Foreldrene hans startet megakirken Livets ord. For tre år siden begynte hans nye liv i kloster

UPPSALA, SVERIGE: Allerede som liten drømte Filip Maria OP om et hengivent, kristent liv. Men at han som 40-åring skulle være dominikanermunk og bo i kloster var ikke i tankene.

Det er 31. juli 1998 i menigheten Livets ord i Uppsala. Benjamin Ekman er fem år gammel, kledd i hvite bukser og hvit t-skjorte, og står først i ei lang rekke mennesker som skal la seg døpe.

I bakgrunnen spilles lovsang på piano. Ulf Ekman, Benjamins far, skal forrette dåpen og står i dåpsbassenget med sønnen i armene.

– Skal vi fortelle dem hvem som bor i hjertet ditt? spør han.

Benjamin svarer med et forsiktig smil:

– Jesus.

Han senkes ned under vannskorpa før han så løftes opp igjen. De våte klærne har klistret seg til kroppen når pappa Ulf klemmer ham og roper «Halleluja!». Menigheten klapper i hendene.

Dominikanermunk

Nå har det gått 35 år siden den dagen. Femåringen i dåpsbassenget har nettopp fylt 40 år.

Jeg møter ham i St. Lars katolske kirke en augustdag i år. Han er på besøk i hjembyen Uppsala. På hver side av ham i kirkebenken sitter foreldrene Ulf og Birgitta. De som startet Livets ord i 1983 og som 32 år senere forlot menigheten og konverterte til katolisismen. Benjamin hadde konvertert et halvt år tidligere.

31 juli 1988 i församlingen Livets ord i Uppsala. Benjamin Ekman ska låta döpa sig. Benjamins pappa Ulf Ekman är förrättare och står i dopgraven med sin son i famnen.

I dag heter han Filip Maria OP og er dominikanermunk i klosteret Couvent du Saint-Nom-de-Jesús i Lyon i Frankrike. Hvordan skjedde det?

– Jeg har fortsatt ikke vendt meg til å si Filip, sier Birgitta Ekman og rister litt på hodet når vi treffes utenfor kirka etter messen. Hun legger til:

– Selv om navnet jo er valgt etter en kjempefin helgen. Du får spørre Benjamin om det etterpå.

Setter pris på drakten

Fra St. Lars er det kort vei til Konditori Fågelsången der vi har avtalt å gjøre intervjuet. Filip Maria er kledd i dominikanerordenens hvite kåpe med tilhørende rosenkrans. Den henger ned langs den ene sida, som kjedene til en punker. Han går i tillegg med Dr. Martens-sko, beret og en tøypose med det tegnede ansiktet til helgenen Teresa av Lisieux på.

---

Filip Maria OP

  • Alder: 40 år.
  • Bor: I klosteret Couvent du Saint-Nom-de-Jesús i Lyon i Frankrike.
  • Familie: Foruten biologisk, fem gudbarn, rundt 6.000 dominikanerbrødre og minst 20.000 dominikanersøstre.
  • Gjør: Skriver masteroppgave i filosofi om Jesu kors, mystikken og metafysikken ved universitetet i Lyon.

---

Framme ved konditoriet stoppes han av en bekjent.

– Det var lenge siden! Sist gang må ha vært i Linköping. Og da så du ikke sånn ut, sier mannen.

– Nei, livet skjer, svarer Filip Maria med et smil.

Ordensklærne fikk han høsten 2019 på sin første dag som novise – den dagen han begynte å leve i kloster for å få prøvet munkekallet sitt.

– Drakten er det grunnleggende plagget mitt, men hvis jeg vil eller trenger å være anonym kan jeg velge å gå ledd sivilt. For eksempel spiste jeg «fika» med broren min i går, og da hadde jeg på meg andre klær, forklarer han.

Han merker at mennesker ser en ekstra gang på ham når han går med drakten i byen, men det bekymrer ham ikke. Han ser i stedet på det som en måte å gjøre evangeliet nærværende på, samtidig som han kan venne svensker til at religion kan være noe synlig.

– Jeg setter mer pris på drakten enn jeg trodde jeg kom til å gjøre på forhånd. Jeg mister den typiske «t-baneanonymiteten» ved å gå med den, men samtidig gjør den at folk ofte kommer opp til meg for å fortelle meg om problemene sine, spørre meg om Gud, eller hviske meg hemmeligheter i øret.

Filip Maria OP är munk i couvent du Saint-Nom-de-Jesus i Lyon, Frankrike.

– Selvfølgelig er det en risiko for at man også blir en projeksjonsflate eller en eksotisk figur, men det betyr ikke så mye. Hvis det betyr at jeg får femten minutter med oppmerksomhet og at vi etterpå får et fint menneskemøte, så er det verdt det. Jeg tror på evangelisering by not being weird, men heller ved å være...

– «Brosjan fra Lyon», som det står i beskrivelsen din på Instagram?

– Ja, sånn, sier Filip Maria og ler.

– Jeg snakka med en annen munk som i blant synes det blir vanskelig å leve opp til forventningene som ligger på ham. Kjenner du at du må tenke mer på hvordan du oppfører deg nå enn tidligere?

– Ja, kanskje, sier han og blir med ett ganske alvorlig.

– Men jeg prøver å ikke overdrive det. Det handler mer om at vi alle skal være ærlige og ha integritet, uten at vi skal være kjedelige gledesdrepere av den grunn.

Bokklubb på konditoriet

Vi slår oss ned lengst inne i et hjørne av konditoriet. Plassen har symbolsk betydning for ham. Akkurat her, ved akkurat dette trebordet, satt Filip Maria sammen med noen av vennene fra gymnaset til Livets ord. De hadde en bokklubb og møttes hver lørdag for å diskutere, blant annet Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Interessen for lesing hadde Filip Maria fått med hjemmefra.

– Hjemmet vårt var et lesende, studerende og diskuterende hjem. Det var pappa som introduserte meg for C. S. Lewis. Senere begynte jeg å lese forfatterne som C. S. Lewis siterte, som Chesterton og Augustin.

– Da jeg leste om rollefiguren Starets Zosima i Brødrene Karamazov fikk jeg mitt første eksempel på hva et munkeliv kunne innebære, forteller han.

Kanskje begynte reisen hans mot de historiske kirkene allerede der.

Nå er det lenge siden Filip Maria besøkte Livets ord, menigheten han vokste opp i, men for noen år siden begynte han å tenke på sin egen dåp. Han henvendte seg til menigheten og spurte om de kunne lete fram videoen fra dåpsdagen.

– Det var veldig fint å se. Dåpen var ikke noe jeg ble påtvunget. Det handlet mer om at jeg hadde sett så mange som ble døpt og var sikker på at jeg også ville det. Men når man kommer fra en sammenheng som mener at man ikke skal døpe barn, kan man stille seg spørsmålet om hvor grensa går.

– Jeg var jo et barn. Jeg husker at jeg lurte på om jeg skulle ta noen svømmetak når jeg først var under vann. Det var jo litt lekent, men det betyr ikke at det ikke var på alvor.

Filip Maria OP är munk i couvent du Saint-Nom-de-Jesus i Lyon, Frankrike.

Filip Maria ler. Det gjør han ofte. Like ofte blir øynene hans blanke. Ikke slik at han begynner å gråte, men det merkes at han blir rørt når han snakker om hvordan veien har ledet fram til der han er i dag.

Under hele samtalen kikker han på meg med stadige blikk. Bortsett fra når jeg vil vite mer om oppveksten i Livets ord.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si... for meg er det plassen der jeg har fått troa mi, så på den måten er det en viktig – en avgjørende – plass. Men det er spesielt å vokse opp som pastorbarn.

– Å være pastorbarn gjorde også at jeg havna litt på sida. Siden ungdomsledere og lærere visste at jeg hadde en pastor som pappa, la de seg så ikke mye opp i mitt liv. Jeg slapp unna mye av det flåsete.

Takknemlig for annerledes idealer

Filip Maria sier han heller ikke lukker øynene for at det også fantes problematiske sider ved Livets ord. Det ble gjort feil, og det fantes påvirkning fra en type teologi som til slutt ikke strekker til når det gjelder å forstå lidelse eller hva det betyr å tro.

Men han har aldri kjent et behov for å ta avstand fra menigheten. I blant har andre tidligere medlemmer forsøkt å tvinge fram en slik reaksjon hos ham. Skjelt ham ut for at han ikke har tatt avstand fra sin far, for eksempel. Kalt ham feig.

– Har du kjent på et sinne over noe som skjedde i menigheten?

– Nei. Jeg er ikke sint på Livets ord og har ingen lyst – eller behov – for å krangle om det, sier Filip Maria.

I stedet snur han om på perspektivet:

– En ting jeg er veldig takknemlig over er at jeg fikk vokse opp med et annet type ideal enn det som fantes i mainstream-samfunnet. I min verden var det helt normalt å ha en morfar som sto opp klokka fem på morgenen for å be og lese i Bibelen, eller å se menn som gråter... Det er ingenting jeg heller skulle vært foruten.

Da han var ferdig på gymnaset begynte Filip Marias reise mot de historiske kirkene for alvor. I løpet av de fire årene han studerte ved det kristne universitetet Wheaton i USA, begynte han å gå i en ortodoks menighet.

På nært hold fikk han se hvordan mer tradisjonell kirkelighet kunne leves ut. Liturgien, mystikken og musikken tiltalte ham både estetisk og intellektuelt.

Filip Maria OP är munk i couvent du Saint-Nom-de-Jesus i Lyon, Frankrike.

– Jeg oppdaget at troen ikke først og fremst handler om å gruble seg fram til det man tror på, men å hengi seg. Troen er den aktive kjærlighetens vei. I den ortodokse verden er det tydelig at de åndelige praksisene forandrer en.

Filip Maria hadde kunnet bli ortodoks, hvis ikke det hadde vært for at Den ortodokse kirke er organisert i etniske grupper. I stedet ble han lokket av mangfoldet i Den katolske kirke. Og til nattverden.

– Jeg tror nattverden er brennpunktet hvor tid og evighet krysses. Da jeg så ei verdensvid kirke som setter dette mysteriet i sentrum, ville jeg være en del av den.

– Egentlig var konverteringa udramatisk. Jeg så helt enkelt ingen vits i å ikke være katolikk.

Jeg kan ikke komme hjem og bare være den folk kjente før jeg dro.

—  Filip Maria OP

Søkte permisjon for å reise til Roma

Innmeldinga i Den katolske kirke skjedde i 2013, et halvt år før foreldrene hans gjorde det samme.

– Det var en parallell, men likevel en noenlunde selvstendig prosess. Det er klart at vi diskuterte en del, men de ble litt overraska. De hadde nok vent seg til at det var ortodoks jeg skulle bli.

På denne tida bodde Filip Maria i Lund, hvor han skrev doktorgrad om den kristne asketen Evagrius’ liv. Så ofte han kunne reiste han ut til dominikanerklosteret i Rögle for å delta i bønnelivet. Og for å lette hjertet sitt.

– Jeg hadde perioder der jeg opplevde mye prestasjonsangst og spurte meg selv: Hva kan jeg? Hva vil jeg? Jeg lurte på om jeg overhode kom til å klare å gjøre karriere innenfor akademia. Og om det egentlig kom til å gjøre meg lykkelig. Jeg kjente at jeg hadde mista retningssansen.

Det var under en slik periode i avhandlingsarbeidet at Filip Maria søkte permisjon og reiste til Roma. Mens han vandret rundt mellom kirkene og klostrene i Roma «som en åndelig tigger» reflekterte han over framtida si. Skulle han bli ved universitetet – leve fra forskningsbidrag til forskningsbidrag og forsøke å slå seg fram i konkurransen?

Eller gå i kloster? Eller stifte familie?

Filip Maria OP är munk i couvent du Saint-Nom-de-Jesus i Lyon, Frankrike.

– Jeg har vært i forhold før og kunne gjerne hatt familie og barn. Det var noe jeg så for meg, men det ble samtidig tydelig at det er bønn livet handler om for meg.

I et bitte lite kapell på det pavelige universitetet Angelicum i Roma, fikk han mulighet til å feire allehelgensmesse alene med en dominikanerbror. Bibelteksten som hørte til messen var hentet fra Johannes’ åpenbaring. Allerede som barn elsket Filip Maria det svulstige bildespråket i boka, og ba ofte farmora si lese derfra som godnatt-historie.

Favorittverset hans derfra er fortellinga om den store folkemengden fra alle folk og stammer, som har reist fra den store lidelsen til et sted hvor alle tårer skal tørkes. Den samme teksten ble lest i det lille kapellet den kvelden.

Jeg sier ikke det fordi jeg angrer meg, men jeg kan også savne å kalles Benjamin. Jeg har innsett hva slags avgjørende betydning navnet har.

—  Filip Maria OP

Etter messen havna han i flere samtaler som virket å peke ham i samme retning. En annen dominikanerbror spurte rett ut: «Kunne du tenke deg å bli dominikaner?».

– Da innså jeg at hadde sett tilstrekkelig for å kunne si ja, og at det ikke egentlig fantes noen problemer med det. Svaret hans var: Så test det! Bli med! Så da gjorde jeg det.

Filip Marias ansikt lyser opp i et smil.

Noviseåret er en stille skatt

I september 2020 avla han sine treårige løfter. Med det ble han dominikaner – en predikantbror. Livet hans er både innadvendt og utadvendt – samtidig som han lever i klosterets bønnerytme, tar han en master i filosofi ved universitetet i Lyon. Tanken er at kallet til en dominikaner skal kunne leves ut på ulike måter, men at arbeidet med bønn og studier skal komme andre til gode.

Filip Maria OP är munk i couvent du Saint-Nom-de-Jesus i Lyon, Frankrike.

Å bytte ut klosterliv med besøk i hjembyen noen dager er imidlertid ikke helt uproblematisk, forteller Filip Maria.

– Utfordringen er å forsøke å sette sammen et liv der jeg har gått inn i en ny livsform. Jeg kan ikke dra hjem og bare være den folk kjente før jeg dro.

– Ikke minst er noviseåret en stille skatt jeg bærer på. Da var jeg avskåret fra omverden for å vie meg helt til bønn, bibellesing og meditasjon. Det er mye som skjer på et sånt år, men det er ikke alltid så lett å snakke om.

– Og noe du kanskje ikke skal snakke om?

– Nei, nettopp. Men det kan skape et slags misforhold i møte med andre. Ikke at man automatisk blir en annen person – det er ikke noe jeg søker – men det har jo skjedd noe i mitt indre.

– Og folk her vet ikke det?

– Nei, det kan de ikke gjøre. De ser en drakt.

«Bibelsk å bytte navn»

En ytre og tydelig forskjell er naturligvis det nye navnet hans. Det er valgt etter den hellige Filippo Neri – en katolsk prest og ordensgrunnlegger som jobbet blant Romas fattige og syke.

– Navnebyttet er kanskje det som har vært vanskeligst, selv for meg. Det er ikke gitt at man bytter navn når man avlegger klosterløftet, men for min del kjentes det viktig, og det er jo nærmest en bibelsk ting å få et nytt navn.

Filip Maria OP är munk i couvent du Saint-Nom-de-Jesus i Lyon, Frankrike.

– Jeg sier ikke det fordi jeg angrer meg, men jeg kan også savne å kalles Benjamin. Jeg har innsett hva slags avgjørende betydning navnet har. Til slutt handler jo livene våre om å bli av Gud. Det er det jeg er ute etter. At han sier: Du Benjamin, du Filip Maria, er min sønn, i dag har jeg født deg.

Filip Maria blir blank i øynene på nytt.

– Om dominikanerlivet er slik det bør være, handler det ikke bare om søke dette livet for meg selv, men også å skape miljøer og samtaler som leder til at andre mennesker kan slenge seg på – at de kan få høre sitt navn.

Dagen etter intervjuet skal Filip Maria begynne på hjemreisen til klosteret og de tyvetalls brødrene mellom 25 og 99 år som han lever sammen med der.

Han er fornøyd med dagene i Sverige, særlig over å ha fått feire 40-årsdagen sin med venner og familie. På selve fødselsdagen tok han med seg foreldrene sine på konsert med Tomas Andersson Wij. Etterpå spiste de middag, etter hans ønske, på gatekjøkkenet Nybrogrillen i Uppsala.

– Hvorfor nettopp Nybrogrillen?

– For man finner ikke «korvrulle» med rekesalat i Frankrike, sier Filip Maria og ler.

Intervjuet sto først på trykk i den svenske avisa Dagen. Teksten er oversatt til norsk av Liv Mari Lia.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

VL anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Religion