For fem år siden fortalte Marie Aubert åpent om tap av tro. Nå tenker hun annerledes

– Det var som å ligge på ryggen og flyte. Vannet var der under meg, uten at jeg trengte å gjøre noe. Det var noe jeg bare kunne hvile i.

Slik beskriver forfatter Marie Aubert noe som lenge var helt selvfølgelig for henne, men som det likevel er vanskelig å finne ord for. Det hun kaller en «forlenget barnetro».

Den var med henne til begynnelsen av 30-årene, da spørsmålene om sannhetsgehalten i det hele begynte å melde seg.

Stemte de virkelig, alle kirkens dogmer og bibelhistoriene hun kunne på rams? Eller var de bare et påfunn for å trøste mennesker?

Hun kan huske følelsen av at festet ble borte under føttene, da overbevisningen hennes forsvant.

– Jeg tenkte at man måtte tro at det var sant, eller så var det ikke noen vits, forteller hun.

I dag er hun ikke lenger helt enig med det hun den gang tenkte.

Komplekse følelser

Vårt Lands utsendte møter henne hjemme i leiligheten på Tøyen i Oslo, som hun flyttet inn i for snart to år siden sammen med kjæresten.

Hun har nettopp kommet hjem fra Litteraturhuset, hvor hun har planlagt en kommende turné med Den kulturelle skolesekken.

Her skal hun lese høyt fra bøkene sine og snakke om «forbudte følelser», for eksempel følelsen av at det kan kjennes skikkelig godt å se andre drite seg ut.

– Jeg skal snakke for niendeklassinger, og de er sikkert kjempekritiske, utbryter hun med skrekkblandet fryd.

[ Jens Kihl hadde lest halve Bibelen. Så startet han på kurs om kristen tro ]

Da debutromanen Voksne mennesker havnet på Aftenpostens liste over årets bøker i 2019, skrev anmelderen at Aubert «kan kunsten å skildre de svarte følelsene som gjør mennesket til en infam og sårbar skapning».

Nå er hun aktuell med romanen Jeg er egentlig ikke sånn på Oktober forlag. Handlingen tar utgangspunkt i et konsept som trolig kan oppta både tenåringer og de mest høykirkelige av Vårt Lands lesere, nemlig konfirmasjon. Riktignok ikke selve ritualet, men snarere de indre og ytre spenningene hos medlemmene i en familie som forbereder den store dagen.

På spørsmål om hvorfor hun har takket ja til å stille opp i et intervju med vignetten «Min tro», svarer Aubert at hun med jevne mellomrom havner i samtaler om sånne temaer.

– Det er ikke så mange kanaler for å snakke direkte om tro. Noen steder føler jeg det er litt berøringsangst for det. At det er litt usexy med tro, sier Aubert og humrer lett før hun legger til:

– Men nettopp derfor er det så fint å snakke om.

---

Marie Aubert

• 43 år
• Fra Fetsund, bor i Oslo
• Har skrevet bøkene Kan jeg bli med deg hjem (2016) og Voksne mennesker (2019)
• Er aktuell med romanen Jeg er egentlig ikke sånn på Forlaget Oktober

---

Å rekke opp hånda

Når hun har snakket om tro tidligere, i radioprogrammet Sommer i P2 og i podkasten Olaug og Aubert på Litteraturhuset, har flere tatt kontakt med refleksjoner de har lyst til å dele.

Det er som når noen rekker opp hånden i klasserommet med et spørsmål, og det gir gjenklang hos de andre, påpeker hun.

– Hva forteller det deg?

– Jeg tror mange har en sånn kulturkristen følelse som de ikke helt klarer å definere. Det er kanskje litt sånn jeg også er. Eller var. At du har hatt en tro, frigjort deg fra den og droppet den en stund. Men at det er noe som drar i deg likevel.

Kristendom og kontaktlinser

Fram til begynnelsen av 30-årene definerte hun seg alltid som kristen. Likevel følte hun aldri at det var den mest definerende egenskapen ved henne.

– Det var ikke mer spesielt enn å komme fra Østlandet, eller å bruke kontaktlinser. Å være kristen var en del av den jeg var.

I barndommen gikk hun til gudstjenester med foreldrene i Den norske kirke på hjemstedet Fetsund, samt barnegospel og senere Ten Sing.

Samtidig utviklet hun en rik indre verden med fantasifulle fortellinger, musikk og lek, forteller hun.

– Når ble det først aktuelt for deg å bli forfatter?

– Det har jeg nok har hatt lyst til så lenge jeg har likt å lese og skrive.

Aubert ler, og imiterer stemmen til en nyhetsreporter når hun sier om seg selv:

– «Hun ble tidlig glad i bøker».

Aubert har dessuten spart på alle dagbøkene hun har skrevet, og fant nylig igjen den første fra da hun var syv år.

– Det første jeg skrev der var: «I dag har jeg skaffet meg en dagbok. Nå skal jeg skaffe meg en hemmelighet, så jeg kan skrive noe». Dagen etter skrev jeg: «Har dessverre ikke skaffet meg en hemmelighet ennå».

I forsvar

Miljøet rundt Ten Sing og kirken var åpent, med lite å henge seg opp i for den som ville gjøre opprør, forteller hun.

– Jeg opplevde den delen av kirken jeg vokste opp i som godt i takt med resten av samfunnet. De folkene jeg hadde nærmest meg, anerkjente homofilt samliv og var positive til abortloven. Jeg fikk aldri innprentet noen harde forbud mot å drikke eller ha sex før ekteskapet.

Hvis noen prøvde å stemple henne som trangsynt eller mindre intellektuell fordi hun var kristen, var hun rask til å forsvare seg.

– Jeg kunne ha veldig behov for å forklare hvordan jeg ikke var. At jeg ikke var imot homofili, og at religion verken var opium for folket eller for meg.

Etter tre år på musikklinjen på Lillestrøm videregående skole, gikk hun et år på Skrivekunstakademiet i Bergen.

– Det var et fint år, men jeg ble samtidig veldig selvkritisk, vinglete og usikker av det. Man kan fort miste den lekne dimensjonen over det, hvis man hele tiden skal tenke på om det er bra nok for å gis ut. Så jeg ble journalist.

Det var ikke mer spesielt ennå komme fra Østlandet, eller å bruke kontaktlinser. Å være kristen var en del av den jeg var

—  Marie Aubert

Jordskjelvet

Hvis man skal ta Auberts metafor om tro bokstavelig, så lå hun på ryggen og fløt fram til hun var omtrent 30 år.

I 2011 hadde hun jobbet noen år som journalist, deretter på Filminstituttet. Veien videre var uklar.

– Det var et hvileskjær i livet før jeg begynte å skrive igjen.

Det var på den tiden hun ble konfrontert med spørsmålene om sin egen tro. Var det virkelig sant, det hun trodde på?

På utsiden kunne ingen se eller høre det. Men inni henne kjentes det som et jordskjelv.

– Hva stod på spill for deg?

– Plutselig begynte jeg å tenke «skal jeg bare dø når jeg er død? Er dette alt?». Men det handlet også om tilhørigheten til kirken. Kunne jeg fortsette å gå her og tenne lys og synge salmer, hvis det bare var tull?

På et punkt landet hun i at hun verken trodde eller ikke trodde. Livet gikk videre, og karrieren som forfatter skjøt fart.

---

4 raske

• Gud er: En trygghet
• Klarer meg ikke uten: Kaffe, kjærlighet og kreativitet
• På gravsteinen min skal det stå: Her hviler Marie Aubert, under protest. (Den har jeg rappet fra en dansk forfatter jeg ikke husker hva heter.)
• Boka alle må lese: Toni Morrisons Elskede

---

Overtramp i relasjoner

I 2016 debuterte hun med novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem.

Hun hadde bestemt seg for å gi skjønnlitteraturen en ny sjanse noen år tidligere, drøyt ti år etter at hun var ferdig på Skrivekunstakademiet. Aubert skrev en novelle som gikk helt til topps i en konkurranse, og ble etterpå kontaktet av Forlaget Oktober som ønsket mer fra pennen hennes.

– Hva har du vært opptatt av å skrive om?

– Det kjedelige svaret er relasjoner, sier hun, før hun utdyper:

– Kontrasten mellom dem vi egentlig er, og hva vi presenterer for andre og innrømmer for oss selv. Og hvordan man ofte begår overtramp i relasjoner med andre på grunn av det.

Tittelen på den nye boken, Jeg er egentlig ikke sånn, henspiller på nettopp det: Ønsket om å vise folk noe annet enn det de ser.

[ Arnfinn Nordbø: «Gud visste at å være homofil ikke var et valg jeg tok» ]

Å bli sett på nytt

En av hovedpersonene i boken er Hanne, som besøker hjembygden med sin nye kjæreste når niesen skal konfirmeres. Fra barndommen er hun vant til å bli sett med et dømmende blikk på grunn av overvekten sin. Nå har hun nylig gått så kraftig ned i vekt at folk behandler henne annerledes, og det skaper en grell kontrast for henne.

Aubert forteller at hun har fått hjelp av en konsulent til å beskrive denne erfaringen.

– Hva har interessert deg med erfaringen hennes?

– Å plutselig bli sett på en helt ny måte. Skiftet som skjer når folk ser en annen enn den du kjenner deg som. Det er veldig spesifikt for Hannes del, men erfaringen gjelder de andre karakterene også.

Broren hennes Bård for eksempel. Han ser seg selv som en rakrygget familiefar og ektemann, men til sin egen forbauselse planlegger han å forlate familien til fordel for en kollega han er utro med. Og konfirmanten Linnea opplever en krise når en eldre venninne kutter kontakten med henne over natten.

– Hva tenker du karakterene dine kan fortelle om det å være menneske?

– Det kan være veldig smertefullt å oppleve at selvbildet endrer seg og at forestillingene du har hatt om deg selv blir endevendt. Men jeg tenker også det kan være sunt. Når du konfronteres med dine egne svakheter, kan det gi vekst og gjøre deg romsligere og mer tolerant overfor andre, sier Aubert, før hun presiserer:

– Det er jo ikke nødt til å gi positive utslag. Man kan også bli bitter og rasende og nekte å lære av det.

Jeg er nok mindre opptatt av hvilke konkrete ting som er sant. Hvis det er slik at jeg har behov for kirken og de kristne ritualene, så har jeg vel det da

—  Marie Aubert

Synd og nåde

Sett fra ståstedet til noen med et kristent livssyn, kan man gjerne si at karakterene hennes synder, sier hun.

– Det gjør de over en lav sko. På vanlige, kjipe hverdagsmåter. Der vi andre nøyer oss med å være passiv aggressive, går karakterene mine som regel et hakk lenger.

Men det finnes også nåde i bøkene hennes. Uten å avsløre for mye om den nye boken, trekker hun fram konfirmasjonen til karakteren Linnea som et eksempel.

– Jeg synes det var fint å gjøre konfirmasjonsfellesskapet til noe styrkende. Det er lett å ha et skråblikk på heftene med sanger og kleine taler, men jeg synes det er en litt fin og rørende ting at fellesskapet stiller seg rundt det unge mennesket og sier «nå er vi her for deg».

– Tenker du at de syndige karakterene dine først og fremst trenger tilgivelse for noe de har gjort galt, eller medlidenhet?

– Begge deler tenker jeg er viktig. Å bli sett og føle seg forstått er helt avgjørende for oss som mennesker, og ofte mangler vi både nåde, tilgivelse og medlidenhet overfor oss selv.

Kanskje kristen

– Hvor plasserer du deg i dag, hvis du får spørsmål om hva du tror på?

– Nå er jeg nok tilbake på å puste litt dypt og si «kanskje kristen».

Hun flirer godt og legger til:

– En slags en, i alle fall.

Det handler til dels om at hun tenker annerledes om hva en tro innebærer. Hun kan være tilbøyelig til å tenke at tro handler vel så mye om fellesskap og praksiser, som om hvorvidt jomfrufødselen er en historisk hendelse eller ei.

– Jeg er nok mindre opptatt av hvilke konkrete ting som er sant. Hvis det er slik at jeg har behov for kirken og de kristne ritualene, så har jeg vel det da.

[ Fredrik Høyer: – Om Gud er en kraft eller en person, så er det i hvert fall godt ]

I diskusjoner har hun fått spørsmål om hele poenget blir borte hvis man fjerner troen fra dogmene og skreddersyr sin egen religion. Hun er neimen ikke sikker, forteller hun.

– Det er et Nick Cave-sitat jeg ofte kommer tilbake til. Han ble spurt om hvordan han beholdt troen etter tapet av sønnen sin. Til det svarte han: «Truth is not the only game in town», og det synes jeg er fint.

Guds eksistens er ikke noe man kan gruble seg fram til eller bevise ved hjelp av naturvitenskap. Det blir mer et valg. Som å ta sjansen på kjærligheten. Du kan ikke vite at det går bra.

—  Marie Aubert

Følelse av hjem

– Hva er problemet med å knytte tro til en overbevisning om sannhet?

– Det er umulig å komme fram til et svar om hva som er sant. Guds eksistens er ikke noe man kan gruble seg fram til eller bevise ved hjelp av naturvitenskap. Det blir mer et valg. Som å ta sjansen på kjærligheten. Du kan ikke vite at det går bra.

Selv om Gud kanskje ikke finnes, forsøker hun å leve som om det er sant, forteller Aubert. Trosbekjennelsen sier hun også iblant, sånn for sikkerhets skyld.

– Folk som er veldig sikre kan ofte fortelle at troen gir dem en trygghet. Tilfører det livet ditt noe å ha en åpen posisjon?

– Jeg kjenner at det er noe der, som jeg vender meg mot når jeg trenger det. Og jeg kan føle mye tilhørighet i kirken. At jeg hører litt hjemme der.

Følelsen av kirken som et hjem har kommet tilbake i nyere tid, forteller hun.

– Tidligere kunne jeg tenke at jeg egentlig ikke kunne være der hvis jeg ikke var sikker. Telte det egentlig, hvis det bare handlet om mitt eget behov for ritualer og velsignelse? Nå tenker jeg heller at det kanskje bare kan være sånn, og at det er greit.

[ Marcus Forsgren: – Jeg kjente en enorm meningsløshet når jeg følte at Gud ikke var der lenger ]