Flere kirker bekymret for konsekvenser av hjemmekontor

Tålmodigheten er tynnslitt på Kirke-Norges hjemmekontorer. På vegne av over hundre ansatte melder nå direktør i Kirkerådet Ingrid Vad Nilsen bekymring fra flere hold om hvordan situasjonen med hjemmekontor er krevende.

– Jeg ser det til daglig. Vi blir ekstra frustrerte når myndighetene opplyser om at det er relativ lav tiltaksbyrde. Det er ikke lav tiltaksbyrde å være fratatt sin arbeidsplass i to år. Jeg kan møte dem på bar, men ikke på kontoret, sier Vad Nilsen.

Kirkerådsdirektøren merker seg at de ansatte har de strengeste reglene på hjemmekontor siden pandemien startet.

– Når omikron ikke fører til så alvorlig sykdom som vi har fryktet, blir det urimelig. Vi har stor forståelse for andre sektorers behov, og samtidig må noen snakke om de som ikke har fått så mye fokus, men som samtidig har betalt en pris ved å jobbe isolert over lang tid, sier hun, og henvender seg til myndighetene:

– Det er så mye som er inkonsistent nå, at det er vanskelig å ha tillit til tiltakene. Nå er det viktigere enn noen gang at man ikke er endimensjonale i risikovurderingene, varsler hun.

De uformelle møter

Kirkerådsdirektøren opplever at problemstillingen favner bredt, og ikke bare for de mange kontorene i Kirkerådet.

– Det å jobbe på kontor og å være «innesperret» på hjemmekontor er selve problemstillingen. Det er en bekymring langs mange akser. Det å ikke ha normal omgang og sosial interaksjon på jobb, vet ingen hva fører til. Men vi har blitt mer introverte, vi blir fortere slitne av samvær med andre mennesker og vi er avvent sosial kontakt i jobbsammenheng, sier hun.

[ Tiltakspakke fra klar himmel ]

Vad Nilsen skjelner mellom ulike jobber. For noen handler kontortiden om å tømme innboksen og si seg ferdig med en oppgave. For andre er pausene mellom øktene vesentlige for å gjøre et godt arbeid. Uten å møtes fysisk, blir det krevende, mener hun.

– Der trenger man de uformelle møtene, at vi ser hverandre i øynene og ser hverandres kroppsspråk. Det blir borte og svekker kreativitet, innovasjon og produksjonsevne. Dette er særlig krevende, sier hun.

Kirkerådsdirektøren registrerer at det er en svært krevende situasjon – ikke minst for lederne.

– Man bruker energi på å holde kontakt med medarbeidere og holde motet oppe. Når man ikke har sosial interaksjon, går hele stemningsleiet ned etter så lang tid på hjemmekontor.

[ Mustafa Hasan frykter at barna til mødre som utvises må oppleve det samme som ham ]

Ser trøttheten

Jarle Skullerud er synodeformann i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Han merker at situasjonen med hjemmekontor tærer på, for sine ansattes del og for sin egen del. Derfor deler han bekymringen til Ingrid Vad Nilsen.

– Det er klart at det å jobbe mer isolert og ikke minst med en lengre usikkerhet, gjør noe med arbeidshverdagen vår. Jeg synes å se noe av det samme: en viss trøtthet, sier han.

Han nevner at for mange av pastorene vil ikke situasjonen være annerledes, siden de allerede sitter alene på et kontor i en kirke, men for flesteparten av de kirkelige ansatte har de en mer isolert arbeidshverdag og møter vesentlig færre folk. Særlig i de områdene i landet hvor avstanden er større, er dette tøft for menighetene.

– Hva går man glipp av når man ikke møtes fysisk på kontoret?

– Det er klart man går glipp av noe. De korte kaffepausene, småpraten i gangene, praten mellom de formelle møtene. De fungerer som lynavledere, som når man får diskutert hva som egentlig ble sagt og ved å oppklare uklarheter. På et kontor dulter man borti hverandre og tar disse «småpratene». Da får man senket skuldrene, sier Skullerud.

[ Reagerer på opprop mot «kjønnsforvirrende undervisning» ]

Ikke store bekymringen

Kansler og personalsjef i Oslo katolske bispedømme Anne-Mette Ringdal deler ikke i like stor grad Ingrid Vad Nilsen sin bekymring, selv om de er opptatt av mange av de samme problemstillingene.

– Vi er ikke så bekymret for senvirkningen i administrasjonen. Vi, som alle andre mennesker, lever med strenge restriksjoner. Noen trives, andre trives mindre.

Administrasjonen er liten og jobber tett. Med omtrent 60 sentralt i Oslo og 80 prester i aktiv tjeneste, har de fleste hjemmekontor. Det er noe som påvirker arbeidet, forteller hun.

– Det vi har savnet – hele tiden for så vidt – er å se hverandre, den sosiale kontakten. Men vi er omstillingsdyktige og har tilpasset oss veldig godt. Det må jeg berømme våre ansatte for, sier Ringdal.

[ Lippestad advarer mot å «sensurere» 22. juli-terroristen ]

Medlemmenes trosutøvelse

Ringdal uttrykker større bekymring for de troende i Den katolske kirkes menigheter. Der mener hun trosutøvelsen fremdeles er begrenset.

– All den aktiviteten som har forsvunnet med blant annet kirkekaffe og bønnegrupper, samt den store aktiviteten på de frivillige områdene. Prestene har vært forhindret i deres normale tjeneste. Der er det en slitasje.

– Men den siste tiden har det vært lettelser i smittevernreglene. Det hjelper vel?

– Det er en gledens tid med flere lettelser, men det er fremdeles mange aktiviteter som ligger nede. Det å organisere gudstjenester, med plasseringsplaner over hvem som sitter hvor, samt arbeidet som gjøres av de frivillige; den belastningen er høy. Der er det slitasje, sier Ringdal.