Synagogen i Oslo feiret 100 år: – Det er et hjem jeg er stolt av

– Det er vanskelig å legge skjul på at jeg er meget beveget i denne stund, sier overrabbiner Michael Melchior.

I 1920 var det farfaren hans som talte under innvielsen av synagogen i Bergstien på St. Hanshaugen i Oslo. Nå er Melchior hovedtaler under 100-årsmarkeringen for synagogen.

Foran ham er synagogen fylt til randen. Både av trossamfunnets egne medlemmer, ledere for andre trossamfunn og representanter for det offentlige Norge. Og ikke minst: Kong Harald og kronprins Haakon.

Jødisk identitet

Synagogen i Oslo ble innviet i 1920 som det første ikke-kristne gudshuset i Norge. I dag er i underkant av 800 medlemmer i Det Mossaiske Trossamfund (DMT), som synagogen tilhører.

Hundreårsmarkeringen skulle egentlig være i fjor, men ble utsatt på grunn av pandemien. Da den ble holdt 25. november, var det en festdag med tradisjonell jødisk musikk, taler om synagogens historie og betydning, samt bønner som ble lest.

Mange talere la vekt på hvilken betydning synagogen har hatt for å bevare en jødisk identitet over flere generasjoner.

– For meg har dette stedet vært enormt viktig for å etablere og skape min jødiske identitet. Det er et hjem jeg er stolt av. Et sted der jeg kan lade opp, sånn at jeg orker å være jøde der ute, sa Eliana Hercz under seremonien.

[ Vårt Land mener: Den jødiske menigheten i Oslo er et viktig bidrag til det norske samfunnet. Det er ingen selvfølge at vi har den. ]

Stått gjennom alt

Siden åpningen for 100 år siden har synagogen opplevd et «unikt, rikt og meningsfullt liv», sa styreleder Ronen Bahar i velkomsttalen sin.

– Den stod gjennom vind, den stod gjennom regn. Den stod gjennom skyting, tagging og steining, sa han under talen.

Flere av talerne fortalte om holocaust i Norge under krigen, da en stor andel av jøder i Norge ble deportert og drept. Men også i nyere tid har den jødiske minoriteten opplevd å bli angrepet, som da det ble avfyrt skudd mot synagogen i 2006. Etterpå har synagogen vært sterkt bevoktet.

– Dessverre har samfunnsutviklingen gjort oss til et terrormål, slik at det må holdes vakt. I dag feirer vi synagogen som et livgivende sentrum i jødisk liv. Vi minnes fortiden, lever i nåtiden og planlegger for framtiden, sa Harry Rødner da han fortalte om synagogens historie.

[ Det er verdt å merke seg hva norske forlags ensidige framstilling kan gjøre med jøders selvbilde. ]

Forholdet til kongehuset

Flere av talerne fortalte om synagogens forhold til kongehuset, og at flere besøk har hatt betydning for trossamfunnet som minoritet i Norge. Det ble fortalt at synagogen ble gjenåpnet av kronprins Olav i 1945, etter å ha overlevd krigen.

– Kongehuset har i mange år utvist en helt spesielt varmt forhold og interesse for alle minoriteter i vårt land, og ikke minst for Det mosaiske trossamfund. Den følelsen er gjensidig. Vi føler en sterk tilknytning til vårt kongehus, sa Melchior under talen.

Det er en gammel jødisk tradisjon å be for kongen hver sabbat. Under gudstjenesten ble Kongebønnen ble lest på hebraisk og norsk.

Deretter ble en ny, norsk oversettelse av bønneboken Siddur overrakt til kong Harald og kronprins Haakon. Siddur regnes som en av jødedommens viktigste tekster, og har ikke blitt oversatt til norsk tidligere.

Ikke «vi» og «de»

I talen delte Melchior flere refleksjoner om jødenes plass i det norske samfunnet.

– Man må forstå at vi er en nasjonal minoritet. Men vi, både vi som er født her og har kommet til, er del av det norske samfunnet. Det er ikke «vi» og «de».

Videre talte han om hvordan trossamfunnet lever i en spenning mellom å bevare det gamle og å fornye.

– Vi kan lære av strømninger i det norske samfunn. Men vi har også noe å gi, og vi skal si vår mening og være stolte over hvem vi er, sa Melchior og la til:

– Men det er forskjellige meninger hos oss. Er det overraskende?

[ Skolebøkene fremstiller jøder primært som ofre ]

– Mitt andre hjem

– Jeg synes dette var en stor opplevelse. Det var veldig rørende. At kongen og kronprinsen var til stede satte selvfølgelig en ekstra spiss på det, sier Leif Grusd etter markeringen.

Han har vokst opp i synagogen og besøker den særlig under de store høytidene.

– Hvorfor er det viktig med en slik markering?

– Vi er en del av det norske samfunnet. Det synes jeg man skal markere når det først er en mulighet til det.

Dana Odinsen Golan (20) er jødisk veiviser, altså en som besøker skoler og forteller om jødedom og om erfaringer fra å vokse opp som jøde i Norge. Hun forteller om et nært forhold til synagogen.

– Det er mitt andre hjem, et sted der jeg føler trygghet, sier hun.

– Hvordan er det å ha en jødisk identitet og være en del av samfunnet ellers?

– Jeg synes det er veldig gøy å ha forskjellige steder å være meg selv på. Jeg er meg selv, men et sted kan jeg være noe og noe annet andre plasser.

Håp for framtiden

Styreleder i Det Mossaiske Trossamfund, Ronen Bahar, tror markeringen er viktig både for trossamfunnet selv og for samfunnet som helhet.

– Det er viktig for oss som minoritet. Å se at vi har reist oss opp igjen etter tøffe perioder. Men det er også viktig for samfunnet å se at det går an å ha en blomstrende jødisk menighet i Norge.

Seremonien ble avsluttet med sang fra barna i menigheten. Det var dette som gjorde sterkest inntrykk på Bahar under hele markeringen.

– Det var stort å se hvordan seremonien beveget seg gjennom alle generasjoner og aldre, men avsluttet med de som er viktigst for oss.

– At seremonien avsluttet med barna, hva uttrykker det?

– Håp. Håp for jødisk framtid i Norge, sier Bahar.