Er megasuksessen «Ringenes herre» et stykke smugevangelisering?

Den engelske språkprofessoren J.R.R. Tolkien (1892–1973) ble verdensberømt først og fremst fordi han skrev Ringenes herre. Denne omfangsrike boka – ettbindsutgaver er ofte på ca. 1200 sider – ble utgitt midt på 1950-tallet og er en av tidenes mest leste. Forfatteren hevdet at den er et kristent verk i bunn og grunn; striden i boka står om Gud og hans enerett til guddommelig ære, klimakset hvor helten Frodo skal ødelegge den onde, men forførende Maktens Ring, er en betraktning over sjette bønn i Fader vår («Led oss ikke inn i fristelse»).

Mange av Tolkiens lesere blir overrasket (og noen fortørnet) over å høre slikt. De værer slett ikke kristenmanns blod. Det finnes så å si ikke referanser til religion i boka; Gud nevnes aldri, her er ingen presteskap eller kirker, og ingen templer eller riter eller kulter heller.

Hvordan kan så Tolkien hevde at Ringenes herre var den måten han best kunne ære sin Skaper på?

Dypt troende

Tolkien var nemlig en from kristen. Moren hans, som ble enke da John Ronald var bare fire år, konverterte til katolisismen i år 1900. Hun døde av diabetes fire år senere, og sønnen kom til å regne henne nærmest som en martyr for den katolske tro, siden konversjonen hadde ført til at hun ble støtt ut av familien, som ikke likte «papister». Mer enn seksti år senere skrev han om hvordan hun, i strevet etter å gi den katolske troen videre til ham og broren, var blitt utslitt av all forfølgelsen og drevet ut i fattigdom og sykdom.

Til slutt døde hun alene i et knøttlite rom i et leid hus. Dette kom til å forme Tolkiens forhold til troen: Å svike den ville være å svike morens minne og spotte hennes lidelser. Troen var kort sagt det mest sentrale i livet hans, og han mente den bare kunne holdes oppe ved å bruke kirkens sakramenter ofte, særlig nattverden. Han så på livet som en del av en uopphørlig strid mellom godt og ondt, Gud og djevel. Mange var de morgener hvor han pinte seg opp for å rekke å gå til messe i grålysningen, før arbeidsdagen tok til. Gudsfrykt og fromhet var noe «langt høyere» enn å vie seg til lærdom, skrev han, vitenskapsmannen.

Klimakset hvor Frodo skal ødelegge maktens ring, er en betraktning over sjette bønn i fadervår

Etter dagens målestokk var han en ytterst konservativ katolikk, en som aldri helt forsonet seg med at Kirken sløyfet latin som gudstjenestespråk, eller med andre moderniserende reformer. Tolkien trodde fullt og fast på slikt som Pavens ufeilbarlighet og Marias legemlige himmelfart. Han var selvsagt klar over at det fantes mange feil og svakheter i Den katolske kirke, men mente at innholdet var bra om flasken kunne være skitten. Han hadde et visst agg mot protestanter. Det var desto sterkere fordi han før morens konversjon var oppdratt protestantisk, og til å være på vakt mot «papistene».

Reformasjonen på 1500-tallet var for ham «det vesteuropeiske opprøret», som man bare måtte beklage.

[ Sjelden utstilling viser hvordan Hobbitens verden ble til ]

En «mytologi for England»

Forfatterprosjektet som Ringenes herre er en sen og ikke-planlagt sidegren på, startet midt på 1910-tallet, da den unge Tolkien studerte gammelengelsk i Oxford. Han satte seg fore å gjenskape eller finne tilbake til den mytologien han mente engelskmennene hadde hatt før normannerne kom i 1066 og feide bort de gammelengelske mytene og tradisjonene.

Det var ikke så mange rester å bygge på, men han brukte det lille som var. Når de slapp opp, spedde han på med lærde antakelser og norrøn mytologi – og når også de tok slutt, brukte han fantasien. Han kalte det han skrev, for sitt legendarium, og i dag er det best kjent gjennom Silmarillion, utgitt i 1977, altså etter forfatterens død.

Prosjektet kan kalles håpløst naivt, men faktisk hadde han forbilder – blant dem det finske nasjonaleposet Kalevala og N.F.S. Grundtvigs Nordens Mythologi. Imidlertid støtte Tolkien raskt på anfektelser av religiøs art. De tradisjonene han ville gjenskape og spinne videre på, var jo helt utvilsomt hedenske. De stammet fra tiden før England ble kristnet.

