«Misjonæren som endevendte norsk misjonstenkning»

Han dro til Østen for å omvende Østen, men vendte hjem som en omvendt mann. Han forkynte kristendommen for buddhister i Kina, men oppdaget at de hadde et budskap til ham. Som misjonær ville han forandre det samfunnet han var kommet for å tjene, men ble selv forandret i prosessen og ble en sentral formidler mellom østlig og vestlig religion og kultur.

Omtrent slik beskrev en amerikansk observatør den dramatiske forandringsprosessen som skjedde med noen av misjonærene som kom til Kina omkring år 1900. Han kalte det «misjonærenes omvendelse». Den norske misjonæren Karl Ludvig Reichelt (1877–1952) var en av dem som ble «omvendt».

Han kom til Kina som en pietistisk misjonær fra Arendal med de tradisjonelle forestillingene om hedenskapets mørke, men ble en pioner for et dialogisk misjonsarbeid i møte med kinesisk buddhisme.

Reichelt og hans meningsfeller ble ikke buddhister, konfutsianere eller daoister. De begynte heller ikke å dyrke forfedrene. Men de gjennomgikk en mental vending fra fordomsfull nedvurdering av kinesisk religion og kultur til en utforskende åpenhet og dyp fascinasjon.

De måtte gir rom for kinesisk visdom i sin egen bearbeidelse av kristentroen. De måtte innse at Gud hadde satt sine spor i andre religioner og kulturer, og lette etter nye måter å drive misjon på.

---

Karl Ludvig Reichelt

• Født 1877 i Arendal
• Misjonær og sinolog
• Gift med Anna Kristine Reichelt
• Æresdoktor ved Uppsala universitet (1941)
• Arbeidet særlig blant buddhistene og stiftet Den Nordiske Kristne Buddhistmisjon
• Grunnla institusjonen Tao Fong Shan i Hongkong
• Død 1952 i Hong Kong

---

Hedenskapets mørke

Gjennom hele 1800-tallet hadde Vesten sett på Kina som barbarisk og akterutseilt og hadde til slutt gjennom kriger og urettferdige handelsavtaler tvunget landet til å åpne for handel og misjon. I kinesisk perspektiv beskrives det som «foraktens århundre», en ydmykelse som enda ikke er glemt. Tradisjonell misjon hadde vært preget av tilsvarende holdninger og var opptatt av å beseire Østens religioner.

Den kinesiske dragens makt skulle knuses og erstattes med korset, som det het i misjonsboken Dragen og Korset i Kina.

Mange års arbeid i Kina hadde etter hvert tvunget Reichelt til en radikal nyorientering som ikke bare fikk teologiske konsekvenser, men førte til en helt ny strategi i møte med kinesisk religion og kultur.

I Nanjing på 1920-tallet, deretter i Hongkong fra 1930 til sin død utviklet Reichelt det han kalte «kristne klostre for buddhistiske munker», det vil si institusjoner der buddhister og kristne kunne møtes i tillit og åpenhet, i en atmosfære tilpasset kinesisk kultur med meditasjon, stillhet, studier, samtaler og arbeid.

[ Sunniva Gylver: Et innspill til samtalen om dåp eller ikke dåp ]

Stedene ble også kalt «Broderhjem» ut fra tanken om at alle som søker sannheten, er brødre og venner – sannhetssøkende søstre ble ikke nevnt spesifikt. Han ønsket ikke å overvinne buddhismen, men ville vinne buddhistene «ad indre veier», slik at de med sin «hellige egenart» kunne få sin plass i Kristi helligdom som «en straalende juvel i hans krone», som han formulerte det i 1922.

Fordømmelse og begeistring

Slik sier man ikke ustraffet. Norske misjonsmiljøer var vant til fortellinger om mennesker som kom fra hedenskapets kompakte mørke til evangeliets lys.

Reichelt ga dem i stedet fortellinger om mennesker som gjennom lyset i hedenskapet – representert ved buddhismen – fant veien til kristendommens lys.

Det endevendte tradisjonelle forestillinger om misjon og førte til at Reichelt i 1925 ble tvunget til å gå ut av Det norske misjonsselskap (NMS). Samtidig skapte nettopp denne åpenheten en enorm begeistring blant kulturåpne kristne – også innen NMS.

«Det var som om veggene vek og taket fløi bort, fordi Gud selv vokste foran oss, så stor at han sprengte alle menneskers tankers bånd», skrev forfatteren Kari Gløersen som respons på Reichelts foredrag i 1922. Hun og mange andre opplevde at de endelig kunne puste fritt i forventningen om at Gud hadde etterlatt spor også i andre religioner og kulturer.

Fra teori til praksis

Reichelts forventning om at Gud hadde gitt seg til kjenne i skaperverket og i menneskers sinn, var ikke fremmed for bibelske innsikter og teologisk ettertanke.

I samtidens mer progressive misjonstenkning hadde forventningen blitt utfoldet i en optimistisk oppfyllelsesteologi. På samme måte som Jesus ikke kom for å oppheve loven og profetene, men for å oppfylle dem, så man på religionene som en forberedelse for kristendommen.

Det unike i Reichelts virksomhet var at han omformet denne teologien til en konkret strategi ved å skape institusjoner som brukte buddhistiske og kinesiske uttrykksformer for å bygge bro til de andre – i språk og tankegods, liturgiske former og arkitektur.

På tross av fattigslige kår i Nanjing på 1920-tallet ble arbeidet kjent over hele Kina. I løpet av vel fire år hadde Reichelts Broderhjem tatt imot over 5.000 buddhistmunker og andre religiøst søkende mennesker. Stedet ble faktisk registrert i buddhistiske oversikter over pilegrimsruter.

I samtidens mer progressive misjonstenkning hadde forventningen blitt utfoldet i en optimistisk oppfyllelsesteologi

—  Notto Thelle

Det skjedde blant annet fordi Reichelt selv hadde vært en pilegrim på sine utallige reiser til buddhistiske helligdommer. I Hongkong på 1930-tallet fikk arbeidet også en gedigen arkitektur og ytre struktur som markerte ønsket om gi kristendommen en form som harmonerte med kinesiske og buddhistiske idealer.

Tao Fong Shan ligger der fremdeles som en ikonisk manifestasjon av drømmen om å skape et åndelig kraftfelt der øst og vest kunne møtes.

Reichelts relevans hundre år etter

Hvilken relevans har så Reichelt og hans visjoner nå, hundre år etter at arbeidet begynt i Nanjing og sytti år etter hans død?

Litt tabloid kunne man si at misjonæren som ble støtt ut i kulden av dominerende norske misjonsmiljøer, nå er tatt inn i varmen. En symbolsk markering var det at Reichelt alma mater, Misjonshøyskolen i Stavanger, i 2003 opprettet en årlig Reichelt-forelesning og på den måten æret misjonens bortkomne og hjemkomne sønn.

[ For fire år siden fikk Tomas Sjödin en gåtefull sykdom: – I perioder har jeg så vondt at jeg ikke kan snakke ]

Motvillig og nølende har kirken og konservative misjonskretser fått større åpenhet for Østens religioner, engasjert seg i dialogen med andre religioner, og fått en ny sans for meditasjon og retreatarbeid. Reichelt foregrep denne dialogiske åpenheten og er en viktig inspirator for det som har skjedd.

Teologi og menneskesyn

Den tyngste teologiske arven etter Reichelt er nok den teologiske praksisen som sprang ut av troen på at Gud ikke har latt mennesker «mangle vitnesbyrd om seg» (Apg 14,17), men er virksom i hele verden. Man behøver ikke akseptere Reichelts og hans samtids enkle og triumfalistiske oppfyllelsesteologi for å holde fast den grunnleggende forventningen til Guds virksomme nærvær i verden.

Denne forventningen inviterer til en dialogisk praksis. «Misjon er ikke bare en enveis-proklamasjon om Kristus og hans frelse, men består også i å lytte seg frem til det guddommelige nærvær som allerede fins», heter det i en betenkning fra Buddhistmisjonen/Areopagos på 1990-tallet.

«All misjon må derfor være dialogisk: Det som sies og gjøres, må skje i en lyttende og tillitsfull samtale, og med dyp respekt for de kulturer budskapet formidles inn i og med forventning om at Gud også har noe å si kirken gjennom disse kulturene.»

[ «Guds hus har visst mange rom, men akkurat nå vet jeg ikke om jeg er i huset hans engang» ]

Det er ingen overdrivelse å si at tilsvarende holdninger nå er gjengs i store deler av norsk og internasjonal protestantisk teologi, og at beslektede tanker støttes av romersk-katolsk og ortodoks teologi. Overraskende for mange er det at konservative evangelikale misjonsmiljøer på ulike måter åpner for tilsvarende tenkning.

Det kom tydelig til uttrykk på en stor internasjonal konferanse om dialogen mellom kristendom og buddhisme, arrangert våren 2021 av konservative amerikanske missiologer knyttet til Lausannebevegelsen (The Ralph Winter Lectureship). Der var Reichelt selve hovedtemaet. Som hovedtaler var det mitt privilegium var å holde tre forelesninger om hans møte med buddhismen.

Litt tabloid kunne man si at misjonæren som ble støtt ut i kulden av dominerende norske misjonsmiljøer, nå er tatt inn i varmen

—  Notto Thelle

På en tilsvarende konferanse høsten 2021 var de tradisjonelle forestillingene om religionsgrenser problematisert. Misjonens «frontier» ble ikke lenger definert som en kamparena der andre religioner og kulturer skulle overvinnes og erstattes. Tvert imot, møtet med de andre ble beskrevet som en gjestfri sone for skapende kontakt og gjensidig villighet til å la seg forandre, åpen og utforskende i en tillit der ingen gruppe skulle dominere.

Dialog som forandrer

Reichelt brukte ikke ordet «dialog» for å beskrive sin virksomhet. Han ville omvende buddhistene. Samtidig gjorde hans evne til å lytte og innforlive seg med de andres erfaringer og tanker at han og ble selv «omvendt» og måtte gi rom for deres innsikter. For 50-60 år siden var dialog stort sett betraktet som truende og farlig i kirkelige kretser.

Man måtte velge – misjon eller dialog. Nå er dialog blitt et honnørord i de fleste kirkelige og sekulære sammenhenger. Bispedømmene etablerer dialogsentra og ansetter dialogprester, Mellomkirkelig råd organiserer dialoggrupper med andre religioner og livssyn, Samarbeidsråd for tros- og livssynssamfunn er et sentralt samarbeidsorgan, og skolen skal være en arena for religions- og livssynsdialogen.

Dialogforståelsen har også skiftet karakter. De konkrete erfaringene har gjort at dialog blir forstått som en prosess der en møtes uten skjulte hensikter, ikke for å evangelisere, men for å ta del i en prosess der man også selv blir forandret. Dialog er ikke en strategi, men en grunnleggende væremåte.

[ Forsvarer eksklusjonsregler: «Handler ikke kristendommen om å leve i pakt med Guds lover, også når det koster?» ]

Meditasjon og stillhet

En underkommunisert side av Reichelts virksomhet er hans opptatthet av meditasjon og stillhet. Hans unike bidrag var å la erfaringen fra Østen inspirere pietismens lønnkammerfromhet og den klassiske kristne mystikken, slik det programmatisk kom til uttrykk i hans foredrag om meditasjon for norske prester i 1926.

Reichelt brukte ikke ordet «dialog» for å beskrive sin virksomhet. Han ville omvende buddhistene

—  Notto Thelle

Ut fra sine erfaringer fra Kina talte han om «meditationens hellige mystikk, dette eiendommelige kildevæld hvorfra Asias dypere religiøse aander har hentet frem så mange av sine største aandelige skatter». Der argumenterte han samtidig for nødvendigheten av å etablere kristne retreatsentre i Norden. Det var neppe tilfeldig at hans siste uferdige manus handlet om meditasjon, med tittelen «I stillheten for Guds ansikt».

Det er fremdeles en del angst for østlig inspirasjon i kristne miljøer, men med sin åpenhet for østlig meditativ praksis foregrep Reichelt den bølgen av zen-inspirert meditasjon som i skandinavisk sammenheng ble fremmet av Hans Hof, Wilfred Stinissen, Bernard Durel og andre. Inspirasjonen fra Østen ble senere videreført i mer markert kristianiserte former som kristen dypmeditasjon, yogagudstjenester, stille rom, Christfulness og sentrerende bønn.

Det er ikke tilfeldig at Areopagos, den nye utgaven av Reichelts gamle misjon, har vært blant de viktigste aktørene i denne prosessen.

[ Maktstriden i Norge iDag gjorde at Linn Myhr sa opp jobben. Nå venter en ny tilværelse ]

Vennskap som en teologisk kvalitet

Noe av det mest særpregede med Reichelts virksomhet ble aldri formulert som strategi eller arbeidsmetode, men viste seg først og fremst som en praksis i møte med andre: vennskap, gjestfrihet og uskrømtet nysgjerrighet for «den andre».

Tanken var at ethvert søkende menneske er en venn og bror eller søster. Han var seg bevisst at man kunne være åndsfrender uten å være meningsfeller.

Reichelts virksomhet er en stadig påminnelse om at nettopp tillit, gjestfrihet og vennskap er teologiske kvaliteter. De kan være viktigere i formidlingen av evangeliet enn intelligente teorier, gode argumenter og fine formuleringer.

[ Etterlyser kompetanse på kristen tro i norske mediers omtale av dronningens begravelse ]

Å være pilegrim – tro underveis

Når Reichelt igjen og igjen omtalte seg selv som pilegrim, var det ikke bare fordi han fulgte de buddhistiske vandremunkenes veier for å dele sin tro med dem. Han ønsket å være en sannhetssøker som lyttet og lærte for å få innsikt og klarhet. Hans gudstro var forankret i troen på Kristus, men ble også formet av dem han møtte underveis.

Reichelt ville helt sikkert ha gledet seg over de siste tiårenes oppblomstring av vestlige pilegrimsbevegelser. Han ville kanskje markert sterkere at de konkrete vandringene er en del av en større reise der troen utfordres og inspireres av nye erfaringer.

Hans åpenhet for det fremmede han møtte på sine vandringer er en påminnelse om at kristendom ikke bare er den ferdigdefinerte varianten man får utlevert en gang i oppveksten, men et stort univers som venter på å bli utforsket og beskrevet på nye måter.

Og i tillegg – at møte med andre religioner er en del av denne utforskningen.

Notto Thelle har i år gitt ut biografien Karl Ludvig Reichelt – misjonær mellom øst og vest.