Karen Anette Anti driver reindrift med familien i Indre Troms. Dette har de gjort i generasjoner. Både arealinngrep i reinenes beiteområder og klimaendringer har i sum medført til at fremtidsutsiktene ikke synes like gode som før.
– Klimaendringer har gjort reindriften mer usikker. Det er noe vi lever tett på her i nord, sier hun.
Det regner i desember og snør massivt i slutten av april for Anti. En framtidsuro brer seg for familien, som ser seg nødt til å omstille seg i takt med ville og mer ustabile værforhold. «Hvor er Gud i alt dette?» spør Anti.
Leif Gunnar Engedal er professor emeritus i religionspsykologi og sjelesorg. Tidligere denne uka tok han til orde for at økosorgen må tas på dypt alvor i sjelesorgen, og at sorgen over tapt natur og truet fremtid ikke anses som en legitim sorg.
Klimatiltak som sjelesorg
Karen Anette Anti er selv kristen. På spørsmål om hun kunne tenke seg en form for sjelesorg i møte med hennes følelse av maktesløshet, gir hun to svar.
For det første kunne hun tenkt seg at næringen hun er en del av ble lyttet mer til av myndighetene, slik at andre tiltak kunne hjulpet reindriften hennes. Om myndighetene hadde vært mer lydhøre, kunne det vært en form for sjelesorg.
– Det er kommunen som bestemmer om det skal komme vindparker eller hyttefelt i beiteområder. Jeg har uttalelsesrett, men det er andre som bestemmer over beiteområdet. Avmakten skjer ved at det er andre som vet bedre enn meg hva mine beiteområder kan brukes til. Der hvor staten gjør sine inngripen, har man ikke så mye man skulle sagt.
[ Ber Den norske kirke starte økosorg-grupper ]
Alt man ikke rår over
På samme måte som Anti føler en avmakt overfor beslutningene som tas av myndighetene, kjenner hun på samme avmaktsfølelse overfor klimaendringene. Alt hun ikke rår over, blir i sum én stor sorg.
– Det er mye god sjelesorg et vedtak kan gjøre som går i naturbevaringens favør. Et vedtak om nei til vindmøller til sommerbeitet mitt – det har mer virkning enn en time med sjelesorg. Men så klart om alt blir ræva, så kan det vurderes. Da har man muligheten til å bli bedre kjent med seg selv og hvordan man takler ting.
[ – Vi fratar barna våre muligheten til å erfare natur ]
Hvis det man står i blir for tungt å bære, kunne Anti vurdert å gå i samtale med en sjelesørger eller gruppevis.
– Terapien må jo være at klimaendringene og nedbyggingen av naturen er faktorer man ikke rår over, men at dette er noe man må stå i. Da kan man fort bli overveldet, og hvis man i tillegg føler at man ikke blir bønnhørt, kan man nesten føle seg sviktet. Da tenker jeg at ha en samtale med en sjelesørger ville vært fint. Men tross dette, er jo Gud hos deg. Han fryder seg over deg, sier hun.
«La ikke hendene synke»
Anti holder fast ved Gud, og tenker han er der. Men hvis hun føler at den Gud som hun stoler på ikke hører bønn, ser hun kirken som et sted hvor man finner styrke i felles bønn og samvær.
– Hvis du ikke klarer det selv, er det alltid noen andre i menigheten som holder hendene dine oppe, sier Anti, og referer til Sefanja 3:16-17 i Det gamle testamentet:
«På den dagen skal det bli sagt til Jerusalem: Frykt ikke, Sion! La ikke hendene synke! Herren din Gud er i din midte, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop.»
– Når du står i beitekrisen og kjenner på håpløsheten av å ikke bli bønnhørt, er det i akkurat denne håpløsheten at sjelesorg hadde vært et behov for meg.
[ Olav Fykse Tveit: Kyrkja har ikkje eit medlem å miste ]
Utøver troen i naturen
Teolog og prest Janne-Monica Kaarigstad er leder for Forebygging og utvikling ved Viken senter i Troms, en diakonal institusjon innen psykisk helse og livskvalitet. Gjennom jobben har hun både samtaler og undervisning i sjelesorg.
Noe av undervisningen i sjelesorg er knyttet opp mot Kirkelig utdanningssenter i Nord (KUN), som er en del av VID vitenskapelige høgskole. Her vektlegges faget i særlig grad den nordnorske konteksten, forteller hun.
– Det er rimelig mange av oss som tilhører en eller flere kulturer som den norske , samiske eller kvenske. Når jeg underviser og snakker om eksempelvis sorg, snakker jeg om den nordnorske konteksten. En del har skrevet om dette med naturens påvirkning på tro. Noen vil hevde at vi nordpå har en mer ortodoks forståelse av naturens betydning, sier hun.
Kaarigstad ser derfor hvordan troen på Gud knytter seg tett opp til naturen, hvor Gud er til stede i fjellene, så vel som i kirken.
– Du har ditt sted for trosutøvelse, men veldig mye finner sted utenfor kirken. Det å være en del av naturen, se på fjellene og havet, det er det som gir deg roen, også i kommunikasjon med Gud der du ber.
[ Vil ha mindre Jesus og mer ‘fjøsnisse’ i den norske skole-jula ]
En sorg vi vil se mer av
– Jeg tror begrepet økosorg antageligvis vil få større betydning fremover. Der hvor sjelesørgere møtes for å snakke om hvordan vi tror og hva vi vil støte på fremover, blir dette mer synlig, sier Kaarigstad.
Flere beskriver at uroen for naturen og fremtiden gir seg til kjenne som en følelse av maktesløshet, forklarer hun.
– Det kan bli en form for apati. Da vil man kjempe, for det ligger i oss mennesker at vi kjemper tross motstand. Men tvilen kan komme: Hva kjemper jeg mot og er det en tapt kamp? Hvor er Gud i det her?
Med både pandemi og klimaendringer, er Kaarigstad bekymret for dagens unge.
– Jeg er redd for at fremtidsuroen kan bli så sterk at unge velger å bare leve for seg selv. At de ikke gidder – eller makter – å se verden, og velger heller å leve i sin egen lille boble.
Sjelesorgen kan da være til hjelp, mener hun.
– Folk er nær og kan bekrefte at dette er vanskelig, at Gud kjenner min situasjon og er med meg dagen i dag.
