få komme inn i det landet han så lenge har vært på vei til. Men en dag er han der.

Det er et mysterium, men han er i landet når han lenge etter sin død viser seg i samtale med Elia og Jesus selv på fjellet der Jesus viser sin herlighet. I sannhet ser han der Herrens herlighet. Det er også ettermælet om storheten Moses hadde, at han snakket med Gud ansikt til ansikt.

DE TO BUD: Moses skal ha frigjort jødene (israelittene) fra trelldommen i Egypt da han ledet dem ut (eksodus). Under den påfølgende, årelange vandringen gjennom Sinai-ørkenen til «det lovede land», mottok Moses De ti bud og en mengde andre lover for det nye samfunnet som han formulerte i Mosebøkene. Ifølge tradisjonen inngikk da de tidligere slavene, som et fritt folk, en gjensidig pakt med én guddom.

Den ene

Kanskje det er frukten som varer: hvem vi er og hvem vi blir i kontakten med vår Herre.

Vi trenger å øve oss i å lyde ordet fra Gud om å overlate til ham omsorgen for hans henders verk. Det gjelder om vi kommer inn i landet til slutt, eller må legge ned vandringsstaven vår like utenfor. Den som finner denne tilliten og innser at det ikke er vi som har kontrollen, kan særlig ta imot og formidle nåde. Mange trenger og søker et bosted av en slik nåde, og det er kanskje den største gaven vi kan gi til trøtte medvandrere.

Til slutt: Et hjemsted søker vi nok alle hos ett utvalgt menneske. La oss ikke gi opp letingen, enten dette er et menneske i våre liv som har et navn eller ei. Jesus sukker over at han som menneske ikke hadde noe sted han kunne hvile sitt hode.

Kanskje er dette det vi søker mer enn noe annet.

La oss da også selv streve etter å få være et hvilested for noen som vi vil elske. Helt av oss selv, eller med hjelp av den kjærlighet som Gud gjennom sin ånd har utgytt i våre hjerter.

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion