Jesus spør om du er pen nok

Hva hjelper det å forkynne at «utseende betyr ingenting» når det sies av den hippeste gutten i klassen fra en spotlightbelyst scene?

Sub Church, menigheten jeg har gått i siden like etter oppstarten i 1997, skulle være annerledesmenigheten.

Stian Kilde Aarebrot

Vi var rockekirka, en havn for alle som ikke kjente seg hjemme i «vanlige» menigheter, og mente alle tilløp til å pynte seg til kirkebesøket var helt håpløst.

Og vi snakket om hvor ille det var med «catwalken» som fant sted hver søndag i andre Oslomenigheter – køen fram mot nattverden, da unge single måtte ta seg ekstra godt ut for mulige beilere. «Hallo, Gud bryr seg jo ikke om hvordan vi går kledd! Det er jo ikke det det skal handle om!»

Våre sorte filler og naglebelter var kirkeklær gode som noen. Men et par år etter oppstarten tok en i menigheten bladet fra munnen. Han fortalte at han aldri brukte så mye tid ved klesskapet som når han skulle på Sub. Vi så kanskje ut som bustete busemenn, men sannheten var at det var alt annet enn tilfeldig hva vi slang på oss.

Vi så kanskje ut som busemenn, men det var alt annet enn tilfeldig hva vi slang på oss.

—  Stian Kilde Aarebrot

I dag ser jeg det åpenbare i at rockekulturen kan være like imagefokusert som den mer mainstreame popkulturen, med plateutgivelser fulle av bandfoto, og konserter der både sceneklær og bevegelser kan være planlagt i detalj.

De første årene i Sub Church spilte omtrent alle i band, og det å være opptatt av image var naturligvis ikke noe vi la fra oss på kirketrappa.

I et par år rundt milleniumsskiftet holdt SubChurch til i kjellerlokalene til Furuset kirke. Her er (f.v.) Morten Holmqvist, Arve Paulsen og Stian K. Aarebrot.

Innpakning trumfer innhold

I Kunsten å forme livet – plastisk teologi skriver jeg om at vi blir det vi gjør, at våre vaner og uvaner, bevisste eller ei, former oss, på godt og vondt. Det vi gjør, former oss langt mer enn det vi hører. Vi tenker oss ikke frem til en ny måte å leve på. Vi lever oss frem til en ny måte å tenke på, skrev Henri Nouwen.

Ikke minst gjelder dette også alt vi omgir oss med, som preger hvordan vi ter oss. Det kan handle om sosialiseringsprosesser, det at vi påvirkes av de menneskene vi ser opp til og bruker tid med.

Tidlig på nittitallet førte slike prosesser til at nesten en hel generasjon karismatiske predikantspirer til forveksling hørtes ut som en krysning av Åge Åleskjær og en svorsk Ulf Ekman. Det er heller ikke tilfeldig at mange prestestemmer ligner hverandre.

Men påvirkning skjer også via arkitektur og interiør. Finnes det stoler, setter vi oss, og vi setter oss gjerne slik stolene er plassert på forhånd.

I noen rom senker vi stemmen idet vi kommer inn, fordi omgivelsene «ber oss» gjøre nettopp det. Sjansen for at vi kneler på en gudstjeneste er naturligvis større om det står en knelebenk foran oss enn om det ikke gjør det. Og av samme grunn er det mer effektivt å ha et synlig sted der en kan skrifte, enn det å bare forkynne viktigheten av å bekjenne synd.

SubChurch i Rosenkrans gate i Oslo. SubScene.

Det vi gjør former oss langt mer enn det vi hører.

Kirkeriggen

«Våre omgivelser er ikke bare beholdere, men er prosesser som endrer innholdet totalt», hevdet filosof og medieteoretiker Marshall McLuhan på 60–tallet.

Han mente at det som påvirket oss mest ikke var innholdet i budskapet, men mediet budskapet ble formidlet gjennom. «The medium is the message» – mediet er innholdet.

Det mest åpenbare eksemplet for tiden er hvordan smarttelefoner, nettbrett og sosiale medier har endret vår adferd og etter hvert også våre meninger, uten at budskapene som formidles via disse mediene har endret seg spesielt.

Det er ikke uvanlig at lørdagskvelden med familien gjennomføres med hvert familiemedlem på hver sin skjerm. Vi ser ikke lenger de samme nyhetene. Det har blitt vanskeligere å holde konsentrasjonen når en skal lese en bok. Og alt dette skjedde bare, før vi rakk å tenke oss om.

Om vi ikke tar bevisste duppedittvalg, tar duppedittene valgene for oss.

Hillsong conference

Også i kirka reflekteres det for lite rundt hvilke budskap som er bakt inn i mediene vi bruker til å formidle de gode nyhetene.

Vi tenker sjelden over de praktiske grepene vi tar når det kommer til innpakning, utover at de forhåpentligvis fører til mer fornøyde møtedeltagere på kort sikt og kirkevekst på lang sikt.

Sjelden spør vi oss selv hvordan vi med møteriggen kan formidle det radikalt inkluderende kristne fellesskapet, at det ikke finnes forskjell på folk i Kristus, at Gud er på tronen og så videre.

Rent praktisk er det lett å forstå hvorfor mange lavkirkelige bevegelser valgte å flytte den musikalske ledelsen fra galleriet til foran i salen, til alterområdet, eller plattformen, som det gjerne ble kalt i frikirkeligheten.

(Nå sier vi bare «scenen»).

Men bærer ikke plasseringen av de musikalske lederne også i seg et budskap?

For når tilbedelsesstunden begynner å ligne en konsert, tror jeg vi umerkelig påvirkes til å oppføre oss og tenke litt mer som om vi var på konsert.

Det vi ikke ser har vi ikke godt av

En av kongstankene til den kristne filosofen James K.A. Smith er at fristelser ikke først og fremst handler om enkeltvalg, men om misdannelse som har skjedd «under radaren» over tid.

Vi deformeres av verdier i samfunnet som bryter med Guds rikes verdier, uten at vi legger merke til det. I gudstjenestesammenheng tror jeg en slik «fristelse» handler om at vi som kirke i flere tiår har blir formet av underholdningssamfunnet og konsumsamfunnet.

«Hva fikk du ut av møtet i dag?»

«Var prekenen bra? Hva med musikken?»

«Jeg tror jeg skal begynne å gå i den nyoppstarta menigheten. Det er så mye bra som skjer der.»

Om McLuhan har rett, hjelper det lite å informere om at gudstjenesten ikke er underholdning, når den ligner en allsangskonsert med en standup-preget TED talk i midten.

Og hva med all tiden foran speilet for å se bra nok ut til kveldsmøtet? Ordene fra scenen sier:

«Du er bra nok akkurat som du er»

«Utseende betyr ingenting»

«I Guds øyne er vi alle like mye verdt».

Men det jeg ser er en spotlight-belyst scene, der de kjekkeste gutta og de kuleste jentene står opphøyd over resten av menigheten. Ikke lett å høre det de sier når innpakningen roper så høyt.

Stian Kilde Aarebrot

Bjelken i eget øye

Filmen Disco fra 2019, malte et tidvis grelt bilde av pop-kristendommen som har fått prege store deler av kristen-Norge de siste årene.

Filmen er på ingen måte en nøytral dokumentarisk fremstilling av en hipp og karismatisk menighet, men utenfrablikket hjelper oss å se ting vi innafor sliter med å se, fordi vi er blitt så tilvent.

Til stadighet skrev og snakket McLuhan om vår tendens til bevisstløshet overfor det vi er aller mest vant med. «Vi vet ikke hvem som oppdaget vann, men vi er rimelig sikre på at det ikke var en fisk.»

Og med det må jeg tilbake til min egen verden og mitt eget vann. Jeg så alle andre menigheters skitne vann, men ikke vårt eget.

SÅ-festivalen 2018

Rockekulturens utseendefokus var en blindsone blant oss. Jeg har i det siste tenkt på Jesu ord om å se flisen i den andres øye, men ikke oppdage bjelken i ens eget.

Kanskje ordene ikke handler så mye om pedantisk overvåkning av andre, men mer om at vi er blitt så vant til bjelken at vi ikke lenger legger merke til den? La den som ikke vil være kul kaste den første steinvaskede jeans.

Av folket, for folket

Så hva kan vi gjøre da, for å forme et gudstjenesteliv og et gudstjenesterom som ikke bare i ord, men også som medium signaliserer verdien i «hverandre» og oss alle som Kristi kropp?

Første gang jeg la merke til et slik bevisst grep var på den kristne rockefestivalen Freakstock, som Jesus Freaks arrangerer, tilbake i 2006.

På gudstjenestene, som ble holdt på den største konsertscena, snudde alle festivaldeltagerne ryggen til lovsangslederne for å synge til Gud utover de langstrakte åkrene som rammet inn festivalområdet.

Jeg tror det var kort tid etter dette at vi i Sub Church bestemte oss for å flytte både forkynnere og lovsangere ned fra scenen.

Men nå så vi hverandre i øynene, vi så fellesskapet, og vi var bokstavelig talt på samme nivå.

I tillegg gikk vi fra å plassere stolene i rader til å sette dem i hestesko, tidvis også som en sirkel rundt talerstol og band. Ja, det var trangt og upraktisk. Ja, det ble en vanskeligere jobb for lydteknikkeren, og ja, det var mang en taler som kjente seg ukomfortabel med folk på alle kanter, ikke minst gjestetalerne.

Men nå så vi hverandre i øynene, vi så fellesskapet, og vi var bokstavelig talt på samme nivå.

Legger vi McLuhans teser til grunn, kan det også argumenteres for at tekst på storskjerm er bedre enn salmebøker. Ja, det kan være estetisk skjærende (men det trenger det ikke være, om gode designere får jobben).

Men når vi fester blikket på samme sted fremfor i hver vår bok, tror jeg det former oss i mer kollektiv retning.

SubChurch i Rosenkrans gate i Oslo. SubScene.

Ordet «liturgi» betyr direkte oversatt «folkets arbeid». Gudstjeneste er noe vi gjør sammen. Det er dugnad.

Så aktiver folket! Opp å stå, ned på kne. Fremsi bekjennelser og bønner sammen. Vekselbe bønnene – call and response – frem og tilbake mellom liturg og alle, eller mellom høyre og venstre side av rommet.

Og alltid nattverd.

Selv om jeg er luthersk prest, har jeg med pinsevennbakgrunnen min aldri blitt helt dus med liturgiske klær, men jeg ser stadig mer verdien av dette, også som et grep mot et utseendefokus det nesten er umulig å kjempe imot i egen kraft.

Folk vil glemme 99 prosent av alt som ble sagt, men ikke hva de var med på.

—  Dallas Willard

Filosofen og baptistpastoren Dallas Willard skrev at «de menneskene vi leder og snakker til, kommer til å glemme 99 prosent av det vi sier til dem. Men de vil aldri glemme hvordan vi var.»

Den påstanden står seg også når det kommer til våre gudstjenester og gudstjenesterom. Folk vil glemme 99 prosent av alt som ble sagt fra talerstolen.

Men de vil aldri glemme inntrykkene, det de var med på, praksisen, sangene, bønnen og bekjennelsen.

Bare spør de ansatte på aldershjemmet.

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion