Religion

Dette mener de mulige Borg-biskopene i de heteste kirkedebattene

STANDPUNKT: Bør kirkedørene slås opp for livssynsåpne seremonier? Og hvordan bør kirken forkynne om seksualitet? Her er de tre Borg-kandidatenes standpunkter i høstens mest mediediskuterte spørsmål.

Innen 11. februar vet Borg og Kirke-Norge hvem som blir bispedømmets nye biskop etter Atle Sommerfeldt.

Det vi allerede vet, er at det blir en av disse:

  • Kari Mangrud Alvsvåg, domprost i Fredrikstad.
  • Harald Hegstad, professor i systematisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole.
  • Kåre Rune Hauge, prost i Østre Borgesyssel prosti.

Nå har Vårt Land utfordret kandidatene på tre av kirkelivsdebattene som har skapt mest engasjement i høst: Livssynsåpne seremonier, klimavedtaket på Kirkemøtet og seksualforkynnelse i kristen kontekst.

Her er de mulige biskopenes standpunkter:

Kari Mangrud Alvsvåg


– Hva tenker du om å bruke kirker til seremonier for andre livssyn eller religioner?

Kari Mangrud Alvsvåg:

– I møte med det mangfoldige samfunnet Norge er, har jeg som prost erfart at dagens regelverk i noen tilfeller kan være litt stramt og lite fleksibelt. Jeg ville ønsket en utredning velkommen, som så på om kirken kunne tilbudt en noe større grad av fleksibilitet.

– Dette mangfoldssamfunnet slår også inn i enkeltfamilier. Mange lever med ulike livssyn innad i familien, og en slik situasjon må kirken ta på det største alvor, og jobbe med hvordan vi møter.

– Dette må likevel ikke svekke kommunenes ansvar for å ha gode livssynsåpne seremonirom tilgjengelig. Skal kirken åpne for noe mer, må det være fordi behovet er der, det lokale menighetsrådet sier ja, og at enkelttilfeller tilsier at det er vesentlig.

Harald Hegstad:

– Jeg mener kirkerommet har en spesiell karakter og kraft i at det er vigslet til bruk, og utsmykket. Det kan man ikke ta ut av rommet, eller gjøre det til et nøytralt sted. Derfor har vi et regelverk for bruk av kirker; man må forholde seg til kirkerommets karakter. Derfor er det grenser for hva som kan skje der.

– Men jeg vil ta til orde for en generell fleksibilitet og gjestfrihet. Det er mulig reglene kan gjøres mer fleksible. I spesielle situasjoner skal man kunne strekke seg langt, for eksempel under korona, men jeg er skeptisk til å gjøre det til en generell ordning at kirken kan være rom for alle slags seremonier. Om kirken definerer kirkerommet til allment bruk, kan det dessuten være med på å svekke tilbudet om livssynsnøytrale seremonirom.

Harald Hegstad. Professor ved MF vitenskapelig høyskole. Medlem av Oslo bispedømmeråd og Kirkemøtet i Den norske kirke.

Kåre Rune Hauge:

– Primært tenker jeg at kirken skal brukes til kristne seremonier. Og så tenker jeg at livssynsåpne seremonier er noe annet enn seremonier for andre religioner eller livssyn. Livssynsåpne begravelser er en seremoniform som vokser, og som jeg oppfatter at ikke er knyttet til et spesielt livssyn. Disse kan ha et personlig, og også kristent, preg. Jeg vil være positiv til å åpne for slike seremonier i kirken.

– Men man må ikke dekke til eller nøytralisere et kirkerom og dets symboler i den forbindelse. Kirken må alltid være kirke, og man må ha respekt for at det er der det skjer. Dette må avgjøres lokalt, og på steder hvor man strever med seremonirom, kan jeg være åpen for dette. Som kirke har vi også et samfunnsansvar, og vil ta initiativ til at det legges til rette for seremonirom for alle, som i utgangspunktet er et kommunalt ansvar.

Kåre Rune Hauge. Prost i Østre Borgesyssel prosti. Fotografert i presteboligen ved Eidsberg kirke.


– Hva tenker du om Kirkemøtets klimavedtak? Og i hvilken grad bør kirken engasjere seg i saker som også er politiske?

Harald Hegstad:

– Det stiller jeg meg bak. Klimaspørsmålet er et av de viktigste mennesker kan beskjeftige seg med i dag. Det handler om klodens og menneskehetens fremtid. At også kirken er opptatt av dette, er helt naturlig, og springer ut av troen på Gud som skaper og på mennesket som del av skaperverket.

– Alt som skjer i samfunnet har en politisk side. Så det å si at man ikke skal beskjeftige seg med politikk, eller bare snakke om det åndelige, vil ikke være i samsvar med kirkens oppdrag. Kirken har et særlig ansvar for å tale når enkeltmennesker lider under overgrep og urettferdighet. Det har også en politisk side.

Harald Hegstad. Professor ved MF vitenskapelig høyskole. Medlem av Oslo bispedømmeråd og Kirkemøtet i Den norske kirke.

Kåre Rune Hauge:

– Jeg støtter vedtaket, og ser på uttalelsen som begrunnet i den kristne og bibelske forvaltertanken. Kirken skal ikke drive partipolitikk – men kristen etikk og menneskeverd har historisk berørt politiske spørsmål, som blant annet i kampen mot slaveriet, men også i debatter om abort, aktiv dødshjelp og nå klima. Her er kirkens oppdrag å bidra med etisk refleksjon, og utfordre lokale og nasjonale myndigheter i aktuelle saker.

– Grensen mellom etiske refleksjoner og partipolitikk er ikke enkel å dra. Men kirken kan ikke tie i slike spørsmål i frykt for å bli tatt til inntekt for å være partipolitisk.

Kari Mangrud Alvsvåg:

– Jeg er glad og takknemlig for Kirkemøtets sterke engasjement for klimasaken. Troen vår handler også om hvordan vi skal leve i verden i dag. Vedtakets fire punkter tar blant annet for seg hvordan teologien utfordrer oss på hva kirkens engasjement må være. Det er også selvkritisk når det gjelder kirkens eget klimaavtrykk.

– Punktet som har fått mest oppmerksomhet, å anbefale å lytte til det internasjonale engergibyrået, tenker jeg gjenspeile

r kirkens viktige oppgave i å peke retning, og si hva vi tror er riktig for verden. Det synes jeg ikke vi skal la være å gjøre. Kirken må være en røst som er opptatt av rettferdighet, og jeg tar gjerne til orde til støtte for dette punktet.


– I hvilken grad er det tjenlig å forkynne om seksualitet i kristen kontekst ved bruk av metaforer, som «epleskrott»? Og hvordan bør kirken snakke om sex?

Kåre Rune Hauge:

– Jeg tror ikke slike metaforer er tjenlige uttrykk for å formidle gode og sunne verdier med tanke på seksualetikk. Jeg tenker at de heller skyld- og skambelegger seksualitet og kan skape et usunt forhold til det.

– Jeg har jo tro på idealet om ekteskapet som en trygg og fin ramme for et godt seksualliv, og synes det er flott at en del unge er tydelige på at de vil vente med sex til ekteskapet. Samtidig må vi erkjenne, når vi snakker til konfirmanter, ungdom og voksne, at vi i stor grad snakker til personer som har ulike erfaringer knyttet til sin seksualitet. Da kan vi snakke om seksualitet på en annen måte, ærligere, og både som en god gave gitt av Gud, men som en ting som kan være krevende og vanskelig.

– Vi må ta på alvor at noen opplever skyld og skam i møte med seksualitet. Gud møter oss alltid med nåde og nye begynnelser.

Kåre Rune Hauge. Prost i Østre Borgesyssel prosti. Fotografert i presteboligen ved Eidsberg kirke.

Kari Mangrud Alvsvåg:

– Jeg tenker at den typen metaforer langt på vei er skadelige og påfører skam, og bør forkastes for godt. De forteller om en renhetsforventning, som ofte blir pålagt jentene spesielt. Jeg kjenner jo dette igjen fra forkynnelse jeg hørte i tidlig ungdom og syntes gav lite mening da, nå er jeg 51 år, og jeg synes jeg det er leit at vi ikke har kommet lenger.

– Prekestolen er ikke et egnet sted for å snakke om disse tingene. Når det handler om å veilede unge i et samfunn mange oppfatter som overseksualisert, hører temaet bedre hjemme i undervisningsrommet, i trosopplæringen eller konfirmantundervisningen, hvor det er rom for refleksjon og spørsmål.

– Det er så viktig at dette finner sted der unge kan imøtegå det de blir fortalt, og de kan samtale med gode voksne som er trygge på egen seksualitet. I dialog kan man bygge trygge ungdommer som selvstendig kan manøvrere i dette ganske kompliserte landskapet og sette grensene de ønsker selv. Det egner seg best i dialog.

Kari Mangrud Alvsvåg


Harald Hegstad:

– Jeg synes ikke denne typen metaforer er tjenlig, fordi den presenterer seksualitet som en begrenset ressurs – noe man kan bruke opp. Slike bilder fremstiller også særlig kvinners seksualitet på en feilaktig, farlig og betenkelig måte.

– Svaret på dette er litt som svaret på politikkspørsmålet: Kristendommen handler jo ikke om sex, og kirken er ikke eksperter på sex. Men seksualitet er en så viktig del av det å være menneske; å leve et godt liv, et moralsk liv, at det til og med er nevnt i de ti bud. Så selvsagt må kirken snakke om dette.

– Da er det viktig å snakke om disse spørsmålene på en rettferdig, men ikke fordømmende, måte. Det handler om å ikke sette for snevre grenser for menneskers selvstendige valg i spørsmål hvor det finnes mange ulike oppfatninger, som for eksempel når det gjelder homofili. Men å holde fram etiske idealer som trofasthet, ansvarlighet og ekteskapet som en god ramme for seksualitet og familieliv vil være viktige elementer i kirkens etiske veiledning.

Les mer om mer disse temaene:

Ruth Einervoll Nilsen

Ruth Einervoll Nilsen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion