Religion

I år må hun feire jul uten sin elskede

SORG: Lars Kristian Gylver var ikke redd for å dø, men han var redd for å bli glemt. Det vil kona hans, Sunniva Gylver, sørge for at han aldri blir.

Han är min himmel och mitt hav, han är marken där jag går, han är luften när jag andas, för han hör vad ingen hör och han ser vad ingen ser, min man.

Fagerborg kirke juni 2021: Sunniva Gylver står foran en storskjerm fremst i kirkerommet og danser til de svenske rytmene. Skjermen viser et portrett av en kjekk mann med et varmt smil om munnen. Hun har sunget denne sangen til ham mange ganger, for det er nesten som om Lisa Nilsson synger om hennes Lars Kristian. Teksten passer ham perfekt: Han kysser som ingen andre, ler som ingen andre, elsker som ingen andre, forstår henne som ingen andre.

Og nå er han død.

Lyden skal bare prøvekjøres, så skal han bisettes – her i hennes kirke. Kroppen er full av sorg, men også takknemlighet. Det er en god venninne av henne som skal lede seremonien, Sunniva har skrevet hele minneordet selv, hun vet hvor hun skal sitte med barna og hva hun skal gjøre.

Hun har full regi. Sunniva Gylver er på hjemmebane i sin egen ektemanns bisettelse.

Den siste jula sammen

Den første gravferden hun har som prest etter dette, er også i Fagerborg. Det går fint gjennom hele seremonien. Hun er i rollen sin.

Etterpå går hun ut i sakristiet og hulker i 20 minutter.

På denne tiden i fjor, 15. desember for å være helt nøyaktig, har Lars Kristian Gylver vært på sin siste kontroll før jul for kreften som sprer seg i kroppen hans, og fått prøvesvaret. Det viser utrolig nok antydning til bedring. Kona hans, Sunniva Gylver, sender melding til venninnene sine der hun skriver:

Nå tror vi ikke lenger at dette blir vår siste jul sammen. Det kjennes fint.

Allerede i romjula blir det tyngre, da har Lars Kristian mye vondt. De setter i gang med stråling på nyåret, men avslutter på dag tre – det er for mye smerter. Han orker ikke mer.

Fra februar 2021 vil han ikke ha noe annen behandling enn smertelindring. De vet at det kun går én vei.

4. juni i år dør Lars Kristian Gylver, kunstner og håndverker, ultramaratonløper og ateist, far og ektemann, 55 år gammel. Igjen står Sunniva (54), Simon (23), Gina (20) og Noah (19). Og storfamilien og vennene.

---

Sunniva Gylver

  • 54 år fra Oslo
  • Tre barn: Simon (23), Gina (20) og Noah (19)
  • Prest i Fagerborg kirke, andaktsholder for Plussord
  • Mistet mannen sin Lars Kristian Gylver i juni i år

---

Åpen om sorgen

Sunniva Gylver er et kjent navn for de fleste som leser Vårt Land. I tillegg til å være prest i Fagerborg kirke i Oslo er hun også andaktsholder for Plussord, og har i flere år vært en synlig og aktiv samfunnsdebattant. Ringen i nesa, rastaflettene og den svarte t-skjorta med påskriften «PREST» gjør henne både lett å få øye på og kjenne igjen.

Det seneste året har hun likevel ikke bare vært synlig som prest, men som enke. I store portrettintervjuer i VG og Dagbladet har hun fortalt åpent og ærlig om tapet av ektemannen. Det samme har hun gjort i en kronikk i NRK. Både intervjuet i VG og kronikken i NRK var de mest leste sakene den uka på plattformene som leses av millioner av nordmenn.

Store deler av det norske folk har slik fått et unikt innblikk i hennes mest personlige sorg. Hennes erfaring er at hun kan være personlig uten å bli for privat, eller utlevere andre enn meg selv.

– Det har vært meningsfullt å bidra inn i den offentlige samtalen om hvordan vi kan bli bedre til å gi oss selv og andre rom for å sørge på de måtene hver og en av oss trenger, og minne om at det finnes mange mer komplekse og skambelagte tap og sorger, som ofte er usynlige for omgivelsene. Dessuten dele erfaringen av hvor viktig det har vært for meg med en tro som snakker sant om livet og gir perspektiv og håp, sier Sunniva.

Hun får mange tilbakemeldinger og leser dem alle. Hun sørger for å få med seg hvert eneste navn som har sendt henne et hjerte eller noen ord. Disse menneskene utgjør den gode skyen rundt henne, forklarer hun.

– Jeg tror på at ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Jeg tror på en gud som ble menneske og kom til oss, frelste oss fra det onde i oss og rundt oss, og er med oss i alt som skjer og på begge sider av døden.

Hun legger også sin elskede i Guds hender, selv om han selv ikke var religiøs. Det snakket de om før han døde.

Sunniva Gylver. Prest i Fagerborg kirke pynter juletreet.

Hva ville Lars Kristian gjort?

Det hender at Sunniva tenker «hva ville Lars Kristian gjort?» Hun har for eksempel ikke noe særlig forhold til gravsteder. Ingen tanke om at mannen hennes ligger under akkurat den steinen. Men for Lars Kristian Gylver var det den typen ting som skulle være i orden.

Så når snøen kommer, sørger Sunniva for at lykten lyser når det er mørkt, og at plantene børstes og ikke fryser ihjel. For Lars Kristians skyld.

– Han var ekstremt ordentlig, og kompromissløs på kvalitet i eget arbeid ned i minste detalj. For eksempel da han limte og lakkerte 45.000 kaffebønner som overflate på et bilde – det tok seks uker.

Hun kaller seg mer en «stunter».

– Han laget tellekanter på klærne og brettet plastposer, mens jeg rydder overflatene og stapper inn der jeg kan. Nå tenker jeg at jeg skal passe på at ting rundt han skal bli sånn som han ville, for eksempel når vi skal ha minneutstilling til våren. Det handler om respekt.

Sunniva Gylver. Prest i Fagerborg kirke pynter juletreet.

Annerledes julefeiring

Selv om Lars Kristian ikke var religiøs og aldri har hørt noen av Sunnivas mange juleprekener fordi han alltid sto hjemme og laget julemiddag, var det han som var mest opptatt av juletradisjonene av de to.

Sunniva Gylver vokste opp på Nordstrand i en familie som gjennom flere år tilbragte julaftens ettermiddag som miljøfamilie på et herberge for gamle alkoholikere. Der fikk hun og søstrene spille sur blokkfløyte og danse rundt juletreet til de gamle mennenes store glede, middagen var servert, og når de kom hjem, var det rett på gavene.

Lars Kristian vokste ikke opp med noe religiøst innhold i jula, men mange tradisjoner. Da han møtte Sunniva syntes han det var fint at hun tok med seg det han kalte «meningsperspektiver» inn i høytidene. Sånn bygde de gradvis jula sammen med to helt ulike utgangspunkt.

Navet har for meg hele tiden har vært juleevangeliet

—  Sunniva Gylver

De første årene som ungt barnløst par ble de fort verdens mest populære tante og onkel når de feiret jul og andre høytider hos familien. Lars Kristian lagde flaskeraketter som kunne fly vegg i mellom i stor fart, og hjalp ungene å lage luftballonger av silkepapir.

Men da de etter noen år fikk sine egne barn, kunne ikke leken og morsomhetene like enkelt overføres til dem. Alle tre barna ble født med alvorlig sykdom, og ukene rundt jul ble flere år tilbragt på sykehus. Julekakebaking, juletre, gaveinnkjøp, ville leker og familieselskaper ble byttet ut med sondemating og nattevåk.

Og julekort. For det hadde de all verdens tid til å skrive.

– Navet har for meg hele tiden har vært juleevangeliet. Jeg har elsket de tradisjonene vi etter hvert skapte sammen gjennom tjue år med egne barn, men for min egen del kunne jeg nok også klart meg uten, så lenge jeg får hatt julegudstjenester og har fått telle ned med adventskrans og julekrybbe, sier Sunniva.

Familien Gylver feirer jul på Madagaskar i 2009. Fra venstre: Noah, Simon, Lars Kristian, Sunniva og Gina.

Ulikt juleengasjement

Mens Sunniva hadde skolegudstjenester, barnehagesamlinger og juleverksted i kirken, og leste juleevangeliet under julegrantenning på Grønland torg i vannrett slaps og currylukta fra Punjab Tandoori på hjørnet mens damer i hijjab hastet forbi, tok han hovedansvar for julen på hjemmebane.

– Som predikant over juleevangeliet blir jeg stadig minnet på og minner andre på at den første jula var ingenting på stell. Så jeg har kanskje litt for lave skuldre hva gjelder juleforberedelser, for jul blir det uansett.

Mens hun hadde sin travleste jobbmåned, ble Lars Kristian familien Gylvers bakkemannskap i desember.

Han bakte gjerne sju slag, laget fantastiske pepperkakeslott og kjøpte altfor mange gaver til barna. Mens Sunniva prøvde å oppfordre til nøysomhet, kjøpte han gaver fra både rottene, naboen, avisbudet og julenissen – alle med «elendige» limericks på til og fra-lappen, ifølge kona.

KUNSTNER: Ett av Lars Kristian Gylvers mange pepperkakeverk før jul.

– For meg har jula alltid vært en arbeidsøkt også, men en gledelig arbeidsøkt. Det blir det i år også, sier Sunniva.

Men i år blir det ikke bare arbeid i vanlig forstand, det blir også en sorgarbeidsøkt, slik hun beskriver det selv. Ikke bare for henne, men også for barna.

– De har gruet seg til jul. Det gjør mange i vår situasjon. Det er jo når vi fire er sammen, at det blir mest tydelig at Lars Kristian ikke er der. Så på en måte blir det en slags ambivalens i at man vil søke sammen, men samtidig ikke for mye. Sånn er det bare. Vi har det så godt vi kan og så vondt vi må.

Det er stor forskjell på å aldri ha fått oppleve kjærligheten eller bli dumpet - eller å ha blitt elsket til døden satte for tidlig punktum

—  Sunniva Gylver

Evig kjærlighet

Sunniva har hatt mange begravelser siden Lars Kristian sin. Det takler hun fint, men når hun skal vie noen og spør «Vil du elske og ære ham, i gode og onde dager, inn til døden skiller dere?» - da får hun klump i halsen.

– Vi skulle jo blitt gamle sammen. Men jeg ble elsket inn til døden skilte oss. Det er stor forskjell på å aldri ha fått oppleve kjærligheten eller bli dumpet - eller å ha blitt elsket til døden satte for tidlig punktum.

Det var den store kjærligheten, men hun legger ikke skjul på at også de to hadde sine utfordringer. Han fridde tredje gang de møttes, og veien måtte bli til mens de gikk. Ofte kranglet de så busta føyk de første årene. Hun mimrer tilbake til en av de første somrene de hadde sammen, på tur gjennom Europa med et vennepar. På en kafé i St. Moritz ble de sittende uten å ha noe å prate om. Sunniva fikk panikk. Hvordan i alle dager skulle dette gå, når de allerede var gått tom for samtaleemner?

Men det gikk. Og de skulle oppleve mye større utfordringer enn trykkende stillhet på en kjedelig kafé. Det siste året de hadde sammen skrøt de hverandre opp i skyene hele tiden. De syntes begge den andre stod der som en bauta gjennom det hele.

– Ungene våre sier at det eneste de kan klage på er at vi har lagt lista så høyt, at de aldri kommer til å finne seg noen. Jeg har aldri tvilt på at han kom til å stå der til siste slutt. Nå kom bare den slutten før den egentlig skulle.

Sunniva Gylver. Prest i Fagerborg kirke pynter juletreet.

Bruksanvisninger og begravelser

Hun føler ikke at sorgen stjeler fra livet hennes, selv om den river i hjertet. Samtidig kan hun kjenne litt igjen det yngstesønn Noah skriver i Aftenpostens julekalender 22. desember: «Man kommer seg rett og slett ikke helskinnet gjennom sorg, så det eneste å gjøre er å falle fra hverandre så ryddig og sortert som mulig. Og med tiden kan du forhåpentligvis pusle deg sammen igjen».

– Man blir kanskje aldri ferdig. Mange av oss har ofte en forestilling om at vi skal bli ferdige med ting, at vi skal klare å rydde skrivebordet for bunker. Men livet er fullt av bunker og det er alltid en vask som må tas. Både bokstavelig og i overført betydning. Livet må leves mens vi holder på.

Som sjelesørger har hun hørt mange som sørger som sier de er redde for å bli gale.

– Jeg tror det er noe av grunnen til at vi ikke kan ta inn sorgen mer enn litt og litt. Hadde vi tatt inn en sorg i sin fulle bredde med en gang, så tror jeg vi hadde klikka. Men jeg tror faktisk at min kropp er veldig selvregulerende på det der.

Så er hun heller ikke spesielt lik alle andre. Hun har ingen problemer med å snakke om sorgen eller å jobbe 120 prosent som prest med alt det innebærer av død og sorg. Men det kan klikke for henne også. Når hun må ordne med søknad om refusjon for nye skjermbriller, eller må anskaffe en hurtigtest til et av barna i hui og hast og ikke klarer å tolke bruksanvisningen. Da kan det renne over.

– Da får jeg lyst til å skrike: «Jeg er enke nå! Dette orker jeg ikke forholde meg til!» Jeg blir helt irrasjonell, men jeg er klar over det selv, så jeg blir ikke så redd av det.

Ungene våre sier at det eneste de kan klage på er at vi har lagt lista så høyt, at de aldri kommer til å finne seg noen

—  Sunniva Gylver

Aldri glemme

Hun tror hun både har skjønt og ikke skjønt at han er borte for alltid. Det er både uvirkelig og altfor virkelig. I et øyeblikk kan hun miste litt pusten av at hun aldri igjen skal få ta på ham, lukte ham, se ham, høre ham og elske ham. Det er nesten ikke til å holde ut.

– Så, i neste øyeblikk, er det som han kunne kommet inn døra i morgen.

Sunniva Gylver går fort, tenker fort, jobber fort, snakker fort, ler fort – og gråter fort. Flere ganger i løpet av en dag kan hun kjenne at hun må gråte et minutt, og så er det over. Når hun gjør det, bygger det seg vel heller ikke opp noe stort over tid, erkjenner hun.

Men hun har også kjent at hun ikke skal sitte for lenge og se på bilder og videoer. Samtidig er hun opptatt av å ikke glemme. Ikke fordi hun er så redd for det selv, men fordi Lars Kristian var det.

– Han var ikke redd for å dø, men han var redd for å bli glemt. Han ville ikke feire sin egen bursdag. Det minnet ham bare på at tiden gikk og at han hadde mye ugjort, men han ville ha størst mulig begravelse.

Sunniva Gylver. Prest i Fagerborg kirke pynter juletreet.

En hyllest

Derfor har det vært ekstra givende å være offentlig om tapet og sorgen, forklarer hun.

– Som en slags hyllest til en fantastisk mann som ikke stakk seg frem på noe vis. Han tok scenen når den var hans, uten å ha behov for å være i rampelyset. Men han ville ikke bli glemt. Vi er mange som kommer til å sørge for at han ikke blir det.

Det er derfor hun har fødselsdatoen hans som kode på mobilen sin og bilde av de to som bakgrunnsbilde på laptopen sin. Det stryker hun over minst én gang om dagen.

Og hver morgen skal hun fortsette å ta på øyestikkervingene – «gylverske englevinger» – over senga deres, overgi Lars Kristian i Guds hender og takke for all tiden hun fikk.

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet som journalist siden 2012, og har to bachelorgrader, i journalistikk og sammenliknende politikk, i tillegg til en mastergrad i menneskerettigheter med spesielt fokus på religionsfrihet.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion