Mener nekt av statstilskudd ikke bør brukes som straff

– Staten betaler for tros- og livssynssamfunn, men forventer at de da skal være noe i retning av gode sosialdemokrater i holdning. Det er en uting, mener Tore Lindholm, professor emeritus ved Norsk senter for menneskerettigheter og ekspert på trosfrihet.

Den nye regjeringen varslet for et par uker siden at de vil gå gjennom hvilke krav som skal bli stilt til tros- og livssynssamfunn for å få statsstøtte.

Ett av dem er: De administrative organenes som forvalter de offentlige tilskuddene på vegne av trossamfunnene skal være demokratisk valgte og ha minst 40 prosent representasjon av hvert kjønn.

Dermed blir statsstøtten et sanksjonsmiddel for å presse fram endringer i trossamfunn, mener Lindholm.

De samme mekanismene kommer også til uttrykk i Barne- og familiedepartementets forslag til forskriftsbestemmelser til trossamfunnslovens paragraf 6, mener han. Der heter det:

«Tros- eller livssynssamfunn som tar imot bidrag fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet, kan nektes tilskudd.»

[ Islamsk Råd reagerer på kvinnekrav i menighetsstyrer ]

Likebehandling av trossamfunn

Bruk av statstilskudd som pisk liker Lindholm dårlig av flere grunner.

– Ved å stille krav om likestilling blander staten seg inn trossamfunns indre anliggender, og det bør staten ikke gjøre. For da overskrides grensen for legitime statsinngrep i trossamfunns virksomhet.

I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter heter det at «friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevne i lov, og som er nødvendige for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter», påpeker han.

Å stille krav om likestilling og utenlandsfinansering til trossamfunn, er dessuten en misforstått forståelse av premissene bak finansieringsordningen, mener Lindholm, som antar at Grunnlovens paragraf 16 om at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje», innebærer beskyttelse mot statsinngrep i indre anliggender for alle tros- og livssynssamfunn.

– Statsstøtte er ikke på dette feltet noe snillhet eller gave fra statens side. Det er den måten skattebetalerne selv finansierer tros- og livssynssamfunn i Norge på.

Det er også en måte å sikre likebehandling av trossamfunnene på, påpeker han.

– Ordningen er en norsk arv, som fra den lutherske statskirkens monopolstilling først på 1800-tallet skrittvis er utvidet til å gjelde alle religioner og livssyn i dagens samfunn.

[ Flere trossamfunn vil slite med å oppfylle regjeringens likestillingskrav.  ]

Kan ikke krenke norsk lov

Lindholm påpeker at religionsfriheten selvfølgelig ikke gir trossamfunnene rett til å gjøre hva de vil.

– Det er en grense for hva man kan tillate seg, for eksempel kan du ikke krenke norsk lov, sier han.

Men å ta imot bidrag fra Saudi-Arabia er ikke ulovlig, heller ikke å ha en overvekt av menn i et styre, påpeker han.

– Samtidig står vi som samfunnsborgere selvsagt fritt til å kritisere utenlandsfinansiering og til å argumentere for full likestilling i tros- og livssynssamfunn. Men vi står ikke fritt til å sende politiet eller statens pengeforvaltning mot dem hvis tro- og livssyn vi er uenige med.

Lindholm mener at dersom dagens finansieringsordning for trossamfunn skal opprettholdes, må den være prinsipiell og ikke-diskriminerende, med basis i menneskerettighetene.

– Og da må staten avfinne seg med store avvik fra god sosialdemokratisk policy, sier han.

Ellers må man overveie, og det tror han ennå ikke er påkrevet, å slutte å la staten betale for virksomheten til landets tros- og livssynssamfunn, herunder virksomheten til Den norske kirke.