Religion

Truls Åkerlund var overbevist om at Gud ville beskytte ham

MIN TRO: Gud ble større da pinsevenn og teolog Truls Åkerlund lærte seg å leve med paradokser, istedenfor en tro som var svart-hvitt.

– Tenk om flyet detter ned?

Når sønnen stiller spørsmålet, befinner Truls Åkerlund og familien seg drøyt 10.000 meter over Atlanterhavet, på vei til USA. Året er 2002, og de har kjøpt enveisbillett til Virginia, hvor Åkerlund skal studere ved Regent University. Han husker ikke hvem av dem som svarte sønnen, men både han og kona var enige om at:

– Neinei, flyet detter ikke ned. Vi er i Guds hender. Gud har kalt oss til dette.

Gud vil aldri la noen ulykke ramme oss, tenkte Åkerlund.

Aldri?

Skulle aldri studere

Nesten 20 år senere ser Åkerlund tilbake på mange ting han sa at aldri skulle skje.

– Det er litt min reise, alt jeg aldri skulle gjøre, sier han, og gliser litt i det grå-brune skjegget.

Da familien reiste til USA, skulle de aldri flytte tilbake til Skien. Nå befinner han seg nettopp her, på et hjemmekontor hvor han forbereder undervisning til studiestart ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT), og lader opp til å endelig treffe studenter fysisk igjen.

Han har tittelen førsteamanuensis, med doktorgrad i organisasjonsledelse. Å studere, det skulle han heller aldri gjøre. Eller gifte seg, for den saks skyld. Jesus ville uansett snart komme tilbake, tenkte Åkerlund da han gikk ut av ungdomsskolen.

– Jeg har aldri vært så skråsikker som den gang, men nå lever jeg bedre med paradokser. Jeg tror man må gjøre det på en eller annen måte, hvis man skal forholde seg til Gud, sier Åkerlund.

Truls Åkerlund med boken " Men vi var ikke hjemme ". Fotografert utenfor Filadelfiakirken og i Slottsparken

Hjemme, men likevel ikke

Han har i flere år vært pastor i pinsemenigheten Salt Skien, men har bakgrunn fra den såkalte «trosbevegelsen» – pinsebevegelsens enda mer påståelige og radikale lillesøster.

Nylig ga han ut boka Men vi var ikke hjemme på Verbum forlag. Den er et resultat av mange års refleksjoner og en pandemi med mer tid til skriving, og tar utgangspunkt i et paradoksalt spenningsfelt Åkerlund tror mange kan kjenne seg igjen i.

Som kristen tror Åkerlund at mennesket dypest sett hører hjemme hos Gud. Likevel kan man «kjenne seg hjemløs, selv når man har funnet Gud og gitt ham et hjem i hjertet sitt», skriver han.

– Dette er nok noe av det mest personlige jeg har skrevet. Jeg kan ofte kjenne at det er noe uavgjort over livet mitt. Ja, jeg er hjemme hos Gud, men det er også en prosess å komme hjem til Gud, sier han.

---

Truls Åkerlund

  • Født i Skien 1. april 1973
  • Bor i Skien
  • Gift, har tre sønner og ett barnebarn
  • Førsteamanuensis ved Høyskolen for Ledelse og Teologi (HLT)
  • Har doktorgrad i organisasjonsledelse fra Regent University, USA
  • Har skrevet bøkene Gud i kirkeasyl (2007), Feil fortelling fortalt (2013) og Men vi var ikke hjemme (2021)

---

Rykter om demonutdrivelser

I oppveksten var hjemmet hans Skien. Med to foreldre som begge var sykepleiere lå alt til rette for at Truls Åkerlund skulle få en trygg og god barndom. Det fikk han også. Noen vil kanskje si kjedelig, bemerker han med en fleipete undertone.

– Det mest dramatiske som skjedde i barndommen min, var da pappa glemte å føre meg opp på selvangivelsen, sier han og smiler.

Temperaturen økte et par grader da foreldrene ble med i en nystartet karismatisk menighet, som nettopp hadde kommet til byen da Truls gikk på barneskolen. Etter noen år begynte lokalavisa å skrive om dem, noe som førte til det Åkerlund kaller «bruduljer».

– De skrev en masse rykter om demonutdrivelser og sånn. Jeg hadde hele tida hatt en tro, og ville gjerne bli med når Jesus skulle komme tilbake. Men jeg ville ikke ha så mye med han å gjøre før det, sier Åkerlund.

Derfor nektet han for det da klassekamerater spurte om det var hans menighet de leste om i avisen. Medieoppmerksomheten gjorde ham flau, og han trakk seg litt tilbake fra hele greia. På sommerleirer med menigheten dro han heller på fisketur enn å delta på ungdomsmøter.

Jeg kan ofte kjenne at det er noe uavgjort over livet mitt. Ja, jeg er hjemme hos Gud, men det er også en prosess å komme hjem til Gud

—  Truls Åkerlund
Truls Åkerlund med boken " Men vi var ikke hjemme ". Fotografert utenfor Filadelfiakirken og i Slottsparken

Kroken i hjertet

Åkerlund var 14 år gammel da han gjorde noe han aldri pleide å gjøre på soverommet en fredags kveld: Dro fram en bibel og begynte å lese i den.

Han befant seg i Uppsala, Sverige, på besøk hos tante og onkel. De gikk på bibelskolen til megakirken Livets Ord, og Truls ble med på et ungdomsmøte av den typen han beskriver som «superradikalt». Etterpå fikk han en genuin lyst til å lese Bibelen.

– Der satte Gud kroken i hjertet mitt. Fram til nå hadde planen min vært å bli popstjerne, men nå ble hele greia forandret. Jeg skulle bli predikant, sier han.

På et halvt sekund gikk 14-åringens åndsliv fra null til tohundreognitti kilometer i timen. Folk som før ba om at Åkerlund skulle bli tent i brann for Jesus, måtte folde hendene på nytt og be om at han skulle tillate seg en kveld på kino.

Dagene hans begynte gjerne med bønn og bibellesing fra halv seks om morgenen, før det gikk slag i slag med evangelisering på torget, innspilling av kristen nærradio og møter i menigheten.

Han trakk på skuldrene da læreren på videregående delte ut brosjyrer fra universiteter og høyskoler. For Åkerlund var tiden knapp, Jesus kom snart igjen og mennesker måtte høre evangeliet.

– Bestemødrene mine ville at jeg skulle studere medisin, men når vekkelsen skulle komme tenkte jeg at leger ville bli overflødig, forteller Åkerlund, og spør med et snev av ironi:

– Alle ville uansett bli helbredet, så hvorfor utdanne seg til arbeidsledighet?

Truls Åkerlund med boken " Men vi var ikke hjemme ". Fotografert utenfor Filadelfiakirken og i Slottsparken

Kroniske muskelsmerter

Åkerlunds forutsigelser om legeyrket slo ikke til. Selv har han nytt godt av tjenestene deres, etter at han for noen år siden fikk diagnosen fibromyalgi, som gir perioder med lite energi og kroniske muskelsmerter.

– Ingen ser det på meg. Jeg er i god fysisk form, men har mye vondt. Siden det har kommet så gradvis, har jeg alltid pushet imot og bitt det i meg. Men for noen år siden forstod jeg at ting hadde endret seg, og at jeg måtte ta mer hensyn til det.

Det betyr ikke at han opplever Gud som fraværende. Et viktig poeng for Åkerlund, som han skriver om i den nye boka, er at Gud møter oss i livet slik som det er. I det hverdagslige og ordinære, men også i det vonde og vanskelige.

Men som bokas tittel antyder, så er vi ikke alltid hjemme i livene våre. For å bli det, mener Åkerlund blant annet at man må «ordinere det ordinære livet» istedenfor å «flykte til det ekstraordinære».

– Tidligere opplevde jeg at hverdagen min nesten stod litt i veien for et helhjertet liv med Gud. Sånn tenker jeg ikke lenger. Jeg har fortsatt tro og forventning til at Gud vil gjøre store ting, men tror at han møter oss der hvor vi er og bruker folk og situasjoner, også dem vi ikke liker, til å forme oss i kristuslikhet.

«Troskrise» i anførselstegn

Etter videregående ble Åkerlund innhentet av hverdagen. Han giftet seg med kona Gro som 20-åring, tok en utdannelse i kultur- og mediefag og fikk jobb som videojournalist i lokal-TV.

– På slutten av 90-tallet fikk jeg en «troskrise», sier Åkerlund.

Han tegner anførselstegn i lufta. For krisen ble ikke utløst av tvil på Guds eksistens, men av spørsmålet «hva er det egentlig vi driver med?»

– Det slo meg at ingen i byen ville blitt lei seg hvis vi la ned menigheten. Vi var for opptatt av å ha møter og be om vekkelse til å ha særlig kontakt med folk rundt oss. Det måtte da være noe annet for oss å gjøre?

Gud ble ikke mindre, men større da jeg lærte meg å leve med paradokser i stedet for en tro som var svart-hvitt

—  Truls Åkerlund

Fargene kom på

Noe skjedde under oppholdet i USA, hvor Åkerlund tok mastergrad i praktisk teologi. Da familien fløy ut av Norge, hadde Åkerlund vært overbevist om at Gud ikke ville la noe vondt ramme dem. Noen år senere, da de fløy hjem igjen, spurte en av guttene på nytt: Hva skjer om flyet detter ned?

– Vi vet ikke hva som skjer med oss. Men vi er sammen med Gud og hverandre, og kommer til himmelen om vi dør.

Bak svaret lå erkjennelsen av at vonde ting også kan ramme dem som tror. Åkerlunds skråsikkerhet ble byttet ut med en dypere tillit til Gud.

Når han ser tilbake, var det som om fargene kom på igjen i USA.

– Gud var så lett å håndtere i den tradisjonen jeg kom fra. Men det rare er at Gud ikke ble mindre, men større da jeg lærte meg å leve med paradokser i stedet for en tro som var svart-hvitt. Jeg tror ikke at Gud sender lidelse, men jeg tror at han kan vende det til noe godt og forme oss gjennom det.

Truls Åkerlund med boken " Men vi var ikke hjemme ". Fotografert utenfor Filadelfiakirken og i Slottsparken

Klager til Gud

Det betyr ikke at man bare skal nikke og smile uansett hva livet byr på, mener han.

– Sist nå for et par uker siden, så satt jeg i bilen og sa til Gud: «Jeg synes ikke du leverer som du har sagt at du skal».

Det faller ham helt naturlig. Å klage til Gud er en av de åndelige øvelsene som gjør ham bedre i stand til å «være hjemme» i livet slik det faktisk er. På den måten blir ikke skuffelser en kile mellom ham og Gud, men en del av selve gudsrelasjonen.

– I klagen finner jeg stort sett ut at Gud er nær selv om han ikke leverer som jeg hadde tenkt. Jeg tror dette med å klage er fullstendig underkommunisert, iallfall i pinsekarismatiske settinger. Vi har ikke språk for det.

Lengsler på avveie

Så hvorfor kan man ha en følelse av å ikke være hjemme, selv om man har funnet hjem til Gud? Åkerlund tror det henger sammen med at menneskets indre lengsler ofte er på avveie. En del av det kristne livet, mener Åkerlund, handler om å erkjenne hvilke lengsler man har, for deretter å rette dem mot sitt sanne mål, som både Åkerlund og kirkefader Augustin vil hevde at er Gud.

– Men hvor kommer den forventningen fra i utgangspunktet, at man tror alt skal falle på plass i livet bare man har tro på Gud?

– Noe av problemet i frikirkeligheten er at vi har solgt det inn som det. Det er en fare for at vi henter definisjonen av suksess og et godt liv fra den moderne samtiden, og at vi etterpå gjør Gud til en garantist for at man skal kunne oppnå det.

Truls Åkerlund med boken " Men vi var ikke hjemme ". Fotografert utenfor Filadelfiakirken og i Slottsparken

I klagen finner jeg stort sett ut at Gud er nær selv om han ikke leverer som jeg hadde tenkt.

—  Truls Åkerlund

Invitasjon fra moskeen

Han er fremdeles pinsevenn, og tror det er viktig at kristne engasjerer seg i lokalmenigheter. Men selv om han verdsetter kirkens fellesskap, er det en fare for at de blir ekkokamre, hvor vrangforestillinger og blindsoner aldri blir utfordret, mener han.

Under koronaen gjorde det ham urolig. Åkerlund satt i videomøter på hjemmekontoret hele dagen, og innså hvor ensrettet fellesskapet hans var.

– Nesten alle jeg hadde kontakt med var prikk like: Hvite mennesker med samme tro som meg selv. Jeg måtte bryte isolasjonen, sier Åkerlund.

Han bestemte seg for å sende melding til de personene i Skien han tenkte var mest forskjellige fra ham selv. Valget falt blant annet på imamen i moskeen. Åkerlund skrev noen linjer om hvordan verden har blitt så polarisert, og at det eneste som kan motvirke det er at man blir kjent med hverandre.

Etter noen uker, fikk han en invitasjon.

– I forkant måtte jeg gå rett inn på Wikipedia for å lese meg opp på islam. Hva var de fem søylene igjen, liksom? Jeg er ikke så fordomsfull i utgangspunktet, men plutselig ble jeg nervøs. Hva skjer hvis jeg setter skoene på feil plass?

Truls Åkerlund med boken " Men vi var ikke hjemme ". Fotografert utenfor Filadelfiakirken og i Slottsparken

---

Fire raske

  • Gud er: Større enn alt og nærmere enn noen
  • Klarer meg ikke uten: Gro og bokstaver
  • På gravsteinen min skal det stå: Han hadde ikke et skjult talent
  • Boka alle må lese: Hvis det blir for opplagt å si Bibelen og for sleipt å løfte fram den nyeste boka mi, må det blir «Leap over a wall» av Eugene H. Peterson.

---

Ikke et synkende skip

Fordommene hans ble til skamme, og han ble ønsket hjertelig velkommen av hele styret i moskeen. De spiste pizza, lo og snakket om det de hadde felles: Troen på at alle mennesker er skapt i Guds bilde og røttene tilbake til Abraham. Sammen var de enige om å heie på alt som bygger fellesskap, kjærlighet og solidaritet i byen, og imamen sa seg attpåtil villig til å låne bort moskeen ved behov.

– Samtidig var vi enige om at vi ser ulikt på ting. Jeg sa at jeg håper de forkynner akkurat det de tror på i moskeen, på samme måte som jeg forkynner min tro i kirka, sier Åkerlund.

– Hva ville den 14 år gamle versjonen av deg sagt om at du ikke prøvde å overbevise dem om troen din?

– Jeg tror han ville følt at det var et kompromiss. Samtidig kunne jeg nok forklart 14-åringen at jeg fremdeles er like begeistret for Jesus og tror at han er den eneste veien til Gud. Det er forståelsen min av hva Gud gjør i verden som har blitt større.

Selv om han har endret seg, går det fremdeles en strak linje tilbake til den han var som 14-åring, mener han.

– Kjærligheten til Jesus og nøden for at mennesker skal bli frelst, den har jeg fortsatt. Men jeg tror ikke det kristne oppdraget bare er å redde mennesker fra et synkende skip. Det handler om å lede mennesker til nytt og bedre liv i etterfølgelse av Jesus, og bygge en god verden sammen med alle andre som vil det samme.

Les mer om mer disse temaene:

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen er nyhetsleder på religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion