Ingen setter seg til bords alene. Solonattverd er som å gifte seg med seg selv

NATTVERD: På Jesu tid var måltidet marinert i mening. Nattverden er et uttrykk for troens kroppslighet, skriver Andreas Døvik.

I begynnelsen skapte Gud hud og hår, ripsbusker og andre buskvekster, seksualitet og søvn, kjøtt og rødvin, bugnende åkrer og blågrønne Vestlands-fjorder, sårbare kropper. Gud deklamerte at alt var skjønt, sant og godt. På første bibelblad blir mennesket invitert inn i en liturgisk og livsbejaende væren-i-verden. Og det første oppdraget? Ha sex og vær gartnere!

Ånd versus kropp

I Israels omkringliggende kulturer i antikken var det ikke helt uvanlig å se på naturen som ond, monstrøs og kaotisk. Første ledd i trosbekjennelsen, at Gud skapte verden, var for dem fake news. For når mennesket tittet opp på den stjernebestrødde himmeltundraen, følte det seg som et simpelt dyr, «innestengt utenfor sitt bur», som poeten Paul Valéry sa det.

Dette pessimistiske livssynet satt i språket: «Kropp» på gresk er soma.

Bytter man ut o med e, får man sema, som betyr «fengsel». Kropp og fengsel rimer på gresk.

Tidlig i kirkens historie vokste det fram et mylder av åndelige vekkelsesbevegelser som forkynte en fluktrute bort fra den fysiske verden. Kongsveien til frelse var den immaterielle sjelens opplysning. Ved å vende ryggen til kroppen kunne sjelen få usynlige vinger. Så var det bare å fly innover – og oppover.

I dag vet vi tilsynelatende bedre. Likevel har den uhelbredelige splittelsen mellom ånd og kropp satt sine spor, selv i mer helhetlige tilnærminger til mennesket. Tenk bare på ordet psykosomatikk – forutsetter det ikke nettopp en slik splittelse?

Sakkeus møter Jesus

Storeter og vindrikker

I en av evangeliets flanellograffortellinger skriver Lukas om tolleren Sakkeus som gjerne ville se hvem Jesus var, «men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst». For å bøte på avstanden følger Sakkeus det religiøse urinstinktets lov: Han klatrer opp mot himmelen og bevinger sjelen. Tolleren møter ikke den åndelige mesteren som han faktisk er – så menneskelig, altfor menneskelig.

Det guddommelige bøyningsmønsteret er annerledes. Med føttene plantet på jorden står Jesus under Sakkeus’ babelstårn, og han hilser: «Kom ned! Skal du ikke invitere meg hjem til deg, slik at vi får oss noe å spise?»

Evangeliene er en serie øyeblikksbilder av et menneske som stadig spiser og drikker. Der hvor to eller tre er samlet i latter, høylytte samtaler og sang, der er Jesus av Nasaret midt iblant dem. I antikken var ikke måltidsfellesskap bare en ernæringsmessig nødvendighet – fast food – heller ikke bare et samlingspunkt for familie og venner.

Måltidet var marinert i mening, i både religiøs, politisk, sosial og økonomisk forstand. Å spise og drikke sammen var en fellesskapskonstituerende handling som uttrykte intimitet og tilhørighet. Rundt bordet ble du og jeg et vi.

Det siste måltidet

I møte med Sakkeus inkarnerer Jesus gjestfrihetens dygd. Teologen Rowan Williams påpeker i boka Det kristne livet at denne gjestfriheten er mer enn bare et personlighetstrekk eller et «dekorativt tillegg i Jesu tjeneste»: Den kroppsliggjør en praktisk teologi.

Fordi Jesus setter seg til bords med hvem som helst – gjerne de undertrykte, de marginaliserte, de fattige, de med nattsvarte skjeletter i skapet – så er ikke lenger kriteriene for å tilhøre det utvalgte paktsfolket bestemt ut fra tradisjonelle rituelle og kultiske krav.

Det siste måltidet

Verdens mest berømte bankett har sin bakgrunn i skapelsen av Israel som gudsfolket. På nytestamentlig tid var ikke den årlige feiringen av pesach lik som ved utreisen fra Egypt, den gang israelittene måtte spise i all hast.

I den hellenistiske perioden hadde det jødiske påskemåltidet utviklet seg til et gjestebud med liggesofaer og puter, vin og lam – og mer til. Ifølge kildene vi har til rådighet, foregikk Jesu siste måltid på følgende vis:

  • Familieoverhodet velsignet det første av fire beger.
  • Etter at det andre begeret var gjort klart, spurte yngstesønnen i huset hvorfor denne natten var annerledes enn alle andre netter. Faren, pater familias, svarte ved å fortelle eksodus-historien (5 Mos 26,5–11).
  • Deretter tok faren det usyrede brødet, velsignet det, brøt det og delte ut til de andre rundt bordet.
  • Etter den rituelle brødsbrytelsen begynte festmåltidet.
  • Liturgien ble avsluttet med to nye beger vin.

Samtidig som påskemåltidet har sin opprinnelse i eksodus, gjør Jesus noe til nå radikalt nytt og uhørt: Verten iscenesetter ritualet som om det refererer til ham.

«Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: ‘Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg’. På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: ‘Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere’». Lukas 22,19–20

Jesus sakramentaliserer seg selv.

Kristus Pantokrator-mosaikk i bysantinsk stil, i Cefalù-katedralen på Sicilia, ca. 1130

Hellig hukommelse

Et sakrament er et kroppslig og konkret tegn på at Gud gjør noe i, med eller for oss som vi ikke kan se med det blotte øye. På dette tidspunktet i evangeliet forsto ikke disiplene at Guds ansikt hadde fått sårmerkede hender; det var skjult for dem.

I lys av dette lyder Jesu imperativ – «Gjør dette til minne om meg» – nærmest narsissistisk og blasfemisk.

Disiplene forventet å høre om den mytiske natten som var annerledes enn alle andre netter, men så transformerte Jesus hele hendelsen til et tegn, slik at hovedingrediensene i påskemåltidet nå refererer til hans liv og lidelse.

Påskemåltidet ble i jødisk tradisjon fortolket som en reell reaktualisering og reaktivering av Guds frigjøringshandling av det undertrykte folket i historien. I den bibelske forestillingsverden er hukommelsen hellig. Men høytidsfeiringen var mer enn en rik illustrasjonsfortelling for jødenes kollektive hukommelse – «husk det som skjedde!» De som satt til bords og spiste og drakk, ble samtidige med fortidens kjernefortelling.

I lys av dette lyder Jesu imperativ – «Gjør dette til minne om meg» – nærmest narsissistisk og blasfemisk.

Påskemåltidets «den gang da» blir reaktualisert og gjentatt i liturgiens «hver gang når». Det selvutgivende kjærlighetsofferet Jesus Kristus ga én gang for alle, blir kommunisert i eukaristien: «Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utøst for deg.»

Sagt med andre ord: Nattverden er et møte med den treenige Gud, ikke bare en erindring av korsdøden til Jesus av Nasaret.

Hvis den hellige handlingen lar seg redusere til en ren intellektuell hukommelsesstund, hva skjer hvis du tenker på noe helt annet idet du dypper den blodfattige oblaten i vinen?

Christ as eucharistic redeemer. Malt av Juan de Juanes  (–1579)

I noen konfesjonelle sammenhenger blir nattverdshendelsen kun sett på som et «symbol». Men vi har adoptert ordet «symbol» fra det greske språket. Symballo betyr «sammenføye» eller «forene». Når mennesker i antikken inngikk en pakt, brøt de en leirtavle i to. Denne leirtavlen ble kalt et «symbol». Den ene delen garanterte for at det eksisterte en annen del som hørte til leirtavlen, til tross for at den i sin helhet var fraværende for de fem sansene for øyeblikket.

Nattverden er et symbol som sammenføyer og sammenfletter det synlige og det usynlige. Brødet og vinen forblir ikke «bare» brød og vin. Jesus har gitt et løfte om at dette hemmelighetsfulle måltidet er hans kropp og blod, som betyr hans liv og person.

Eller som han sier i Johannes 6,35: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.»

Det er ikke for ingenting at utenforstående beskyldte den tidlige Jesus-bevegelsen for kannibalisme. At jungeltelegrafen spredte en slik misforståelse, antyder at kirken brukte et sjokkerende realistisk språk om nattverden.

Måltidsfellesskapet fortsetter

Evangelistene er påfallende opptatt av at Jesus Kristus spiser og drikker på den andre siden av oppstandelsen. Som for eksempel i det siste kapitlet i Lukasevangeliet: Plutselig sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Disiplene ble naturligvis vettskremte og trodde de så en ånd, men Jesus spurte lakonisk: «Har dere noe å spise her?»

Den oppstandne Kristus er ingen annen enn den korsfestede Jesus av Nasaret. Han inviterer fortsatt, han hvisker stille: «Velkommen, godt å se deg.» Han gjør det han alltid har gjort: skaper nytt fellesskap, nye fortellinger, nye fremtider.

Faithful reproduction of the painting "Christ on the Cross", by Carl Heinrich Bloch in 1870.

Av dette skjønner vi at identitetsmarkøren til Peter ikke er tilfeldig valgt, da han sa: «Vi som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde».

Hvorfor er dette viktig? Fordi den oppstandne Jesus Kristus har følgende på agendaen: å skape et korsmerket fellesskap, åpent for absolutt alle. Det nye paktsfellesskapet blir aldri så synlig, så konkret, så håndgripelig som i nattverden. Der nattverden blir feiret, der er kirken. Eller med Jesu ord: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»

Derfor feiret de første kristne ikke påskemåltidet bare én gang i året. Når Lukas gir en situasjonsbeskrivelse av den første menigheten i Jerusalem, er brødsbrytelse ett av de sentrale kjennetegnene. Hvis måltidet var fellesskap med den korsfestede oppstandne, måtte de spise og drikke regelmessig. Så den tidlige Jesus-bevegelsen feiret nattverd ukentlig, om ikke oftere. Oppstandelsen skjedde den første dagen i uken, altså på søndag, som fra da av ble døpt «Herrens dag». «Gi oss i dag vårt daglige brød».

Vi er kropper

Kan man ha Gud på tungen? I magen? At vi deltar i det guddommelige livet med hud og hår, er ikke en beklagelig ting, som om Gud i en mer vellykket verden ville ha kommunisert seg selv på en annen måte. Det faktum at brød og vin er korn og druer, er derfor en lakmustest på vår åndelighet. Kirken møter aldri mennesker som rent åndelige vesener, hva nå enn det skulle bety.

Skaperverket er ikke en konkurrent eller kontrast til det åndelige. Vi ble skapt som kroppslige, take it or leave it. Nattverden er et uttrykk for troens kroppslighet. Gud tar kroppen på blodig alvor. Bordet er ikke bare pedagogikk eller krykker for svakt troende mennesker, men møtestedet hvor Gud og menneske ser på hverandre – og kjenner hverandre igjen, med Peter Halldorfs ord.

Nattverden er altså «Guds kroppsspråk», som teologen James Alison uttrykker det. Mange av oss lever med en nagende uro, en ulmende frykt for at Gud har noen skjulte demoner, en irrasjonell vrede som plutselig kan flamme opp og ramme oss. Den angsten korsfestes i liturgien. For hvis djevelen er i detaljene, er Gud i preposisjonene: «Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utøst for deg.» Her viser Gud hvem Gud er: sløsende sjenerøs, gave, nåde, gjestfri, selvutgivende kjærlighet – et evig fellesskap.

KASTES UT: Pinsepastor Peter Halldorfs økumeniske kommunitet får ikke lenger oppholde seg i Nya Slottet.

Gave og oppgave

Ingen setter seg til bords alene. Solonattverd er som å gifte seg med seg selv. Ordene «Kristi kropp» refererer så vel til elementene som til nattverdsgjestene. Når man står i køen for å ta imot gavene, bør man se med oppmerksomt nærvær på dem rundt seg. Åpne øynene!

Og se: Kirken er ikke et annet fellesskap enn nettopp disse høyst ordinære menneskene.

Å spise og drikke sammen forbinder lemmene i den sårede kroppen med hverandre – og med verten som står for invitasjonen. Gjestebudet er enhetens måltid, en søndagsmiddag som skaper et familiært vi. Du og jeg er ønsket, villet, velkommen.

Teologiske spørsmål om nattverdens innhold er viktig, men like presserende er nattverdens mål. Søndagsmessen avsluttes med utsendelsesordene:

«Gå i fred. Tjen Herren med glede.»

Kirkens kollektiv og enkeltpersoner mottar Jesus Kristus i form av brød og vin, slik at vi kan imitere Guds kroppsspråk og bli forvandlet til brød og vin for verden. «Mennesket er (ist) hva det spiser (isst)», hevdet den materialistiske filosofen Ludwig Feuerbach.

Tygg litt på den.

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion