Denne saken ble først publisert 18.september 2022.

På den korte togstrekninga gjennom Ulrikstunnelen på vei til Bergen sentrum, skjønner Jens Kihl at han har vært med på noe stort.

I flere timer har han sittet i en dyp samtale med folk han knapt kjente fra før, men som nå har fortalt ham detaljer og historier fra livene sine. Både om det som har vært lett og det som har vært vanskelig. Og ikke minst: Om gudstro.

Tidligere har han regna seg som beinhard ateist. Nå har han takka ja til å bli med på et såkalt «Alpha-kurs», som gir en grunnleggende innføring i kristen tro.

– På vei dit tenkte jeg: «Hva er det egentlig jeg har sagt ja til?» Men det gjorde inntrykk å høre mennesker fortelle om sider ved livene sine som ga gjenklang i mitt eget. Det forandra noe i meg, sier han.

Midt i det meste

Vårt Land møter Jens Kihl på Nordnes i Bergen, byen han har bodd i siden 2018. Den gang kom han kjørende over fjellet fra Oslo som nyansatt kommentator i Bergens Tidende. Etter tre år i vestlandshovedstaden, tok han også steget opp til ny jobb som kulturredaktør i samme avis.

Spoler vi lenger tilbake i tid, var Jens Kihl leder for Noregs Målungdom, satt i arbeidsutvalget til Nei til EU og jobba som valgkampmedarbeider i SV.

Da han vokste opp, var han midt i det meste. Midt i Oslo, midt i diskusjonene og midt i en «ganske skilt familie», som han kaller den selv. Med ei bestemor som var dypt troende pinsevenn, søskenbarn på den andre sida som var aktive i Normisjon, men med foreldre som verken døpte ham eller tok ham med til kirka. De skilte lag da Kihl var veldig liten.

---

Jens Kihl

• Kulturredaktør i Bergens Tidende.
• 36 år.
• Har bakgrunn fra Noregs Målungdom, Nei til EU og SV og som journalist i Klassekampen.
• Vokalist i countrybandet Foreningen for By og Bygd og programleder i podkasten Nokon må gå.
• Samboer med Magne.
• Aktuell med biografien om Liv Signe Navarsete denne høsten.

---

Når Jens Kihl nå skal sette ord på om han hadde noen barnetro, trekker han litt på smilebåndet. Han forteller at hvis Tor og Odin var tema på skolen, kunne han prøve det ei uke, for så å tro litt på Noahs ark den neste.

– Det fløyt litt fram og tilbake, men det var aldri noe som holdt meg våken om natta.

– Hvordan var dynamikken i familien, når dere hadde så ulik tro?

– Slik jeg husker det var det ganske preget av toleranse for hverandre. Så kan det godt hende at dette var mer konfliktfylt for de voksne, det vet jeg ikke så mye om.

Dermed var skolegudstjenestene Kihls eneste møter med kirkebygg i barndommen. Vestre Aker kirke, der klassen hans ble sendt på skolegudstjeneste, ligger oppe på en liten høyde. Den er ei stor, høyreist mursteinskirke som ble bygget på midten av 1800-tallet.

– Jeg hadde sterke opplevelser av skolegudstjenestene, men hvis jeg skal analysere det i ettertid, handler det nok mest om at det kulturelle uttrykket appellerte veldig til meg.

Bibellesing ga spørsmål

Hvis mennesker skal deles opp i kategorier basert på hva de tror, er det lett å klistre på én av de tre merkelappene troende, agnostiker eller ateist. Men hva hvis du ikke passer inn i noen av kategoriene?

Enda så selvopptatt som jeg er, kan jeg gå litt lei av å snakke om meg selv

—  Jens Kihl

– Forfatter Kjartan Fløgstad har sagt om seg selv at han er så lite troende at han ikke engang er ateist. Tidligere har jeg tenkt at det er ganske treffende for mitt liv, forklarer Jens Kihl.

– Men nå har jeg flytta meg ganske mange hakk. Jeg bruker mye tid på å tenke på tro, lese om tro og spørre om tro, og det forandrer jo bildet.

Gjennom journalistlaget i Bergen har Kihl blitt godt kjent med Dagen-journalist Birgit Opheim. Da hun var invitert i bursdagsfesten hans for et par år siden, troppa hun opp med en nøye utvalgt bursdagsgave til ham: en nynorsk bibel i 2011-versjon med tilhørende leseplan for å komme seg gjennom på ett år.

Kihl tygde seg gjennom både slektstavler og blodige slag i Det gamle testamente, og mirakler og brev i Det nye testamentet. Han kom stadig tilbake til Opheim med nye spørsmål.

Opheim samla etter hvert sammen ei lita gruppe mennesker som skulle møtes for å ta et Alpha-kurs. Konseptet Alpha er mye brukt i norske menigheter, og gir innføring i hva kristen tro handler om gjennom et samtalestartende undervisningsopplegg.

Kihl takka ja til å bli med, ikke bare på én kveld, men til et kursopplegg på 10–12 kvelder.

[ Einar Duenger Bøhn har aldri klart å plassere seg på en skala fra troende til ateist ]

– Jeg tenkte at det var en god utfordring å gi meg selv. Kanskje ville det bli eksotisk og rart, eller kanskje helt fantastisk.

Kveldene består i å se en undervisningsvideo fra Alpha og så snakke om temaet den tar for seg. Kihl beskriver selve videoene som «ganske snåle greier», hvor «to plettfrie mennesker med nybleika tenner, går gjennom rike og vakre storbyer mens de prater om hvem Jesus er eller hva bønn betyr».

– Og så diskuterer vi så fillene fyker. Jeg kommer alltid hjem derfra og er helt utslitt.

Å samles regelmessig i ei sånn gruppe har gitt Kihl flere nye perspektiver på ting. Han har innsett at uansett hvor fremmed han synes mirakler virker, er det slike som han som skiller seg ut i et globalt perspektiv.

– Det vanligste synet, i et mylder av trosretninger, er at en eller annen guddom kan gripe inn i livet til menneskene. Jeg tilhører det sære mindretallet som ikke helt klarer å tro på det.

Jeg tror veldig på framtida. Jeg gleder meg. Hver dag når jeg står opp så gleder jeg meg til den dagen

—  Jens Kihl

Oppsøker meninger han ikke er enig i

I tillegg bruker han tid på å lese debattsidene i aviser som Dagen og Vårt Land.

– Hva får du ut av det?

– Perspektiver som jeg er helt uenig i – og som jeg tror jeg har godt av. Det er veldig lett å ha en slags «ytringsfrihetsposør-toleranse» for hverandre.

Han mener det er lett å si at man elsker mangfold og meningsbrytning, men at å bevisst oppsøke meninger man er svært uenig i er noe helt annet. Kihl forteller også at det er ganske lett å kjenne seg igjen mye av måten konservative kristne ser på Norge på, når han selv er nei-mann, målmann og sosialist.

– Samtidig er det en del av samfunnet som jeg ikke umiddelbart har mye toleranse i retning av. Det er interessant. Dette er jo for eksempel folk som har et helt annet syn på hvilke rettigheter jeg skal ha som homofil mann, og som har syn, ikke bare på teologi, men på hvordan teologien skal slå inn i menneskelivet.

«Interessant».

Jens Kihl slenger om seg med ordet, enten det gjelder Bibelen, meninger han ikke er enig i, diskusjoner om trosfrihet eller hvordan countrymusikken oppsto.

Han har også til gode å møte et menneske han ikke synes er interessant. Når han møter noen for første gang, prøver han så raskt som mulig å styre samtalen inn på vedkommende, og helst snakke så lite som mulig om seg selv.

– Enda så selvopptatt som jeg er, kan jeg gå litt lei av å snakke om meg selv, sier han med et smil.

[ I skyttargravene ligg konservative kristne og homoaktivistar. I kryssilden står Simon Stisen ]

Knytter seg lett til mennesker – og steder

– Har du hatt noen vendepunkt i livet?

– Det må jeg vel ha.

Han drar litt på det.

– Det handler jo alltid om andre mennesker, da.

Han kommer på at han på sin andre dag på videregående snudde seg til bestekameraten sin – som han hadde møtt dagen før – og sa: «Tenk at vi to skal være bestevenner for bestandig».

– Og det er vi.

Han innrømmer at han har lett for å knytte seg til andre mennesker. Mye tyder på at det samme gjelder tilknytning til fellesskap og steder. Tidligere i år fikk lytterne og tilskuerne på Bergens Tidendes «skravlepodkast» Nokon må gå være vitner til at Jens Kihl, foran et fullsatt Vestnorsk Teater, proklamerte at han nå var blitt bergenser.

Den samme kjærligheten som han føler for byen han nå bor i, følte han da han gjorde sitt inntog på sin nye arbeidsplass for noen år siden. Det til tross for at han har bodd rundt 90 prosent av livet sitt, inkludert hele oppveksten, i Norges hovedstad.

---

4 raske

• Gud er: En trygghet for veldig mange mennesker jeg har stor respekt for.
• Jeg klarer meg ikke uten: Magne og nynorsk.
• På gravsteinen min skal det stå: Takk, Ivar Aasen.
• Boka alle må lese: Veldig fristende å svare min egenskrevede Liv Signe-biografi som kommer i høst, men ellers Ferdaminni av Aasmund Olavsson Vinje.

---

– Da jeg begynte i BT tenkte jeg: Jeg elsker disse menneskene. Og så kunne jeg sikkert ha begynt en helt annen plass og syntes at det også var fantastisk, for jeg synes jo at alle mennesker er interessante. Jeg har til gode å møte et menneske som ikke er interessant.

Tror på framtida

– Er det noe som kunne ha gjort at du begynte å tro på Gud?

– Godt spørsmål, svarer Kihl og tar en liten tenkepause. Nok en gang tyr han til en prisbelønt norsk forfatter for å forklare tankegangen sin.

Dagen før har han lest ferdig Vigdis Hjorths nye bok. Der forsøker hovedpersonen å finne ei egen tro på Gud, midt i et norsk samfunn som i mye større grad er prega av kristendom, uten å lykkes ikke. Kihl kan delvis kjenne seg igjen i ønsket om noe å tro på.

– De gangene i livet hvor jeg har vært ordentlig redd for ett eller annet, ser jeg bare ut i et stort, stumt ingenting. Da kan jeg kjenne veldig at jeg er litt misunnelig på de som har noen der, for det har ikke jeg. Å finne trøst i tanken om et bønnesvar, det har jeg veldig respekt for og forstår veldig godt at mange mennesker søker dit. Men foreløpig er det ingen som dukker opp i de øyeblikkene i livet mitt.

– Så hva tror du på?

– Jeg tror på sterke fellesskap mellom menneskene, og at frihet ikke kan fungere uten trygget og trygghet ikke kan fungere uten frihet. Jeg tror på sosialismen selvfølgelig, det kommer jeg sikkert til å gjøre resten av livet. Også tror jeg veldig på framtida. Jeg gleder meg. Hver dag når jeg står opp, så gleder jeg meg til den dagen.

[ Min tro med Marja Mortensson: – For meg er natur og Gud litt det samme ]