På det mytologiske lerretet Tolkien malte opp med tykk og tynn pensel, så det ikke ut til at bibelhistorien hadde noen plass, mens derimot hedenske guder hadde det. Men kunne dette være en kristen manns verk? Var ikke de hedenske forfedre dømt til fortapelse? Burde ikke en kristen fordømme deres myter og tro?

---

Ringenes herre

• Trebindsverk skrevet av J.R.R. Tolkien: Ringens brorskap (1954), To tårn (1954) og Atter en konge (1955). Bokserien kom første gang i norsk oversettelse mellom 1973 og 1975.
• Fantasy-serien er en fortsettelse av J.R.R. Tolkiens barnebok Hobbiten (1937).
• Boka foregår i Midgard og skildrer kampen om en magisk ring som ble laget for den onde Sauron. Den som bærer ringen, får stor makt og korrumperes samtidig av den.
• Romanverket har avstedkommet en rekke filmproduksjoner. I 1978 kom en animasjonsfilm for det store lerretet, og i 1980 en animasjonsfilm for TV. Mellom 2001 og 2003 kom de tre storfilmene til Peter Jackson, som til sammen ble belønnet med 17 Oscar-statuetter.
• Denne høsten kommer TV-serien Ringenes herre: Maktens ringer på strømmetjenesten Amazon Prime. Med et budsjett på 400 millioner dollar for åtte episoder er det tidenes dyreste TV-serie.

Kilde: Store norske leksikon.

---

Guds «med-skaper»

Det er tydelig at Tolkien balet mye med slike skrupler i de første årene etter at han var begynt å skrive. Men opp gjennom 1920-årene kom han gradvis fram til et svar på dem. Det er et svar vi kan sette sammen fra fem kilder: en berømt faglig artikkel han skrev om Beowulf-kvadet, diktet Mythopoeia fra 1930-tallet, en forelesning om eventyr fra 1939, så fortellingen Pirkes løvblad, og til sist selve endringene som han foretok med legendariet sitt over mange år.

At Beowulf-kvadet kommer inn, kan virke merkelig. Men Tolkien mente at den ukjente dikteren som en gang på 700-tallet hadde skrevet det i den formen vi kjenner i dag, hadde opplevd akkurat samme type dilemma som ham selv. I likhet med Tolkien skrev denne dikteren i en kristen tid, men hentet sitt stoff fra den hedenske fortid, og kunne synes å forherlige de hedenske forfedrenes håpløse heltemot. Dette ble han også kritisert for av kirken.

Selveste Alkuin, en av de fremste geistlige ved Karl den stores hoff på slutten av 700-tallet, erklærte at Gud, Himmelens herre, ikke ville ha noe med de fortapte kongene i de gamle hedenske kvadene å gjøre. Men Beowulf-forfatteren var av en annen mening, hevdet Tolkien. Uhyrene Beowulf kjempet mot, var også Guds fiender. Både den kristne og hans hedenske forfedre var dødelige mennesker satt inn i en fiendtligsinnet verden. Syndefallet hadde ikke ført til at mennesket mistet sin stilling som hersker over resten av skaperverket.

[ Hvor mange ringer tildeles mennesker, alver og dverger i Tolkiens fantasy-klassiker? ]

Mytene

Derfor kunne ikke fedrene og deres bedrifter uten videre dømmes til fortapelse. Mytenes sannhet. Heller ikke mytene deres kunne det. Det er viktig å vite at Tolkien skjelnet skarpt mellom myter og ikke-kristne religioners læresetninger. Han hevdet at «mytologi og religion (i ordets strenge forstand) er to atskilte ting som er blitt uløselig sammenfiltret, skjønt mytologi i og for seg er nesten helt blottet for religiøs betydning».

Myter var rett og slett et utslag av den skaperevnen mennesket hadde fått av Gud, mente han. Han forstod med «myte» noe som uttrykte ett eller annet sant og riktig (omtrent det motsatte av måten ordet ofte blir brukt på i dag, for å betegne noe som definitivt ikke er sant). Da Skaperen skapte mennesket i sitt bilde, ville han at også mennesket skulle skape, ikke i konkurranse med Ham, men ydmykt og til Hans ære.

Men menneskets skaperkraft er avledet; den skaper ikke av intet, men må ta utgangspunkt i det Gud har skapt. Rett brukt vil skaperkraften dermed gjenspeile noe som virkelig finnes. Ikke-kristne mytologier var dermed ikke å oppfatte som løgner, men som fjerne avspeilinger av den ene sanne mytologien, den kristne. Den var lyset i historiens sentrum som nødvendigvis måtte kaste skygger forover og bakover i tiden.

Mytene var kan hende forvrengt og forvridd, men like fullt kalt fram av sannheten. Skaperevnen lar mennesket skape ting som ikke finnes i den synlige verden: «Når vi kan ta grønt fra gress, blått fra himmelen og rødt fra blod, har vi allerede en trollmanns makt – på ett plan», skrev Tolkien. Med denne makten kan vi «få skoger til å springe ut med blad av sølv, eller bukker til å bære gylne skinn, og legge het ild inn i buken på den kalde ormen».

Verdisynet er en av nøklene til å forklare bokas vedvarende appell

Men i prosessen skapes noe nytt, eventyrlandet vokser fram, «mennesket blir en med-skaper». Og fortellingen (eventyret, myten) var ifølge Tolkien den høyeste formen for «med-skapelse». Han brukte ordet subcreation, som like gjerne kan oversettes med «avledet skapelse» eller «under-skapelse».

Likesom Gud skaper også mennesket med ord. Å dikte var dermed en av de høyeste kunstformene, mente Tolkien. Det var en måte å ære Gud på. Med-skapelsen kunne hjelpe oss å se verden med friske øyne; i stedet for ukritisk å godta alt som skjer i «framskrittets» og «utviklingens» navn kunne den gi et eget grunnlag å vurdere ut fra.

Men viktigst var at den gav trøst. I et glimt gav den bekreftelse av det kristne håp: «den benekter (stikk i strid med mange bevis på det motsatte, kan man si) det totale og endelige nederlaget og er slik sett evangelium, som gir et flyktig glimt av Fryd, Fryden utenfor verdens murer, like skarp som sorgen.» Virkelig med-skapelse må ende slik evangeliet, «Guds eventyr for menneskeslekten», ender, i den overveldende gode begivenheten.

Tolkien kalte den for evkatastrofe, «den gode katastrofen». Det å skrive slike fortellinger som Tolkien gjorde, var dermed slett ikke i strid med kristendommen, men noe som hadde en enorm egenverdi og avspeilte Guds sannhet. I Tolkiens tenkning finnes et tydelig håp om at ikke bare det skapte, men også det med-skapte, en gang skal forløses av Gud, og den sanne, virkelige versjonen tre fram – slik lille Pirke i fortellingen «Pirkes løvblad» fikk se at Treet han hadde forsøkt å male, tårnet seg levende opp foran ham. Det er ut fra denne måten å tenke eller føle på at vi må forstå at Tolkien så ofte insisterte på at han fant ut, ikke fant på når han skrev.

[ Åpnet døra for 
fantasy-litteraturen ]

Arv fra oldkirken

Det er helt opplagt at denne «teorien» ble dannet i alle fall delvis for å forklare og forsvare at Tolkien selv skrev på legendariet sitt. Samtidig har mange av dem som senere har skrevet om den, nok sett den som mer personlig enn det egentlig er grunn til. Flere av tankene i den er nemlig ikke særlig originale, idéhistorisk sett, og noen av dem kan vi spore til forfattere og filosofer Tolkien kjente til, som G.K. Chesterton, George MacDonald og Owen Barfield.

Allerede teologene i oldkirken spekulerte over hva det egentlig innebar at mennesket var skapt i Guds bilde, og det ble tidlig foreslått å kople «gudbilledligheten» til menneskets skapertrang. Denne tanken grep 1800-tallets romantiske filosofer og diktere ivrig fatt i – Tolkiens syn på kunstneren hører på mange måter romantikken til. Den katolske kirke har lenge lært at ikke-kristne religioner kan inneholde glimt av den sanne tro. Det er også spennende å se at den danske presten og salmedikteren N.F.S. Grundtvig, som Tolkien kjente godt til fordi Grundtvig var en pioner i Beowulf-forskningen, opplevde akkurat samme dilemma som Beowulf-dikteren og Tolkien.

Da Grundtvig arbeidet med de gamle norrøne mytene, kom han fram til et resultat som likner svært: at myter har en enorm egenverdi, at det må skilles skarpt mellom myte og religion («Afguderi»); at hedenske mytologier avspeiler den fullkomne, kristne urmyten; og at dikteren, «Herrens Medarbejder», etterlikner Skapelsen og avdekker Sannheten. Også Grundtvig var inne på tanker om at diktningen ville bli forløst i Paradis.

Gjennom omskrivninger fikk legendariet en tydelig kristen grunnstruktur

Det var først en gang på 1930-tallet at Tolkien hadde grunnet og tenkt så lenge at det gir mening å snakke om «med-skapelsesteorien». I de delene av legendariet han skrev på 1910- og 1920-tallet, hadde de religiøse skruplene hans gitt seg andre utslag, først og fremst tilpasning til romersk-katolsk teologi. I de tidligste utgavene spilte «Guder» en stor rolle. I likhet med de norrøne gudene, som de delvis var modellert etter, hadde de begrenset makt og var kranglevorne og impulsive, og det fantes et par moralsk temmelig tvilsomme krigsguder i deres krets.

Men de ble etter hvert tammere, mer entydig gode eller onde, og ble hetende «guder» med liten «g». Senere igjen ble de kalt «valaer», og sett av Tolkien som englemakter som lojalt styrte verden på Guds vegne, mens villfarne og uvitende mennesker i Midgard fortsatt kunne oppfatte dem som guder. Han eksperimenterte også. For eksempel la han inn den katolske skjærsilden i én versjon av legendariet, bare for å ta den ut igjen senere.

Gjennom omskrivninger fikk legendariet en tydelig kristen grunnstruktur. Ja, det måtte få det, ettersom Tolkien jo tydelig erklærte at Midgard ikke var noen fremmed planet, parallelldimensjon eller eventyrverden, men vår verden, bare i en fjern fortid. Og denne verdenen var skapt av den allmektige og gode Gud, og Bibelens beretninger om syndefall og urhistorie var sanne. Tolkien satte av plass til dem i legendariet, men «off-stage», utenfor hans scene. Men selv skrev han på grunnlag av ikke-kristne tradisjoner, og om en tid da bibel og kristendom ennå ikke fantes.

[ «Nyskapande diktdebut frå Carl Frode Tiller» ]

Verket og kristentroen

Da skrivingen av Ringenes herre tok til, var «med-skapelsen» på plass, og Tolkien mente at det han skrev, ville og måtte avspeile Guds sannhet. Her må vi stanse litt. Det er viktig å understreke at Tolkien ikke skrev Ringenes herre for å forkynne eller smugle noe religiøst budskap inn i leserne uten at de merket det. Han ville fortelle en lang historie for dens egen skyld. Men han var overbevist om at hans fortelling, skrevet ved bruk av skaperevnen han mente Gud hadde gitt ham, nødvendigvis ville formidle sannheter om Gud og verden uansett.

Resultatet ble at Tolkien bevisst skrev Ringenes herre så å si uten åpenlyse henvisninger til religion. De mest direkte er at Gandalf et par ganger snakker om hva som var ment å hende (underforstått: ment av forsynet eller Gud), at de edle menn i Gondor vender seg mot vest før de spiser (vest, hvor valaene, gudene, holder til). I tillegg er Eru, Den ene (det vil si Gud) kryptisk omtalt én gang i et av tilleggene. Ved å skrive på denne måten unngikk Tolkien både å gjøre hobbitene til avgudsdyrkere og å late som om de kunne være kristne i en tid lenge før Kristus.

Når han ble presset – og det ble han iblant – forklarte han at for alver og alvevenner var Midgard i Annet og Tredje tideverv en strengt monoteistisk verden styrt av det teologene kaller «den allmenne gudsåpenbaring» eller «naturlig religion», det vil si av kunnskapen om godt og ondt lagt ned i menneskene gjennom samvittigheten. I skrifter utgitt etter Ringenes herre blir det ellers klart at den onde Sauron krever å bli dyrket som en gud av sine tjenere, og at han klarer å få narret innbyggerne på øya Númenor til å dyrke Morgoth, den opprinnelige Mørkets fyrste.

Et utall artikler og bøker har pekt på mer og mindre opplagte paralleller og henvisninger til kristendommen i verket

Dette at Tolkien klarte å skrive så langt og så inngående om gamle, førkristne samfunn på en slik måte at de aller færreste lesere tenker over at det mangler noe, er et vitnesbyrd om hans store fortellerevner som ofte er oversett. Slike religionsløse samfunn skulle vel egentlig ha skurret og virket lite troverdige, for de har ingen motstykker i virkeligheten. At det ikke er åpenbare henvisninger til religion i Ringenes herre, betyr selvsagt ikke at religionen er fraværende, bare at den (med forfatterens ord) var «absorbert inn i fortellingen og symbolikken».

Et utall artikler og bøker har pekt på mer og mindre opplagte paralleller og henvisninger til kristendommen i verket. Svært mange har sett Kristus-skikkelser i Frodo (Herrens lidende tjener), Aragorn (den seirende konge) og Gandalf (som ofrer seg for andre og til og med står opp fra de døde). Påkallelsene av valaen Elbereth, som Frodo tyr til flere ganger når han står overfor store farer, kan minne sterkt om katolikkenes påkallelse av helgener, særlig Maria, og både Maria og Elbereth er «stjernedronninger».

Sangen som en av de store ørnene synger for folket i byen Minas Tirith etter Saurons fall («Syng, alt folk under Tårnet i Anor,/for Saurons rike er fallent for evig …»), minner svært om salmene i Det gamle testamente. Saurons Mørketårn faller den 25. mars, Maria bebudelsesdag. Dagen var også, ifølge gammel tradisjon, den sjuende dag i skapelsen og dagen da Jesus ble korsfestet. Mange flere eksempler kan finnes. Det hører med at Tolkien vedstod seg ganske mange slike paralleller, men hevdet at de fleste ikke bevisst var lagt inn.

[ Kirke stanset Saurons øye på skyskraper ]

Kom ikke med

Vi kan merke oss at den langvarige prosessen med å få legendariet i overensstemmelse med katolsk tro og lære, ikke stanset opp med Ringenes herre. Inkarnasjonen, at Gud ble menneske, var noe «uendelig større enn noe jeg ville våge å skrive om», skrev han i 1956. Men bare tre år senere var han kommet dit hen at han både skrev en lang skildring av syndefallet innenfor rammene av legendariet, og omtalte nettopp inkarnasjonen, at Eru (Gud) selv vil komme inn i Arda (den skapte verden) i menneskeskikkelse for å bøte skaden. Denne og andre direkte referanser til kristendommen ble imidlertid ikke utgitt i hans levetid.

Et utslag av Tolkiens kristendom som kan være vanskelig å få øye på i forbifarten, er moralen i boka. I Ringenes herre holder forfatteren fram et knippe gamle dyder, som vennskap, ydmykhet, trofasthet. Ikke minst holder han fram den enkeltes personlige moralske ansvar. «Godt og ondt har ikke endret seg siden i fjor; heller ikke er de ett blant alver og dverger og noe annet blant mennesker,» som han lot helten Aragorn si.

Moralen var med andre ord allmenngyldig, og verdiene var dem Tolkien selv trodde på, dem han fant i sin kristne tro og som han så på ikke som noe man kunne erklære seg mer eller mindre enig i, men som realiteter man måtte tilpasse seg. Trolig er verdisynet en av nøklene til å forklare bokas vedvarende appell, på den måten at mange lesere, i en samtid preget av etisk relativisme, finner det forfriskende og tiltrekkende med tydelige og svært ærlig mente verdier, satt inn i en ramme de ikke opplever som moraliserende eller forkynnende. ...

Tolkien fikk ofte spørsmål om hvordan forholdet egentlig var mellom kristentroen hans og Ringenes herre, og svarene gjør at vi vet ganske mye om hvordan han så på dette. Han hadde et underlig dobbelt forhold til boka. Han erkjente selvsagt at den var formet av ham, hans erfaringer, holdninger og fantasi – men på den annen side holdt han fast på at han hadde følelsen av å oppdage noe som allerede fantes, og at han selv ikke var den egentlige forfatteren.

Noe av det som rørte ham dypest, var når lesere oppdaget slikt som han i «Om eventyrfortellinger» hadde kalt et «gjenskinn fra evangelium» – som da en ikke-troende leser skrev til ham om at han hadde «skapt en verden hvor en eller annen slags tro synes å være overalt uten noen synlig kilde, som lys fra en usynlig lampe». En annen skrev at boka inneholdt «sjelehelse og hellighet» (sanity and sanctity). Han svarte: «Om sin egen sjelehelse kan ingen dømme sikkert. Om hellighet bor i hans verk, eller opplyser det som et gjennomtrengende lys, da kommer det ikke fra ham, men gjennom ham.»

[ «Gandalf kan sperre kirkedøra» ]