De regnet slottet som sitt hjem. Nå feirer de messer i eksil

Klokken er ti på tolv på en torsdag. På et alterbord tenner Eleonore Gustafsson to stearinlys, mens et par gjester plukker med seg hver sin tidebønnsbok ved inngangen til kapellet.

De gjør seg klare for dagens middagsbønn. Siden 90-tallet har den daglig blitt bedt på slottet, i tillegg til morgen-, aften- og kveldsbønner.

– De som vanligvis deltar i tidebønnene er husfolket på slottet, folk som bor i byen og gjester, forteller Gustafsson.

Hun venter ikke mange i dag. De har få gjester, ettersom det ikke pågår noen arrangementer denne uken.

Gjennom 20 år har kristne fra ulike kirkesamfunn reist hit for å finne næring for troen sin, blant annet gjennom retreater og daglige tidebønner.

Nå er ting i ferd med å forandre seg på innsiden av slottets vegger. Gustafsson har nylig fått ansvar for å lede arbeidet på slottet videre etter en vanskelig periode.

Har overtatt gudstjenestelivet

Slottet er eid av Pingstkyrkan Linköping. I flere år har de samarbeidet tett med den Ekumeniska kommuniteten i Bjärka-Saby (EKIBS), et klosterliknende fellesskap med medlemmer over hele Norden. Kommuniteten springer ut fra miljøet som har vokst fram på slottet siden 90-tallet, men ble formelt opprettet som en egen organisasjon i 2008.

Fram til nå har slottet vært den Ekumeniska kommunitetens hovedbase, hvor de blant annet har arrangert retreater og konferanser, hatt ansvar for den ukentlige søndagsgudstjenesten og deltatt i de daglige tidebønnene. Men relasjonen mellom dem og pinsemenigheten har lenge vært anspent.

I fjor vinter varslet menigheten at de ville overta ansvaret for gudstjenestelivet på slottet.

Selv om den Ekumeniska kommuniteten fremdeles får leie slottet til retreater og konferanser, står de nå uten faste lokaler for de ukentlige gudstjenestene sine.

Kommunitetens øverste leder beskriver situasjonen som en «krise» for kommuniteten.

[ Pinsekirken ønsker at kommuniteten fortsetter på Bjärka-Säby ]

Kommunitet i eksil

Noen hundre meter fra det store slottet kan man følge en grusvei inn i et lite skogholt, til man kommer til et stort, rødt trehus. Her bor Jonas Eveborn sammen med familien sin.

Han er preses, altså øverste leder, for den Ekumeniska kommuniteten. Dette vervet overtok han fra grunnleggeren Peter Halldorf i 2017.

I sommer besluttet kommuniteten å lete etter et nytt tilholdssted i nærheten av Bjärka-Säby. Det har de ennå ikke funnet, og på mange måter befinner de seg nå i et eksil, forteller Eveborn.

– Siden vi fremdeles er velkomne til å leie slottet til retreater og møter, kan det se ut til å være liten forskjell fra tidligere. Men vår selvforståelse som kommunitet er ikke at vi først og fremst er arrangør av retreater og konferanser. Vi er et fellesskap som ber, sier Eveborn.

Selv om kommunitetens 200 medlemmer er spredt over hele Sverige, Norge, Danmark og Finland, har det en stor verdi for dem å vite at et regelmessig bønn- og gudstjenesteliv blir opprettholdt på basen deres, forklarer Eveborn. Dermed kan mennesker komme dit og ta del i en rytme som allerede pågår.

Det vil riktignok fremdeles bli bedt daglige tidebønner på Nya Slottet. Men fram til nå har menigheten valgt å bruke den Ekumeniska kommunitetens bønnebok. Slik blir det ikke nødvendigvis i framtiden.

– Så lenge de har bedt etter vår ordning, har det også vært naturlig for oss å delta i bønnene. Men dersom det blir noe helt annet, da øker behovet for å opprettholde våre tidebønner en annen plass, sier Eveborn.

Vår selvforståelse er ikke at vi først og fremst er arrangør av retreater og konferanser. Vi er et fellesskap som ber

—  Jonas Eveborn, Ekumeniska kommuniteten

---

Dette er saken

• Nya Slottet i Bjärka-Säby, Linlöping er eid av Pingstkyrkan Linköping. Det ble gitt i gave til menigheten i 1980.
• I 1996 startet et kommunitetsliv på slottet, med daglige tidebønner, regelmessige gudstjeneste og retreater. Det ble åpnet for at man kunne bo på slottet som «husfolk», for å bidra med praktiske gjøremål og samtidig leve i bønn og åndelig fordypelse.
• I 2008 ble den Ekumeniske Kommuniteten i Bjärka-Säby formelt opprettet, med Peter Halldorf som leder. Kommuniteten sprang ut av miljøet på slottet, og har i dag 200 medlemmer over hele Norden.
• Siden 2012 har kommuniteten hatt ansvar for søndagens gudstjeneste på slottet, samt en onsdagsmesse. De har også leid slottet til retreater og konferanser.
• I februar 2021 sendte pinsemenigheten et brev til kommuniteten, der de varslet at de ville overta ansvaret for gudstjenestelivet på slottet, for å koble det sterkere med pinsetradisjonen.
• I august vedtok den Ekumeniska kommuniteten at de ville lete etter nye lokaler i eller i nærheten av Bjärka-Säby

---

Vil ha bredere økumenikk

På slottet har pinsemenigheten ansatt Eleonore Gustafsson som ny pastor. Hun tiltrådte i rollen i august, og har blant annet fått ansvar for arbeidet med gudstjenestelivet og relasjonen til gjester.

Når Vårt Land intervjuer henne i en av slottets mange stuer, understreker hun at hun ikke er rett person til å snakke om konflikten mellom pinsemenigheten og den Ekumeniska kommuniteten. Derimot kan hun gjerne fortelle om rollen sin og det nåværende arbeidet på slottet.

– Jeg har et hjerte for Bjärka. Dette stedet er viktig som en økumenisk møteplass, et sted for retreater og fornyelse. Det skal vi fremdeles være, sier hun.

[ Peter har i over 20 år formidlet ortodoks tro. Men insisterer på at han er pinsevenn ]

Gjennom et vanlig år er Nya Slottet tilholdssted for en rekke konferanser, kurs og retreater, men de tar også imot gjester utenom arrangementene. Man kan også bli værende for en lengre periode som «husfolk». Dette er en disippelskole hvor deltakerne lever i vekslingen mellom bønn og arbeid, åndelig fordypelse og praktiske gjøremål.

Gustafsson var selv husfolk på Nya Slottet i to år. Senere har hun studert teologi og jobbet tolv år som pastor i Evangeliska Frikyrkan, som er en karismatisk, evangelikal og baptistisk kirke.

– Jeg er kjent som en økumenisk person i Sverige. Oppdraget mitt er å jobbe for at dette fremdeles skal være en økumenisk møteplass. Men vi vil ha en bredere økumenikk en det som har vært her fram til nå, forteller hun.

Vil ha bredere økumenikk

Pinsemenigheten som eier slottet vil at et stort mangfold av ulike kirkesamfunn skal bruke stedet til sine arrangementer. Istedenfor at den Ekumeniska kommuniteten står bak gudstjenesten hver eneste søndag, vil arrangørene selv få forme gudstjenestene under oppholdene sine.

Når ingen utenfra arrangerer, vil Gustafsson stå for gudstjenestene på vegne av pinsemenigheten. Fram til nå har den Ekumeniska kommuniteten feiret liturgiske gudstjenester, som blant annet er inspirert av ortodoks tradisjon.

– Vi skal fremdeles bruke nedskrevne bønner og liturgier, på samme måte som man har gjort her frem til nå. Samtidig vil vi legge oss nærmere pinsetradisjonen, slik at de som kommer derfra kan kjenne seg igjen, sier Gustafsson.

Jeg tror det kan komme noe godt ut av konflikten, at vi lærer noe om forsoning og vokser økumenisk.

—  Eleonore Gustafsson

Da menigheten i fjor ga beskjed om at de ville overta ansvaret for gudstjenestelivet, fortalte menighetsledelsen at de har etterlyst en tydeligere kobling mellom livet på slottet og den pinsekarismatiske tradisjonen. Å inkludere frikirkelige elementer i gudstjenesten vil gjøre det økumeniske uttrykket bredere, mener de.

– For eksempel vil jeg som pastor ha vanlige klær, og ikke liturgiske klær, under gudstjenesten. Vi vil også inkludere noen frikirkelige sanger, slik at det både kan bli noe nytt, og noe som frikirkelige kan kjenne igjen.

Tidligere har Nya Slottet vært en plass for å eksperimentere med nye gudstjenesteformer, forklarer Gustafsson. Mange har kommet med en lengsel etter å fornye frikirkens gudstjenesteliv, mener hun.

– Vi vil fremdeles være en sånn plass som eksperimenterer med gudstjenester. Den Ekumeniska kommuniteten ser ut til å ha funnet sin form, som de ikke ønsker å endre.

Har tilpasset seg

Eveborn åpner døra til et lite uthus i hagen sin, som de kaller for «Tystnadens hus». På innsiden står et ikon på gulvet, lent inntil veggen, omkranset av stearinlys og flere knelebenker.

Huset ble innredet som et kapell under pandemien, men har også blitt et sted hvor en gruppe mennesker fra kommuniteten har møttes til tidebønn og gudstjenester, etter at pinsemenigheten overtok gudstjenestelivet på slottet. I tillegg har de brukt et større kapell på samme eiendom samt kapellet på Vårdnäs bispedømme, like på andre siden av sjøen.

Eveborn forteller at kommunitetens medlemmer hovedsakelig tilhører ulike protestantiske sammenhenger, slik som Svenska kyrkan, Den norske kirke og ulike frimenigheter. De har hatt en stadig tilstrømning av nye medlemmer fra hele Norden, særlig i aldersgruppen 30 til 40 år.

– Har pinsemenigheten et poeng i at elementer fra frikirkelige tradisjoner kunne gjort økumenikken deres bredere?

– Hvis man ser på en enkelt søndagsmesse, kan man få inntrykk av at vi først og fremst henter inspirasjon fra den liturgiske tradisjonen. Men man må se på helheten av alt vi gjør, sier Eveborn.

På store møter har de alltid en bønn- og lovsangsgudstjeneste med uttrykksformer fra ulike tradisjoner. Eveborn viser også til at mange blir beriket av å møte hverandres tradisjoner gjennom samtaler og forbønnshandlinger.

Må ta konsekvensene

Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at mange av trospraksisene deres er hentet fra klostertradisjon.

– Noen kan innvende at kommuniteten ikke først og fremst er et sted hvor ulike kristne oppdager hverandres tradisjoner, men et sted hvor protestanter samles om en felles interesse for katolsk og ortodoks tradisjon?

– Jeg kan forstå spørsmålet. Mange har hatt mindre forkunnskap om det ortodokse og katolske – dermed har oppdagelsen av det blitt mer fremtredende. Det er kanskje naturlig at de liturgiske uttrykkene blir mest synlige og konkrete, selv om vi er bredere enn som så.

Samtidig forklarer han at kommuniteten har gjort flere tilpasninger på grunn av samarbeidet med pinsemenigheten. Etter påtrykk fra menigheten har kommuniteten for eksempel sluttet å feire såkalte «ørkenmesser», altså messer inspirert av koptisk tradisjon.

– Vi kunne sikkert funnet mer sammen hvis vi var klare for å forandre mer av vårt gudstjenesteliv. Men etter å ha tilpasset oss en del, har vi kommet til et punkt der vi ikke vil røre ved mer av kjernen vår. Dersom vi endrer den er vi ikke lenger oss selv. Da må vi også ta konsekvensen av det, når de som eier slottet sier at vi må forandre oss for å bli værende.

Vi kunne sikkert funnet mer sammen hvis vi var klare for å forandre mer av vårt gudstjenesteliv.

—  Jonas Eveborn, Ekumeniska kommuniteten

– Hva er alternativene deres videre?

– Enten fortsetter vi på et sted som allerede fins, eller så bygger vi noe eget fra grunnen av. Men vi ser også en utvikling der vi «slår opp vårt telt» og arrangerer retreater på flere plasser, i tillegg til på en permanent plass.

Han understreker at det er viktig for kommuniteten å bruke god tid og lytte til hverandre.

– Om et ekteskap går i stykker, er det sjelden bra å altfor raskt gå inn i en ny relasjon. Man trenger tid til å bearbeide, og tillate seg å være i forvirringen og krisen.

Øvelse i forsoning

Altertavlen i kapellet på Nya Slottet viser mennesker som klamrer seg til Kristus, som står oppreist, kledd i hvitt med ustrakte armer. Under står Jesu ord fra Matteusevangeliet 11,29: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

– Hvordan har det vært å begynne i denne jobben med alle spenningene som har vært, Eleonore Gustafsson?

– Da jeg bodde her som husfolk, og gjennom flere besøk i benediktinske klostre, har jeg lært at konflikter ikke er et nederlag. Det er øvingsmateriale for å lære seg forsoning. Når det skjer konflikter, kan vi øve oss i å følge Jesus, sier hun, og legger til:

– Jeg tror det kan komme noe godt ut av konflikten, at vi lærer noe om forsoning og vokser økumenisk. Det kommer opp flere saker som ikke har fungert i samarbeidet mellom oss, og det kan vi lære av. Men det er klart det er vanskelig og sørgelig.

– Likevel har jeg et håp om at det skal lede til noe godt.

[ Svensk biskop mistet kappe og krage: – Reaksjonen mangler sidestykke ]

Blir mer fri

Eveborn sier at kommuniteten har vært gjennom alle tenkelige følelser det siste året. Fra vrede, sorg og frustrasjon, til opplevelser av å bli inspirert og se håp for framtida.

– Man kan ikke hoppe over tilstanden av sorg og smerte. Men når forandringer skjer, kan det i beste fall vise seg at det leder til fornyelse.

En av fordelene med at avtalen mellom kommuniteten og menigheten er avsluttet, kan være at de blir mer fri til å dyrke egenarten sin, sier Eveborn.

– Forhåpentligvis vil vi erfare det man ofte gjør når man flytter fra hjemmet sitt: At det viktigste ikke satt i veggene, men i menneskene og innholdet.