For fire år siden fikk Tomas Sjödin en gåtefull sykdom: – I perioder har jeg så vondt at jeg ikke kan snakke

GÖTEBORG: Da forfatter og pastor Tomas Sjödin skulle spise middag med sine store forbilder i USA, ble han rammet av en brutal smerte i hodet.

Under fastetida i 2021 ringer jeg til den kjente svenske forfatteren og pastoren Tomas Sjödin for å intervjue ham om Tomas Tvileren. Svaret kommer på ei tekstmelding:

«Tro det eller ei, men jeg er sykemeldt på grunn av vanskeligheter med å prate. Jeg har fått en nervesykdom som heter trigeminusnevralgi og bevegelser i munnen forårsaker store smerter. Med vennlig hilsen, Tomas Tigeren».

Litt senere skriver han:

«Passende sykdom før fasten: ingen prat og ingen mat». Han legger til et smilefjes som ler godt.

På vei til Göteborg tenker jeg på at jeg må spørre Tomas Sjödin om dette: om sykdommen, og om galgenhumoren han ser ut til å ha utviklet. Men vi kommer til å begynne i pinsebevegelsen, i vennskapet med forfatteren og pastoren Peter Halldorf og i uviljen til å ta politiske standpunkt.

Lojal mot pinsebevegelsen

I foajéen i Smyrnakyrkan har vi kun tid til et par ord før Tomas peker mot trikkestoppet og setter i gang en springmarsj.

Når han synker ned i trikkesetet, ser han fornøyd ut.

– Der sparte vi noen minutter.

Vi skal ut til Säve der Tomas bor sammen med kona Lotta. Det skal straks vise seg at vi må hoppe av trikken på grunn av en veisperring og gå et stykke. Vanligvis sykler Tomas til jobben, tre mil fram og tilbake, men i dag har han tatt bilen og parkert i utkanten av byen.

I 38 år har pinsemenigheten Smyrna vært Tomas Sjödins åndelige hjem og arbeidsplass. Likevel tenker jeg sjeldent på ham som nettopp pinsepastor.

– Er det en viktig identitetsmarkør for deg å være pinsevenn?

– Ikke i forhold til at jeg er kristen, men jeg har alltid kjent på at man ikke skal fornekte opphavet sitt. Jeg er en forkjemper for lojalitet og har aldri hatt noen grunn til å forlate pinsebevegelsen. Lojalitet er vakkert.

---

Tomas Sjödin

  • Alder: 63 år.
  • Familie: Kona og Lotta og sønnene Karl-Petter John og Ludvig. «Du får velge selv om du skriver at Karl-Petter og Ludvig ikke lever lenger. For meg er det tydelig at de lever, bare på en annen måte».
  • Bor: Säve på Hisingen i Göteborg.
  • Gjør: Jobber i Smyrnakyrkan, skriver bøker, og snakker i ulike sammenhenger om temaene som bøkene tar for seg. Skriver kommentarer i Göteborgs-Posten og i det nederlandske magasinet Eva.
  • Aktuell: Skriver på ei andaktsbok basert på bibelparafrasen The Message, som kommer ut i slutten av oktober. Ny kulturkommentator i svenske Dagen og Vårt Land.

---

Tomas Sjödin vokste opp i Filadelfiaförsamlingen i Kramfors og sitter igjen med mye av den spiritualiteten, sier han. Han trives i bønnebruset og er glad i «den enkle, barnslige troen». At man ikke trenger å være akademisk eller intellektuell for å kunne ta til seg budskapet, ser Tomas som en skatt som må bevares.

Til Smyrna kom han for første gang som 25-åring. Tittelen han hadde valgt for gjesteprekenen han skulle holde var: «Djevelens blekk er ingenting mot Jesu blod».

– Det var kraft i budskapet! sier han nå, halvveis fleipete.

Hemma hos Tomas Sjödin

Prekenen gjorde inntrykk og Smyrna tilbød ham jobb. På den tida jobba Tomas som ungdomspastor i Sionförsamlingen i Linköping. Der holdt også Peter Halldorf til.

– Peters alvor og min egen overfladiskhet gjorde at vi i begynnelsen hadde vanskelig for å samarbeide. Vi trengte å sette oss ned i Peters sommerhytte og prate ordentlig om det, før vi greide å forstå at vi kunne berikes av hverandres ulikheter, forteller Tomas.

Skriver bøker om alvorlige tema

I dag er de to nære venner, og kaller hverandre for Tom og Pete. I 2015 tok begge imot fortjenestemedalje fra kongen. Peter Halldorf fikk sin for innsatsen for økumenikk og Tomas Sjödin fikk for formidling av eksistensielle tema.

– Vet du hvem jeg pleier å tenke på når jeg skal smile på bilder? spør Tomas.

– Peter Halldorf! Han gjør meg alltid så glad.

Tomas Sjödin virker å være typen som blir venn med deg på ett minutt og som får den andre til å tro at dere har kjent hverandre lenge. Kanskje er det den samme sympatiske tonen som kan kjennes igjen i tekstene hans og som gjør at han lykkes i å nå langt utenfor kirkene. Som gjør at han knapt kan gå gjennom Göteborg sentrum uten at noen kommer for å takke ham.

Hemma hos Tomas Sjödin

Gjennom årene har Tomas Sjödin skrevet om viktigheten i å hvile, om å finne sin plass i tvilen, og nå sist om stillheten. Den lavmælte tonen når han snakker om allmenne tema har blitt signaturen hans. Men evangeliet ligger alltid i bunn.

Han kommer derimot sjeldent med skarpe uttalelser i teologiske eller politiske spørsmål. Jeg spør om det er en bevisst strategi.

– Både og. Jeg kjenner at jeg har et tydelig kall. Oppdraget mitt er å fortelle mennesker om Jesus, punktum! Jeg vil ikke kaste meg inn i haugevis med strider som tar fokuset fra hovedoppdraget.

– Jeg får også inntrykk av at du ikke er så interessert i debatt og politiske spørsmål.

– Det stemmer, jeg har ingen argumenter. Så fort det bryter ut politiske diskusjoner i vennekretsen vår, blir jeg stille. Da går jeg og fikser noe på kjøkkenet.

Det er en gåtefull nervesykdom. Smerten er nesten uutholdelig. Hver minste bevegelse gjør blendende vondt, så det eneste som gjelder er å sitte helt i ro

—  Tomas Sjödin

Frigjør tid til skriving

Etter en biltur er vi fremme ved den gule eneboligen hvor Tomas og Lotta bor. Han er entusiastisk over å vise meg rundt – til arbeidsrommet som er fullt med bøker og der diplomet fra Tomas’ vinter- og sommerprogram i P1 pryder veggene, drivhuset der han dyrker solsikker og til stua hvor han har samlet gaver han har fått fra lesere.

Om noen år går Tomas av med pensjon fra jobben som omsorgspastor i Smyrna. Selv om han kommer til å fortsette som frivillig, vil han få mer tid til å skrive.

De siste årene har han aktivt kutta ned på arbeidsmengden for å frigjøre tid til skriving. Han har takka nei til flere ansvarsoppgaver, takka nei til å lede retreater og til å holde foredrag for bedrifter. Han har ikke engang lyst på lønnsøkning, sier han.

– Er det fordi du også har inntekt fra boksalget?

– Ja.

Han har hatt en form for oppadgående trend, forklarer han og viser med hånda.

– Jeg har hatt lett for å samle folk. Det har ikke blitt vanskeligere med årene. Nå har man muligens blitt litt klokere også, så da blir det enda enklere. Jeg kan havne i hvilken som helst sammenheng og kjenne at jeg er ganske trygg.

Hemma hos Tomas Sjödin

– Det er feil å si at jeg ikke er opptatt av karriere, for når det kommer til bøkene mine, er jeg ganske flittig og grundig. Jeg vil at det skal gå bra og følger absolutt med på salgsstatistikk, både i Sverige og ute i Europa. Også er jeg inne og pirker i alt, fra omslag til sideutforming. Jeg slipper ikke tak i bøkene mine.

– Kan det bli vanskelig for de du jobber med?

– Det tror jeg.

– Om forlaget er på messer, ringer jeg og spør: Hvordan gikk det? Fikk dere noen nye kontrakter? Og når det gjelder å få til engelskspråklige utgaver er jeg alltid på: Prøver dere fortsatt? Dere har vel ikke gitt opp?

– Hvorfor har du lyst til å bli utgitt på flere språk?

Tomas tenker seg om.

– Jeg vet ikke... jeg vet faktisk ikke.

– Men når det gjelder engelsk har jeg ett mål, og det er at jeg vil reise rundt i de «svenske bygdene» i USA. Der tror jeg at bøkene mine kan funke, sier Tomas før han avbryter seg selv:

– Nei, nå er det vel på tide med kaffe?

Jeg tenker mest at det har gått ufortjent bra med meg

—  Tomas Sjödin

Ramma av uutholdelig smerte

Tomas lager cappuccino på espressomaskinen sin. Den unna han seg da han fikk stipend for noen år siden. Han kaller seg kaffenerd, akkurat som sønnen John som jobber på kaffebrenneriet Gringo. Tomas finner fram noen boller som kommer derfra.

Når han tar et bit, kjenner han plutselig hvordan smerten skyter gjennom hodet.

Det var da han var alene på USA-reise i 2018, at sykdommen meldte seg for første gang. Reisen, som utgjør grunnlaget for boka Lyden av stillhet, og som Tomas også fortalte om i ett av sine vinterpogram på P1, hadde som mål at Tomas skulle få treffe noen av sine største forbilder: forfatteren Philip Yancey, teologen Eugene Peterson og misjonæren Mark Rutland.

Men da de skulle spise middag sammen, ble Tomas ramma av en brutal smerte i hodet – øynene og nesen hans rant.

– Jeg var redd det var en hjernesvulst.

Da Tomas kom hjem fikk han diagnosen sin – trigeminusnevrali.

– Det er en gåtefull nervesykdom. Smerten er nesten uutholdelig. Hver minste bevegelse gjør blendende vondt, så det eneste som gjelder er å sitte helt i ro.

– Det finnes ingenting du kan gjøre med det. Du kan ikke engang dempe smerten med morfin.

Hemma hos Tomas Sjödin

Sykdommen kommer i perioder, noen måneder av gangen. Akkurat nå er Tomas nesten helt bra. Han håper det fortsetter slik, men helt sikker kan han ikke være. Uroen har han lært seg å leve med.

– Du sendte ei tekstmelding til meg og tullet med at det var en perfekt sykdom til fastetida. Hvordan får du til å tulle midt oppe i det vanskelige?

– Det er kanskje meg i et nøtteskall. En av gavene mine i det sosiale arbeidet i Smyrna er at jeg liker godt å tulle og skape stemning. Når jeg går inn i et rom som er trykka og spent, tenker jeg: Nå må jeg gjøre motstand.

– Men jeg oppfattes nok som en veldig seriøs fyr, gjør jeg ikke?

– Ja, når man leser bøkene dine får man et bilde på en ettertenksom og ganske alvorlig person.

– Ja, jeg skriver jo ikke direkte humorbøker. Men jeg ble så glad da vår nye økonom i Smyrna hadde møtt noen som spurte om hvordan jeg var, og hun svarte med glimt i øyet og mye kjærlighet: Han er «inte riktigt klok»! Jeg ble veldig glad, det er virkelig en beskrivelse av meg.

Redd for å bli gjennomskua

– I «Lyden av stillhet» forteller du at folk blir rolige av stemmen din og bruker lydbøkene dine for å sovne. Samtidig beskriver du deg selv som urolig. Hvilken form har uroen?

– Uroen har jeg tydelig arva fra mamma. Hun var en følsom sjel. Jeg bekymrer meg iblant for ting som jeg ikke trenger å bekymre meg for. Bekymringene får urimelige proporsjoner, særlig på nattestid. Et lite problem kan vokse og vokse og plutselig bli så uhåndterlig at jeg må gi opp. Jeg kaldsvetter! Jeg har aldri hatt angst i mitt liv, ikke på det nivået, men det handler mer om at ting lett kan skjene ut av kontroll.

– Hva er du urolig for?

– Av og til er det følelsen av at «jeg snart blir gjennomskua», at alle kommer til å innse at jeg ikke kan noe.

– Hjelper det ikke da at du har framgang?

– Nei, jeg vet ikke om jeg egentlig har hatt noen framgang. Jeg tenker ikke i de banene. Jeg tenker mest at det har gått ufortjent bra med meg.

– Ufortjent?

– Ja, mange mennesker studerer en masse for å kunne skrive og få en tilhørerskare. Jeg er helt bortskjemt. Jeg har aldri lært meg å skrive, og heller vært reddet av gode redaktører helt fra begynnelsen av.

Avmystifiserer tungetale

Bildet av Tomas Sjödin går ikke helt opp. På den ene sida maser han på forlaget sitt for å bli utgitt i USA, og har ingen problemer med å ramse opp landene der bøkene hans selger bra, mens han på den andre sida tviler på egne evner.

Han sier selv at han med årene har forsonet seg med de ulike lagene i personligheten sin. I sin siste bok skriver han både om stillhet og tungetale.

Jeg forteller Tomas at det overrasket meg.

Hemma hos Tomas Sjödin

– Ja, hjelp. Jeg var helt sikker på at redaktøren min kom til å ville stryke det og si: Du må tenke på målgruppa di. Men han sa: Nei, det skal med, det er kjempebra! Siden tungetale er så selvsagt for meg, kan jeg avmystifisere det og si til andre: Det er ikke rart. Det er omtrent som tårer, eller stillhet.

– Hvorfor er tungetale så latterliggjort?

– Fordi det har blitt så misbrukt. Man har gjort det til noe som hører hjemme på scenen og i det offentlige rom, når det egentlig hører hjemme i det skjulte. Når det blir så spektakulært, blir det en målestokk på hvor åndelig man er.

Tomas Sjödin taler i tunger hver dag. Som oftest under bønnestunda om morgenen. Han står opp rundt klokka fem for å møte soloppgangen med stillhet. Da sitter han i favorittstolen i arbeidsrommet eller faller på kne på bønnematta si.

Så legger han fram dagen sin for Gud. Han beskriver det om en måte å stille inn siktet på. Og være forankra i identiteten og oppdraget sitt. Det har blitt klarere med årene.

– Hvis jeg skulle valgt mellom å være forfatter og evangelist, hadde jeg valgt evangelist alle ganger. Det er mitt absolutt dypeste kall.

En lengre utgave av intervjuet sto først på trykk i den svenske avisa Dagen. Teksten er oversatt til norsk av Liv Mari Lia.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

VL anbefaler

1

1

Mer fra: Religion