Frivillig i Kirkens SOS: – Første gang jeg måtte skrive en bønn, fikk jeg helt panikk

Hver dag bestiller Kirkens SOS sine frivillige ambulanser som redder liv.

– Menneskelig ensomhet og depresjoner er så omfattende at vi ikke klarer å rekruttere nok. Konsekvensen av å sette store krav til åndelig fromhet hos våre frivillige, ville medført kraftig fall i besvarte samtaler, og at flere mistet livet. Enhver med litt medmenneskelighet vil forstå denne problemstillingen, sier generalsekretær Lasse Heimdal.

Av de 300.000 henvendelsene Kirkens SOS får i løpet av et år, klarer de kun å besvare 60 prosent. Og fra kirkelige miljøer er det bare et begrenset antall mennesker som stiller opp. Derfor rekrutterer Kirkens SOS også utenfor Kristen-Norge. Det fortalte Heimdal om i P1-programmet Mellom himmel og jord forrige søndag.

Han mener behovet for frivillige i en kristen forankret organisasjon som Kirkens SOS peker på et viktig og prinsipielt spørsmål om hva diakoni er og hvem som kan utføre det.

– Diakoni defineres av og til som kirkens omsorgstjeneste, og vi er glade for at så mange forskjellige vil være med oss i dette arbeidet. For oss er det derfor en styrke og en berikelse å ha et mangfold av mennesker med forskjellige kulturelle og religiøse bakgrunner, sier Heimdal.

[ UDI til baby i afghansk familie: – Forlat Norge innen tre uker ]

Inn i en verdiprosess

Det er flere diakonale institusjoner som står i et «verdispenn» når det kommer til å måtte rekruttere både troende og ikke-troende frivillige til en diakonal tjeneste, forteller Heimdal. Kirkens SOS har gjort det i flere år, men skal i året som kommer snakke mer og tydeligere om det, gjennom en såkalt «verdi-prosess».

– Vi har kanskje ikke sagt det så tydelig før, og det nye er nok bare at vi setter ord på det nå. Vi har lenge brukt et mangfold av frivillige med ulik trosbakgrunn.

– Hva er dine tanker om dette ikke snakkes høyt om, særlig når behovet for flere frivillige er såpass høyt?

– Vi har de samme grunnleggende verdiene som har stått støtt i flere år, og som fungerer, selv sammen med mennesker av ulik trosbakgrunn. Vi har derfor ikke opplevd dette som et stort problem. Men det er tjue år siden sist vi sto i en lignende verdiprosess. Det er nå et ønske om å tydeliggjøre verdisynet.

[ 48 klimademonstranter arrestert. Bruno spiller Bach for å betale bøtene deres ]

Diakoni på tvers av tro og livssyn

Johannes Heggland er generalsekretær i Kirkens Bymisjon og ser heller ingen fare for at de mister sitt kirkelige opphav ved å rekruttere flere ikke-troende frivillige i deres tjenester.

– Vi er både en diakonal og livssynsåpen organisasjon. Vi ser ikke på dette som motsetninger. Det er dette som er vår egenart, trygt forankret i vårt vedtektsfestede formål om å fremme diakonale tiltak som bidrar til å virkeliggjøre kirkens oppdrag.

Alt arbeid Kirkens Bymisjon utfører, er diakoni, forteller Heggland.

– Vi forstår diakoni på samme måte som Den norske kirke, der diakonien uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, kamp for rettferdighet og vern om skaperverket. I dette arbeidet trengs alle gode krefter og medspillere, på tvers av tro og livssyn.

[ Eksistensiell og sosial ensomhet blant studenter ]

Bønn som en forutsetning

Nina Beate Larsen er ikke troende og har jobbet som frivillig for Kirkens SOS i seks år.

– Første gangen jeg måtte skrive en bønn fikk jeg helt panikk. Det var helt utenfor min komfortsone. Da var jeg ærlig og sa: «Dette har jeg aldri gjort før, kan vi gjøre det sammen?» Vi fant en bønn sammen, og det gikk kjempefint. Etter det har jeg begynt å lese i bønnebøker og i Bibelen, forteller Larsen.

Kirkens SOS har tradisjon for at frivillige kan tenne lys eller be en bønn om innringeren selv skulle ønske det. Det er en forutsetning for å kunne gå inn i tjenesten.

– Det er veldig fint. Det handler om å være sammen i det man snakker om, i øyeblikket. Noen ganger ber de meg lage en bønn fra mitt eget hode. Det kjenner jeg kan være mer utfordrende, sier Larsen.

Noen legger på

Av og til kan det hende at innringeren legger på når han eller hun hører de ikke deler samme tro, forteller hun. Mens andre ganger synes innringeren det kan være deilig å få et annet perspektiv.

– Omsorgen er jo den samme. Så kan det hende man har et behov for å snakke med noen som har samme utgangspunktet som en selv. Kanskje leter de etter samhørighet eller fellesskap, noen som tenker likt og har bedre forutsetninger for å forstå, sier hun.

[ Åndelighet er underkommunisert i terapirommet ]

– Mange nok kristne

Generalsekretæren er ikke redd for at Kirkens SOS kan miste noe av egenarten sin som en kristelig forankret organisasjon, når mange av de som jobber der ikke er kristne.

– Vi er likevel mange nok som bærer de kristne tradisjonene videre. De aller fleste vil snakke med oss om livskrisene sine, ikke om tro. De ber først og fremst om at noen kan lytte til deres fortvilelse i noen minutter, ikke om en preken. Vårt kall er ikke å forkynne eller presentere løsninger, men å lytte og stille åpne spørsmål slik at folk får delt smerten de bærer på, sier Heimdal.

De frivillige i Kirkens SOS må gjennom et treningsprogram for å bistå i tjeneste. Der stiller de først og fremst krav til personlige egenskaper.

– Vi jakter verken dirkete på imamer eller ateister. Vi er på jakt etter alle mennesker som kan speile mangfoldet, og så legger vi vekt på at de har de rette menneskelige egenskapene.

[ Ta Vårt Lands valgomat ]