Domprost: – Feil å be ukrainere tilgi russiske soldater

Søndag 6. mars markerte både russere og ukrainere helligdagen Tilgivelsessøndag. I år presset dagen fram spørsmålet «Kan ukrainere tilgi russiske soldater?». Nei, var svaret fra president Volodomyr Zelenskyj, som i en videosendt tale sa «Vi vil ikke tilgi, vi vil ikke glemme».

Tonen var en annen under prekenen i den ukrainske gresk-katolske kirken i Lviv. Foran en fullsatt kirke, med ukrainske soldater til stede, oppfordret biskopen Stepan Sus til tilgivelse. Dog med et forbehold.

– Tilgi de russiske soldatene, men kun så de ukrainske styrkene kan være klarere til sinns og renere i hjertet når de slåss mot dem, sa Sus, ifølge nettavisen CBC News.

I variasjonsspennet mellom budskapet til biskopen og presidenten, er det rom for nyanser, påpeker Gudmund Waaler, tidligere sjefsprest i Sjøforsvaret og nåværende domprost i Bergen.

Waaler har studert livet som soldat i sin bok «Voldsbruk og livsfare», der han har dybdeintervjuet 28 norske og svenske Afghanistan-veteraner for å finne ut hva de følte mens de kriget, og hvordan de har levd med sine handlinger etterpå.

[ Hver dag ber ukrainere denne salmen: – 3000 år gamle ord som er like relevante nå ]

– Mye forlangt

Å be ukrainere om å tilgi russiske soldater blir feil, ifølge Waaler.

– Hvis ingen ber om tilgivelse, hvis det ikke er en forsoningsvilje, så tenker jeg det blir helt feil begrepsbruk. Da må du forsvare deg selv og landet ditt, sier Waaler, og legger til:

– Hvis du også forutsetter at det foregår krigsforbrytelser, så er det mye å forlange at de som lider under overgrep, skal tilgi samtidig som de lider, sier Waaler.

Domprosten mener at en forsoning mellom russiske soldater og de sivile som har blitt angrepet, er noe som eventuelt hører til langt fram i tid.

– De som ikke kan forsvare seg, som har mistet familie, og som ser byen falle rundt seg, kan få store psykologiske problemer. I den grad man kan snakke om forsoning i etterkant av noe slikt, vil det være en lang vei fram mot det, sier Waaler, og legger til:

– I andre sammenhenger har vi sett at det er vesentlig at begge parter er involvert i en slik prosess. Et eksempel på dette er forsoningsprosessen i Sør-Afrika etter apartheid.

[ Prost: «Jeg har sår som ikke har grodd» ]

Rettferdig krig

– Å forsone seg med fienden er en ting, en annen ting er å forsone seg med det du selv har gjort, sier domprosten.

– Innenfor tradisjonen rettferdig krig, så går det an å slåss på en moralsk god og dårlig måte. Hva du gjør, vil ha mye å si for forholdet til deg selv, sier Waaler.

Domprosten snakker om prinsippene for riktig atferd i krig (Jus in bello), som inngår i tradisjonen innen moralfilosofi og kristen etikk, om rettferdig krig. Der er det første av fem prinsipper (se faktaboks) at militær vold bare kan rettes mot fiendtlige stridende, og aldri mot sivile.

Med det som premiss, er det en større sannsynlighet for at russiske soldater vil slite med å forsone seg med sine handlinger. I løpet av krigen har det blitt rapportert om høye sivile dødstall og om russiske angrep på sivile mål.

Den ukrainske forsvarsministeren Oleksij Reznikov hevdet denne uken at flere av Ukrainas sivile enn militære har blitt drept av russiske styrker. Denne uken fikk også bombingen av fødeavdelingen i Mariupol stor oppmerksomhet. FN opplyser at er det er det tredje sykehuset som har blitt angrepet av Russland i løpet av krigen.

– I den grad overgrepene vi hører om er riktige, vil det være utfordringer å leve med i ettertid. Hvis man gjør noe man selv opplever som umoralsk, kan det være med på å gi grunnlag for posttraumatisk stress-syndrom, sier domprosten.

[ USAs vanskelige valg: Skal hellig land ofres for det grønne skiftet? ]

Hvorfor krig?

