Russiske kirkeledere fremstiller invasjonen av Ukraina som en åndskamp

– Jeg leste mange historier om russiske dissidenter som ble forfulgt for sin tro, forteller forfatter og kulturhistoriker Caroline Serck-Hanssen om hvordan hun allerede som 14-åring ble interessert i hva som foregikk i Sovjetunionen.

Under kommunistregimet drev myndighetene en streng ateistisk politikk. Religion var «opium for folket», og for de fleste praktiske formål forbudt.

– Da broren min dro på skoletur i 1986, ble bussen endevendt på jakt etter religiøs litteratur, sier Serck-Hanssen i den nyeste episoden av Vårt Lands podkast Åpenbart, hvor hun er gjest.

Så kom et vendepunkt.

Én mann har særlig ære

– Det har skjedd en revolusjon, konkluderer Serck-Hanssen.

I 1988 var det omtrent 7.000 åpne ortodokse kirker i Sovet, forteller hun. I dag er det om lag 40.000.

Det er fristende å si at tradisjonelle verdier handler om ett ord: Homofili.

—  Vebjørn Horsfjord

Mye skjedde da den russisk-ortodokse kirken skulle markere sitt 1000-årsjubileum. Omsider ble konfesjonens spesielle historiske og kulturelle betydning anerkjent av de russiske myndighetene.

– Tallet på dem som identifiserer seg som ortodokse har steget. Men det betyr ikke dermed at folk har blitt så mye mer religiøse – det er en kulturell pakke. Du har til og med et begrep om mennesker som kaller seg «ortodokse ateister», sier Serck-Hanssen.

Men det er spesielt én statsleder som har løftet fram den ortodokse kirkens betydning: Vladimir Putin – særlig siden han kom tilbake til makta i 2012.

---

Podkasten Åpenbart

• Vårt Lands samtalepodkast, som «stiller spørsmål som ikke nødvendigvis har åpenbare svar».
• Annenhver mandag inviterer religions- og featureredaktør Elise Kruse og journalist Ruth Einervoll Nilsen kloke personer til å reflektere rundt tematikk fra religionens, eksistensens, etikkens og åndelighetens verden.
• Episodene kan høres på de fleste strømmetjenester for podkast, blant andre Apple, Spotify, Google og PodBean.

---

– Fra den perioden og utover ser vi tydelig at kirke og stat, eller Putin og patriark Kirill, blir veldig nær hverandre, forteller professor i religion, livssyn og etikk, Vebjørn Horsfjord, som også er gjest i podkasten.

Kirken og staten har flere overlappende interesser, slik forskeren ved Høgskolen i Innlandet ser det. En av dem: å sikre «tradisjonelle verdier».

– Det er fristende å si at tradisjonelle verdier handler om ett ord: Homofili. For å sette det veldig på spissen, sier Horsfjord i episoden.

[ Er det pinlig å være «for» kristen, selv i kirka? På mange måter er svaret ja, mener Joel Halldorf og Merete Thomassen ]

En kamp mellom det gode og det onde

De seneste årene har denne verdikampen tilspisset seg, og fått gjennomslag i både retorikk og lovverk. Nå ser man også at invasjonen av Ukraina delvis blir begrunnet som en metafysisk kamp, iallfall hos patriark Kirill.

– Når vi snakker om «tradisjonelle verdier» handler det mye om å beskytte familien og en viss skepsis til likestilling. Men påfallende mye handler om LHBTQ-rettigheter og skepsis til dette, forteller Horsfjord.

Over 80 prosent av russere mener homofili er galt, religiøse eller ikke, legger han til. Disse verdikonservative strømningene benyttes nå, ifølge ham.

– Det er et bilde som tegnes av at Russland skal ta vare på de tradisjonelle verdiene og den tradisjonelle kristendommen, og at det står i en konstant og fundamental konflikt med Vesten, sier Horsfjord.

– Homofili og likestilling «kommer fra Vesten», som er dekadent og er i ferd med å «gå under i sin dekadanse».

For patriark Kirill har dette åndelige dimensjoner, forteller Serck-Hanssen.

– Han fremstiller krigen som en slags redningsaksjon fra Vesten og de «sataniske kreftene». Det er en metafysisk kamp mellom det gode og det onde, sier hun.

[ – Muslimer kan bli «shamet» for å ikke faste ]

Hør episoden her

Trenger du flere grunner til å lytte? Episoden byr også på historien om patriark Kirill på slalåm, en introduksjon til begrepet «kleptopølser» – og ikke minst hva som vil skje med den russisk-ortodokse kirkefamilien utenfor Russland som en konsekvens av krigen, og patriarkens territorielle paradoks ved invasjonen.