Først kom koronautbruddet. Så kom hetsen mot menigheten

Vi blir møtt av høylydt bønn når vi ankommer Betania Lyngdal på søndagsgudstjeneste i den rumenske pinsemenigheten. Kirkeverten, som hilser velkommen, tar oss med opp trappen til kirkens galleri mens hele menigheten roper og klager ut sine bønner på rumensk.

– Vi ber for menighetens syke, sier en dame når vi spør hva som foregår.

Foran i kirken kommer det opp en lang liste med ulike navn på mennesker som trenger helbredelse.

Det er ingen mumlende tilbakeholdenhet i denne flokkens bønnen, snarere et felles inderlig ønske om å bli hørt.

På den høyre siden i kirken sitter kvinner i alle aldre, iført skjørt. Alle har langt hår og et lite blondeprydet hodetørkle. På venstresiden sitter mennene i finstasen, flere med mørk dress. Små barn sitter i fanget hos mor eller far, de andre er på søndagsskole i kjelleren.

Det er rundt hundre personer samlet i dag. Vi er de eneste etnisk norske i kirkebenkene. De rumenske pinsevennene i Lyngdal, som tilhører pinsebevegelsen «Church of God», har eksistert siden begynnelsen av 2000-tallet.

---

Den rumenske menigheten

• Den rumenske menigheten i Betania Lyngdal består av rundt 100 personer
• De er tilsluttet pinsebevegelsen «Church of God»
• Menigheten ledes av menn, kvinner og menn sitter på hver sin side i kirkerommet og kvinner har langt hår, side skjørt og tildekket hode på gudstjenesten.
• Menigheten ble stiftet på begynnelsen av 2000-tallet.
• Alle møter foregår på rumensk

---

Holdt pusten i frykt

For akkurat ett år siden kom den rumenske menigheten i Betania Lyngdal i medienes søkelys etter at det eksploderte koronasmitte etter en møteserie i menigheten.

Hele landet var i høy beredskap, folk var engstelige og smitten hadde på den tid så vidt begynt å nærme seg Sørlandet. Noen smittetilfeller var allerede påvist i nabobyen Farsund og noen uker senere skulle altså den rumenske menigheten bli smittet.

Utbruddet medførte at 85 mennesker ble koronasmittet. 350 mennesker i den lille byen ble satt i karantene og seks barneskoler bare i nedre del av kommunen ble stengt. Flere nabokommuner fikk i etterkant påvist stor smitte, hundrevis ble testet og sørlendingene holdt pusten i frykt.

[ Foreslår å avvikle fast preken over Det gamle testamentet. Nå reagerer forskere ]

Uavklarte testsvar på flyplassen

Etter fjorårets vår med nedstengning også for kirkelig virksomhet, hadde menigheten lenge planlagt en møteserie i begynnelsen av november med tre inviterte gjestetalere fra hjemlandet.

– Jeg hentet gjestene våre på flyplassen på Torp, ved Sandefjord, der de først måtte gjennom en koronatest for å komme inn i landet, forklarer Vasile Bejinariu, lederen i den rumenske menigheten i Lyngdal.

Koronatestene på flyplassen viste et uavklart testsvar for den ene av de besøkende. Da Vasile Bejinariu kjørte dem til en privat leilighet hvor de skulle oppholde seg i karantene, måtte han selv i ventekarantene i ti dager.

– Vi hadde løpende kontakt med kommunelegen, vi ble testet to ganger hver før vi til slutt ble friskmeldte og kunne gå på jobb igjen og sette i gang med møtene, forteller Bejinariu.

Hele menigheten koronasyk

Dagen etter ble de annonserte møtene holdt. Både fredag 6. november og lørdag 7. november var det møte og søndag var det gudstjeneste med dåp.

Da smitten hadde ankommet Farsund, gikk kommuneledelsen i Lyngdal ut med råd til befolkningen om å avstå fra sosiale tilstelninger. Menigheten til De Frie Evangeliske Forsamlinger, som eier Betania-bygget, valgte å avlyse sitt søndagsmøte, men den rumenske menigheten gjennomførte sin gudstjeneste samme dag.

Mandag var det ikke møte, men mange av rumenerne deltok i en begravelse. Tirsdag ble det siste møtet holdt, da med nye regler som begrenset de frammøtte til å være 50 personer.

– Vi var 48 personer til stede da, og vi førte navneprotokoll slik vi ble bedt om, sier menighetslederen.

Onsdag ble den første personen fra menigheten testet da han fikk symptomer og det første positive prøvesvaret kom torsdag. Fra fredag ble alle i menigheten testet og rundt 85 personer, nesten samtlige i forsamlingen, fikk påvist positive testsvar og lå koronasyke i sine respektive hjem.

Jeg sa flere ganger til journalistene at vi ikke er en gjeng med kjeltringer, men helt vanlige familier

—  Vasile Bejinariu, forsamlingsleder

[ Når konseptet The Send inntar Telenor Arena i juni, vil tusener av unge kristne oppfordres til å legge livet sitt i potten og si «ja» til å gå «all in for Jesus». ]

Husker best hetsen

Ordfører i Lyngdal, Jan Kristensen (H) husker godt de kaotiske novemberdagene i fjor.

– Det var jo det første og største utbruddet vi hadde. Vi var derfor veldig usikre på hvordan vi skulle takle det, men satte rask inn kriseledelse og hadde en kommunelege som gjorde en formidabel innsats, sier Kristensen.

Situasjonen var på et tidspunkt ute av kontroll.

– Vi fikk ikke panikk, men det var uoversiktlig og vi var spente på om smitten ville stagnere eller utvikle seg etter utbruddet i menigheten, legger han til.

Noe av det ordføreren husker best fra den intense koronapandemien var folks oppførsel og harde ytringer rundt den berørte menigheten.

– Det var masse vonde kommentarer, og vi måtte ut og dementere at noen skulle få så hard behandling. Noe skyldes språklige misforståelser, mens andre ting var rykter som ble spredt og tatt til media, mener ordføreren som sier han hele tiden hadde en god dialog med menighetens leder.

– Er ikke noen ghetto

– Kan menigheten lastes for smitteutbruddet?

– Vi vurderte å gå til anmeldelse av forholdet, men valgte å frafalle det på grunn av språkproblemer og oppfattelse av situasjonen. Det var mange som ikke likte at vi tok det valget, men jeg mener det var riktig. Vi følte det var veldig leit at situasjonen gikk slik ut over rumenerne i menigheten, påpeker Kristensen.

Det bor i dag nærmere 200 rumenere på fast basis i Lyngdal og området rundt.

– Veldig mange av de har jo fått seg greie jobber, og det skyldes kanskje at det er mye jordbruksdrift her med ulik type sesongarbeid som både bærplukking og kransebinding. Jeg har inntrykk av at mange av rumenerne såvel som andre innvandrere deltar i frivillige lag og foreningsliv i bygda og ikke utgjør noen ghetto, sier ordføreren.

Ville gjort ting annerledes

Flesteparten av medlemmene i menigheten ble koronasyke. Mange har store familier med mange barn som ble rammet. Vasile Bejinariu sier de fleste er unge familier som kom seg greit gjennom sykdomsforløpet uten alvorlig sykdom.

– Vi hadde gjort så mange forberedelser at det var vanskelig å avlyse noe da, og vi tenkte ikke at det kom til å skje noe, siden vi nettopp var testet. Hadde vi visst hvordan det gikk, hadde vi gjort det annerledes. Det er lett å si i etterkant. Vi hadde også godtatt straff uten å nøle, sier forsamlingslederen.

Vasile Bejinariu snakker dialekt som en lyngdøl uten antydning til aksent. Han kom til Norge for 19 år siden, da var han bare 17 år.

– Jeg kom for å få et bedre liv, men egentlig ikke med tanker om å bli værende. Første året var jeg her seks måneder, så kom nye Schengen-regler som gjorde at jeg kunne komme tilbake for å jobbe. Jeg traff fine folk som hjalp meg til arbeidskontraktene, forteller han.

Pengene han tjente ble sendt hjem til familien.

Vi følte det var veldig leit at situasjonen gikk slik ut over rumenerne i menigheten

—  Jan Kristensen, ordfører

Fant kjærligheten

I 2002 ble han kjent med Dana, hun som han i dag er gift med. Den rumenske tenåringen hadde, som mange andre rumenske jente kommet til Lyngdalsområdet som au pair ett år før og fikk jobb hos et lokalt hotell.

De to ble kjærester og har holdt sammen siden. De er begge fra nordre del av Romania, ved grensen til Ukraina.

– Det er 15 kilometer mellom hjemmene våre, men vi kjente hverandre ikke før vi møtes i Norge. Nå er det her vi har slått oss ned, sier Bejinariu.

For en del år siden kjøpte de seg hus på Kvås, ei lita grend oppover i dalen nord for Lyngdal. Bejinariu har fast jobb som tømrer og har bygd på huset i takt med familieøkningen. I dag har de seks barn i alderen to til 13 år.

– Det tøffeste var ikke korona

– Vi var noen av de første i Lyngdal som ble smittet og vi har forståelse for at folk ble redde. Vi hadde god kontakt med kommuneoverlegen og jeg var opptatt av å bistå henne med tolking så mye jeg kunne, slik at ikke smitten skulle spre seg, sier familiefaren.

Det som nok tærte mer på kreftene og helsa enn selve koronasykdommen var alle de rasistiske kommentarene på nett og hetsing på ulikt vis.

Etter at smitteutbruddet var over, begynte deler av lokalbefolkningen å ta bilder av parkerte biler utenfor Betania. De ringte både politi og media fordi de mistenkte menigheten å være for mange personer.

– Jeg ble oppringt av både avis og politi som ønsket å høre om vi holdt på med noe ulovlig, men vi bare viste til protokoll over frammøtte på møtene våre, der vi fulgte reglene for hvor mange som kunne delta, sier Bejinariu.

[ Filosof mener kristendommen er rasjonell: – Man bør kvitte seg med fornuftsstridige trosoppfatninger ]

– Ikke en gjeng med kjeltringer

Det kokte i kommentarfelt og på sosiale medier fikk rumenerne skylden for smitteutbruddet, samtidig som andre ba dem om å «reise tilbake dit de kom fra».

– Jeg sa flere ganger til journalistene at vi ikke er en gjeng med kjeltringer, men helt vanlige familier, husker Bejinariu som lot være å svare på nettkommentarer, og også takket nei til journalister som ville skrive saker om hetsen de ble utsatt for.

– Det var en påkjenning, særlig å lese rasistiske kommentarer på nett. Der spurte folk om det var vi som bodde under broa i Kristiansand, og om vi ikke hadde tenkt på å vaske hendene. Slike kommentarer gjorde vondt, forteller kona Dana Bejinariu.

Noen av kommentarene var av typen: «Hvor kommer de fra, egentlig?»

– Da var det en ung kvinne fra Lyngdal som svarte: «De bor i Lyngdal og de er lyngdøler.» Det var utrolig godt å få slik støtte. Man trenger det i en slik vanskelig situasjon, sier Dana.

Klem på jobben

Også mannen medgir at han grudde seg til å komme tilbake til både jobb og lokalsamfunn etter koronasykdommen.

– Jeg ringte til sjefen og sa jeg grudde meg, men han sa det var ikke mer å tenke på. Jeg ble så godt mottatt på jobb og hadde det vært lov, hadde jeg nok fått en klem, sier Vasile Bejinariu og smiler.

Han forteller at det også varmet da han midt i hets og kommentarer fikk offentlig støtte fra sjefen som skrev avisinnlegg der han ba folk slutte å fordele skyld og ikke hetse mer.

Å gå innom butikken etter all den negative medieoppmerksomheten var heller ikke lett.

– Det skulle vise seg å være en frykt helt uten grunn. Folk kom bort spurte meg hvordan det gikk med oss og menigheten og alle var hyggelige. Jeg pustet lettet ut og lurte på hvorfor jeg grudde meg sånn, husker Bejinariu.

[ Forsker og tidligere ungdomsleder: – Man har sett alvorlige konsekvenser av forkynnelse om å gå «all in» ]

Støtte fra Kristen-Norge

– Vi fikk stor støtte også. Barnehagen kom med pepperkakedeig til barna på døra vår. Vi fikk blomster fra en menighet i Flekkefjord vi ikke kjenner, og meldinger fra andre menigheter som sa de ba for oss. Det var rett til hjertene våre. Har vi folk som ber, da har vi Gud med oss, sier Dana Bejinariu.

Lederen for eldsterådet i Betania Lyngdal, Leif Bjarne Hestad, som har leid ut lokalet til den rumenske menigheten i mange år, er full av lovord om sine leietakere.

– Det er veldig positivt og vinn-vinn at de er her. Vi har søndagsmøter på kvelden og de er her på formiddagen. Vi er rundt 20 medlemmer på 60 pluss mens de er en mye større menighet med yngre familier, forklarer Hestad.

Betania tilhører De Frie Evangeliske Forsamlinger.

– Det var veldig uheldig at de havnet midt i det, men det var tilfeldig at det ble sånn, mener Hestad, som ikke har møtesamarbeid med rumenerne.

Jeg ble så godt mottatt på jobb og hadde det vært lov, hadde jeg nok fått en klem

—  Vasile Bejinariu, forsamlingsleder

Lærer om Jesus på «hjertespråket»

Gudstjenesten i Betania Lyngdal har snart vart i tre timer.

Denne søndagen er det to taler, og det er bare menn som kan stå for dem og lede samlingen. Gudstjenesten er også preget at mye sang og musikk. Er det noen i menigheten som ønsker å bidra, kan de levere en lapp på forhånd med hvilken sang de vil framføre. Noen synger trestemt, noen synger alene akkompagnert av trekkspill.

Men det aller meste av sang skjer sammen i menigheten, hvor alle synger av full hals de gamle kjente salmene som kirker over hele verden har sunget i mange tiår.

– Jeg trives så godt i menigheten her. Før var jeg med og hadde ansvar for søndagsskolen i en norsk menighet, men da jeg fikk barn selv betydde det så mye at de kunne få lære om Jesus på hjertespråket, forklarer Ana Adam.

Hun er opptatt av at menigheten også hjelper til i bygda, deltar i lokalsamfunnet og hjelper særlig rumenere utenfor menigheten, som har ulike behov.

Har med seg troen

Diakon Cristian Coarama sier det var en tøff tid da korona rammet menigheten.

– Det var mange stygge kommentarer, men vi vil ikke huske på det. Det var mange fine ting som skjedde også, og nå er alt lagt bak oss, sier han.

Selv har han og familien i flere år bodd lengre oppe i dalen, men flyttet ned til Lyngdal for å være i nærheten av menigheten, som fungerer som en storfamilie.

Gudstjenesten er over og Vasile Bejnariu går ned trappen fra menighetslokalet.

– Det er ikke mye vi har tatt med oss hjemmefra Romania, men troen – den har vi alltid med, sier han.

[ Kjetil Gilberg tok til orde for å inkludere homofile i Frikirken - da tok det av ]