I rettferdig krig-tradisjonen, som har betydelige bidrag fra teologene Augustin (354-430 e.kr.) og Thomas Aquinas (1225-1274) , vektlegges betydningen av at krig skal ha en rettferdig grunn.

– Hvis du har innledet en krig som du ikke burde ha gjort, og så gjør du ting i krigen som du ikke burde ha gjort, ender du opp med dobbelt minus. Da kan du ofte få problemer som soldat etterpå.

– Men kan det tenkes at russerne er motiverte av Putins løgner om at de skal denazifisere Ukraina? Og at de slik sett ser dette som en rettferdiggjort krig?

– Hos russerne kan det fra utsiden virke som det er svært liten motivasjon når det gjelder selve oppdraget. I en krigssituasjon viser det seg at den viktigste motivasjonsfaktoren er samhold mellom soldatene, ikke ideologi. Det vil si å forsvare kameraten sin i de livsfarlige situasjonene de er oppi.

Waaler trekker fram at mange amerikanere slet med PTSD etter Vietnamkrigen.

– Her vet vi at samholdet var dårlig i avdelingene. I tillegg er det mye som tyder på at soldatene var med på ting de senere opplevde som umoralske.

Og ukrainerne?

I rettferdig krig-tradisjonen vektlegges dessuten selvforsvarsretten. Her har ukrainerne et mulig fortrinn med tanke på å klare seg etter krigens slutt. Men også ukrainere må ta liv.

Denne uken rapporterte ukrainske myndigheter at de har drept rundt 12.000 russiske soldater, et tall som har til gode å bli bekreftet av en uavhengig part.

– Biskop Sus sa også at man må tilgi for å ikke bli forgiftet av en ondskap. Men kan det tenkes at man slåss bedre om man i ytterste grad dehumaniserer inntrengerne?

– Det som er et poeng, er at hvis man gir seg selv lov til å hate, og dyrke den negative siden, så er det veldig uheldig for soldaten. En soldat må utfordres av at hvis du skal være i den godes tjeneste, da må du ikke la deg overliste til å være ond selv, sier Waaler.

I sine intervjuer med norske Afghanistan-veteraner, oppdaget han at soldater ikke var nevneverdig moralsk stresset over å ta liv hvis de gjorde det i selvforsvar.

– Men det som kan skape sterkt moralsk stress hos soldater, er følelsen de hadde da de tok liv. Krig er ekstremt stressende og aktiverer alle følelser. Mange kan kjenne på positive følelser som lettelse og glede når de tar liv. Mitt inntrykk er at det i etterkant er langt vanskeligere å forholde seg til de sterke følelsene soldatene hadde da de tok et menneskeliv, enn selve handlingen.

---

Jus in bello – riktig adferd i krig

• Distinksjon mellom stridende og ikke-stridende: Militær vold kan bare rettes mot fiendtlige stridende, og aldri mot ikke-stridende personer. Som regel aksepteres det likevel at man kan utføre militære handlinger som indirekte rammer ikke-stridende. Dette begrunnes ofte gjennom doktrinen om dobbel effekt.
• Militær nødvendighet: En militær handling kan bare gjøres dersom det bidrar til å oppnå krigens mål.
• Proporsjonalitet: De stridende kan bare bruke vold som er proporsjonal med det mål som blir forsøkt oppnådd. Skadene av handlingen må ikke være større enn de gode resultatene handlingen prøver å oppnå. I et rent juridisk perspektiv, det vil si etter internasjonal humanitærrett, er proporsjonalitetsprinsippet snevrere. Det gjelder blant annet ikke noe krav om proposisjonalitet mellom stridende parter.
• Ingen onde midler: De stridende er forbudt å gjøre bruk av midler som betraktes som onde i seg selv, selv om dette skulle bidra til å gjøre slutt på krigen. Slike midler inkluderer bruk av ulike våpen (for eksempel masseødeleggelsesvåpen og kjemiske- og biologiske våpen), folkemord eller voldtekt.
• Rettferdig behandling av krigsfanger: Soldater som overgir seg skal ikke lenger regnes som stridende eller som en trussel, og skal behandles deretter (for eksempel i henhold til Genèvekonvensjonene).

---

[ Et sitat fra norske preses brukes som argument i brev om krigen: – Svært problematisk ]