Religion

Ildprøven som prest har gitt årets vikarer visjoner for kirken

PRESTEVIKAR: Thomas Raadin Iversen (24) kamuflerte utdanningsvalget som prest under psykologiutdanningen. Som prestedatter meldte Guri Riksaasen (50) seg ut av Den norske kirke. Senere skulle hun ende opp som prest selv. Møt noen av morgendagens prester.

Den første begravelsen. Blant prestevikarene er det seremonien preget av mest nerver og alvor. Men vikarene har øvd på dette sammen. Gått gjennom sørgesamtalen, hvilke spørsmål de skal stille og ikke stille.

– Steg for steg har jeg visualisert alt. Det finnes mye kunnskap som ikke står i liturgiboka. Det er som at hver kirke og hvert kapell har hver sin kultur, sier Thomas Raadin Iversen.

Han går siste året på teologistudiet, og har sin første sommer som prest. Nå står han alene i sakristiet og holder manuset fremfor seg, sammen med en liturgibok fylt av binderser.

– Jeg vil fjerne alle usikkerhetsmomenter. Så det er nok mest min perfeksjonisme som har spent ben på meg, sier han og ler.

Manuset har han øvd på flere ganger. Han har sjekket hvor han skal gå, at jordkassa står på plass – og han har flere ganger øvd på å si den avdødes navn høyt for seg selv. Han går rundt bak alteret og ser ned på kisten en siste gang.

Selv om nervene er i spenn, gleder han seg.

Sarpsborg kirke. Prestevikar Thomas Raadin Iversen holder gudstjeneste i det samme kirke han ble døpt i.

Da han kamuflerte prestevalget

– Begravelsesseremonien er veldig fin, med musikk og blomster. Det er kanskje det fineste man kan være med på. Det finnes et alvor og en høytidelighet over seremonien, sier han.

Det var ikke gitt at Iversen skulle stå i sakristiet denne dagen, at det var prest han skulle bli. Han kommer ikke fra en særlig kristen familien, og presteyrket var noe sært, tenkte han da. 18 år gammel stilte han seg det avgjørende spørsmålet: Hva vil du bli?

– Jeg vurderte psykologi, men jeg ville ikke behandle folk. Presten møter folk der de er, og lytter. Det liker jeg. Og alle disse fine rommene med så fin musikk. Alt det man får lov til å høre hver uke.

Iversen tok psykologi på første og andre valg, og teologi på tredje, selv om han visste at snittet for å komme inn på psykologi var for høyt. Innerst inne visste han at det var prest han egentlig ville bli.

– Jeg kunne kamuflere teologivalget ved å si at jeg egentlig søkte psykologi. Så slapp jeg å si at jeg søkte prestestudier, sier han.

30.06.22 Halden, Os Kapell. Prestevikar Thomas Raadin Iversen holder sin første begravelse

Et ønske om å forkynne håpet

Jeg ville ha et yrke hvor jeg kunne bruke hele meg, med alle mine interesser og egenskaper. Jeg har også alltid syntes at Guds ord har vært noe som bærer gjennom alt, uansett hvilke utfordringer eller muligheter en møter i livet, sier Sara Kristine Eklund Krog (24) fra Levanger.

Det er Olavfest i Trondheim. Prestevikarer fra Gauldalen prosti og Stiklestad prosti har samlet seg for å dele erfaringer midtveis i løpet som prestevikar. Vårt Lands utsendte spisser ører.

– Håp, hva er det som fenger ved det?

30.07.22, Olavsfest, Trondheim. Møtet med noen unge prestevikar i Oslo ifm en sak om prestevikar sitt yrkesvalg.
Navn: Sara Kristine

– I en verden med så mye ondskap og katastrofer som skjer hele tiden, tenker jeg at for mange mennesker – som ikke nødvendigvis har gitt uttrykk for en tydelig tro – er det mye støtte å finne i Bibelen. Det finnes en omsorg og en trøst som er større enn en selv, sier Krog.

– Den norske kirke, hvordan ser den ut om 10 år?

– Jeg tror og håper at kirken vil være mer relevant for dem som er skeptiske til kristen tro. Grunnen til at jeg tror og håper dette, er at flere av tekstene i Bibelen har budskap som er relevante for alle mennesker, uavhengig av om de en har sterk, svak eller ingen tro. Ett eksempel på dette finner en i Forkynneren kapittel tre om alt som har sin tid, sier hun.

Detalj på detalj

Sitter den bra nå, spør Thomas Raadin Iversen Vårt Lands fotograf.

30.06.22 Halden, Os Kapell. Prestevikar Thomas Raadin Iversen holder sin første begravelse

Prestevikaren knyter beltet feil og må begynne på nytt. Etter noen finjusteringer i speilet er han fornøyd.

Klokken er 10.35. Det er 25 minutter til hans første begravelse. De pårørende er på vei. Vårt Lands fotograf sniker seg inn i sakristiet. Prestekjolen er det siste som skal tas på før seremonien starter.

Nå må jeg ut for å lufte meg, sier han, drar i kjolen og forsvinner ut bakdøren til kapellet.

Inngangsmusikken spilles og de pårørende reiser seg. I sin hvite, nystrøkne prestekjole trer han opp på prekestolen.

– Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.

Sarpsborg kirke. Prestevikar Thomas Raadin Iversen holder gudstjeneste i det samme kirke han ble døpt i.

Seremonien går bra. Prestevikaren puster ut. Skuldrene har senket seg.

– Jeg fikk bekreftet at dette klarte jeg.

– Hva husker du best akkurat nå?

– Da kisten senket seg, så jeg på familien. Det er da det blir skikkelig trist, men det var veldig fint og verdig. Jeg skjønner at flere prester liker gravferden best, sier han.

Selv om det er en seremoni for den avdøde, var det flere som også trakk på smilebåndet.

– Det var en lett og ledig stemning, selv om døden er alvorlig. Man må legge fra seg at det skal være så stivt. Det trenger det ikke å være.

Sarpsborg kirke. Prestevikar Thomas Raadin Iversen holder gudstjeneste i det samme kirke han ble døpt i.

Det er et alvor, men det er ikke tungt

– Sett utenfra kan presteyrket virke som et alvorlig yrke, med seremonier som handler om liv og død, og at dere møter folk i kriser. Ser du på det slik?

– Det er livets realiteter. Det er livsbetingelsene vi lever under. Det må vi løse sammen. Sorgen må vi løse sammen, gleden, dagliglivets slit og det å orke å tro en uke til, sier Guri Riksaasen (50).

Hun er prestevikar i Borg bispedømme. Hun stopper først ved spørsmålet. Hun er ikke enig i at ordet alvorstungt er rett. Presteyrket handler om livets alvor, men det er ikke tungt.

For henne har erkjennelsen av presteyrket vært en lang og brokete vei. Det har absolutt formet hennes syn på hva kirken er og skal være.

I en alder av 18 år meldte hun seg ut av Den norske kirke, i opposisjon til kirken.

15.08.22  Prestevikar Guri Riksaasen

– Det handlet om at jeg ikke kjente meg igjen i kirkens politiske teologi. Jeg fant ikke mitt gudsbilde i kirkens holdning til datidens utstøtte: Homofile, enslige forsørgere, samboere, folk som levde med rus og alle andre som skilte seg ut. De var utstøtt fra det kirkelige fellesskapet.

Selv var hun prestedatter, og senere ble hun eneforsørger for tre barn. Livet hennes passet ikke sammen med kirkens forventninger, i hvert fall ikke inn en prestedatters smale rammer og definerte rolle.

– Jeg pleier å si at jeg meldte meg ut som prestedatter for å kunne komme tilbake som meg selv.

For alle de som tror at de ikke kan høre til

Det skulle ta ti år før Riksaasen meldte seg inn igjen i Den norske kirke. Det var det flere grunner til. Det ene var at kirken på 90-tallet åpnet opp for flere enn de heteronormative. I 1995 meldte hun seg inn for å være med i kirkens utvikling.

Først i 2001 møtte hun en menighet hvor hun følte det var rom for hennes og hennes liv. I 2012 jobbet hun som menighetsutvikler. Da begynte hun å tenke på å bli prest for første gang.

– Jeg kunne komme med barna mine og hele meg. Mitt liv ble akseptert. Jeg fikk komme til en menighet hvor andre også levde ulike liv, sier hun.

– Og så måtte jeg melde meg inn for å være med i den utviklingen. Hvis ikke ville jeg overlatt kirken til dem som ønsker å støte meg ut. Jeg tror folk trenger å se at det finnes ulike liv i kirken. Jeg opplever det rommet som stort, samtidig som det kan bli større, sier hun.

– Hva handler presterollen om for deg?

– Å formidle et budskap til mennesker om at også du hører til. Hvis jeg møter en mor som har en broket historie bak seg, kan jeg, med troverdighet, si at du hører til her, for det gjør jeg også. Det er det ikke alle prester som kan.

15.08.22  Prestevikar Guri Riksaasen

Forkynne nåde

Å møte mennesker med ulike liv, er også hva Jesus gjorde i sitt virke, fremholder hun.

– Han møter mennesker på ulike måter, folk som sliter med ulike ting. Til hver og en sier han: «Du hører også til».

Riksaasen mener morgendagens kirke skal være en motvekt til et av vår kulturs viktigste utfordringer: Prestasjonssamfunnet.

– Vi befinner oss i en tidsånd som krever mye av oss. Du skal prestere på alle samtlige av livets områder. Det tror jeg er i ferd med å knuse oss, tynge oss.

Kirken er og skal være en motvekt ved å forkynne nåden, mener hun.

– Din verdi ligger at du er, ikke i hva du oppnår. Det er en viktig nøkkel, fordi menneskene trenger det.

30.06.22 Halden, Os Kapell. Prestevikar Thomas Raadin Iversen holder sin første begravelse

Symbolikken og det langsomme

17. juli. Det er gudstjeneste i Sarpsborg kirke, og halvveis inn i vikarløpet til Iversen. Det er en kirke som betyr mye for ham. Det er hvor han ble døpt, og hvor han giftet seg med sin mann i fjor.

– Jeg er glad i kirkerommet. Jeg er glad de bruker musikk og synger, sier Iversen og fortsetter:

– Det er så mye ord i gudstjenesten som skal leses og sies. Så mange lange tekster og prekener.

Dåpen og nattverden er det han liker best i gudstjenesten.

– Jeg liker at det tar tid, at man kneler. Vi trenger ikke å stresse oss gjennom nattverden, sier han.

15 år gammel, ble Iversen fascinert av ritualer.

– Gudstjenesten er et gammelt språk. Men hvis du er i en spesiell livssituasjon, kan du finne trøst i de ulike ritualene.

Sarpsborg kirke. Prestevikar Thomas Raadin Iversen holder gudstjeneste i det samme kirke han ble døpt i.

Inn i en tid med færre troende

– Færre går til gudstjeneste og færre har et aktivt forhold til tro. Hva tenker du om problemstillingene du går i møte som nyutdanna prest?

– Vi må finne ut av hva som gjør at folk ikke går på gudstjeneste. Kan det handle om form? At gudstjenesten fremstår noe arkaisk. Kanskje noen vil ha mer lovsang og henda i været, spør han seg.

Iversen opplever at den lutherske tradisjonen har vært i overkant ordrik, med folk som sitter passivt i benkene. Det er ikke nødvendigvis et savn for dagens generasjon å ha mer bevegelse i gudstjenesten. Det handler mer om en fornyelse av ord og ritualer, mener han. Det er hva som må til for å aktualisere kirken igjen.

– Flere av de faste, puggede setningene gir ikke lenger mening for folk. Man må jobbe med å oversette det. Syndsbekjennelse eller Kyrie, hva betyr egentlig det? Man må prøve å fornye relevansen.

Han mener det handler om å bruke kirkerommet og oversette den tradisjonen kirken har.

– Jeg tror det er mye verdifullt for folk i gudstjenesten, fordi den rommer hele livet. Det er hele spektret. Jeg skjønner at språket ikke gir helt mening for mange, derfor må det oversettes.

30.06.22 Halden, Os Kapell. Prestevikar Thomas Raadin Iversen holder sin første begravelse

Les mer om mer disse temaene:

Cathrine Northug

Cathrine Northug

Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion