Etter selvmordet ble domkirken den stille lungen

Å LEVE MED SORGEN: Da ateist og mor Kine Ravn Larsen mistet sønnen sin til selvmord, fant hun trøst i kirkerommet. Det ble et et sted som skulle gi rom og gjenklang til både skriket og stillheten.

Religion

En sønn sitt soverom står urørt etter tre år. 21. mai 2018 mistet Kine Ravn Larsen sønnen sin Vetle i selvmord. Han var bare 15 år gammel. Siden har hun latt sorgen utfolde seg i kirken. Her lå det bønner i veggene, sinne i bibelhistoriene og håp i lystenningen.

– Det er nytt for meg som ikke er noen kirkegjenger. Men her har jeg funnet det – Oslo domkirke har blitt den stille lungen. Man kunne tenne lys og sitte i fred, egentlig ikke tenke, men bare finne roen, forteller Kine Ravn Larsen.

Når man står igjen med sjokk og bunnløs sorg, etter at et barn trekkes mot døden, snarere enn livet – hvordan kan man da finne ut av å leve med det såret? Finnes det et ytre rom som klarer å speile en bunnløs sorg kombinert med et brennende sinne?

For Larsen skulle ledende domkirkeprest Elisabeth Thorsen åpne kirkedørene for henne. Et sted hvor sorgen kunne finne utløp og smerten en mening.

Relasjon av lys og samtale

Mellom presten og moren skinner lysgloben i Oslo domkirke. Thorsen står med foldede hender, og ser på mens Larsen setter stearinlyset i globen.

– Når man opplever dramatisk sjokk, er det viktig å finne sin egen kontroll i denne verden. For hvordan skal man manøvrer herfra? At kirken kan være så åpen og tilgjengelig, at man kan finne sin egen vei inn dit, det er viktig, sier Thorsen.

Kine Ravn Larsen

Hele livet har Larsen vært ateist. Likevel skulle Thorsen åpne kirken på en måte hvor den etterlatte moren skulle finne samhørighet mellom indre følelser og ytre omgivelser.

– Jeg har aldri vært religiøs, men jeg ser på religion, filosofi og etikk som nært knyttet sammen. Bibelhistoriene er interessante, og jeg har lært mye av å høre på henne som prest.

En tilpasset bisettelse

Familien ønsket bisettelsen fra Oslo domkirke. Det var ikke noe annet rom som kunne bære sorgen. Samtidig var det umulig å tenke seg en vanlig kristelig seremoni.

Biskop Kari Veiteberg ble kontaktet. Hun ga Thorsen grønt lys for å lete frem andre ord enn de som vanligvis brukes i liturgien. Bibelversene ble kortere. Bønnene også. Prestens rolle ble tonet ned. På jordpåkastelsens plass leste Thorsen Jon Fosses nattsalme mens hun holdt en neve jord i hånda.

– Jeg samarbeidet med biskopen gjennom hele forberedelsen. Vi ville så gjerne gjøre i stand et rom som kunne speile Vetle på en sann måte, og også vise det håpet vi mennesker er skapt til, sier Thorsen.

Kine Ravn Larsen

Et av grepene Thorsen husker best, var musikken som ble spilt. Da Larsen fortalte om Vetles interesse for japansk spillmusikk, fant organisten sangen på nettet og komponerte den om.

– Jeg vet at Vetle hørte mye på «Lost in thoughts all alone» fra spillserien «Fire Emblem». Det at organisten tok seg bryet og lærte seg sangen, det betyr mye for meg, forteller moren.

Et ramaskrik gir gjenklang

Vetle var glad i teateret og spilte selv Kong Salomon som tiåring i teaterstykket Bibelen, og i stykket Utafor møtte han regissør Svein Tindberg. Han skulle bli en av de som holdt tale i bisettelsen, hvor han nevnte Rakel og ramaskriket, en bibelhistorie som ga gjenklang fra da politiet fortalte at de hadde funnet Vetle. Da kom skriket.

– Jeg hylte jo så hele nabolaget må ha hørt det.

Som det står i Bibelen: «Så sier Herren: I Rama høres skrik, klagesang og bitter gråt. Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For barna hennes er ikke mer».

Domkirkepresten opplever at bibelhistoriene kan ha en omringende effekt, hvor ikke alltid mennesket skal definere historien, men at historien kan forklare og gi rom for menneskets tilværelse på jorden.

– Det finnes slike dramatiske fortellinger i kirken som gjør at man kan kjenne seg igjen i det unormale. Den tolker livet vårt på en måte som gjør at det er plass til den aller største fortvilelsen – skrik, rop og alt.

Kine Ravn Larsen

Et sinne som nødvendighet

Hvilke følelser følger sorgen etter en brå og uventet død, hvor personen trekkes mot døden og ikke livet? Som mor kjente Larsen på sinne - innover og utover - overfor seg selv og overfor samfunnet. Sinne ble en nødvendighet i det å leve videre.

– Det er en form for energi. Jeg tror det er tabubelagt, og at det er misforstått, sier Larsen, og fortsetter:

– Hvis jeg ikke hadde vært sint, eller ikke gjort noe med det sinnet, hadde jeg vel vært helt apatisk. Det er lov å være det, men sinnet kan være med å få en opp igjen. Det er noe jeg har behov å kjenne på.

Kine Ravn Larsen

Thorsen forteller om Job fra det gamle testamentet. Det er en av Bibelens aller eldste tekster, om den lykkelige og fromme Job. Som en test fra Gud, fikk Satan lov til å ta fra ham alt i livet – til og med barna. Men Job hadde ikke gjort noe som skulle tilsi denne straffen. Da ble lidelsen en gåte og Gud uforståelig. Job ble sint, men nektet likevel å gi opp troen på Gud.

For Larsen har historien blitt sittende igjen når sinnet kommer og håpet rakner.

– Da jeg så koblingen mellom mitt liv og hans, fikk jeg håpet tilbake. Han mistet jo alt som hadde verdi i livet, og det gjorde jeg også. Vetle var jo min mening med livet. Når man har barn, glemmer man litt sitt eget liv. Men livet er likevel ikke slutt.

Domkirkepresten ser hvordan historien kan tenkes på i et mer allment perspektiv.

Den problematiserer noe vi mennesker har så lett for å tro, nemlig at vi får som fortjent. Det gjør vi ikke. Noen får mer enn de kan bære. Andre blir aldri helt kjent med livets hardere slag. Dette handler ikke om hva de har gjort eller ikke gjort, men om at livet bare er akkurat sånn: det treffer ulikt. Jobs bok kan trøste oss både i livssmerten og i selvanklagene.

Med hver sin sorg

Dagene går i bølger for Larsen, fra sengeliggende dager til turer i by eller mark. Hun bruker mye tid på lesing og skriving.

Bølger har også vært en metafor for å beskrive hvordan sorgen finner plass. Hun leser fra egen penn, høyt for Thorsen:

«Det finnes ingen oppskrift på sorg, og den går ikke i faser, slik man trodde før. For min del går den i bølger. Noen dager er havet stille, andre dager er det full storm og jeg holder på å drukne. Da trenger jeg en livbøye. Noe eller noen som kan holde meg over overflaten, eller trekke meg opp når dypet vil sluke meg. Så kommer dager med orkan, med en styrke som får meg til å ønske at mørket omslutter meg. Så jeg kan få fred fra den altoppslukende sorgen og savnet.»

Kine Ravn Larsen

– Det gjelder å finne kraften og bruke den. Å finne ut av hvordan man omgjør den til en motor som gir deg styringsfart i livet. Ikke bare noe som trekker deg ned, sier Thorsen, og forteller hvordan kraften kan knyttes til håpet, om hvordan det å være troende eller ikke, ikke trenger å være ensbetydende med det å være religiøs.

– Hva er det du egentlig setter din lit til? Hva er livbøyen din? Det å gå inn i en kirke, tenne et lys: det er en slags troshandling. Det er ikke det at jeg som prest skal prakke på, men det er fint at man kan bekrefte noen positive drivkrefter hos en selv. Jeg tenner det lyset og jeg skal nære håpet mitt. Det å tro på håp.

Håpet som slokner eller en mor som lengter?

Den siste tiden har vært tung. Det blir tydelig når Larsen sine dikt vakler mellom håp og mismot. Hjemme på Romsås står alltid et lys tent på soverommet til Vetle.

– Det er for at han skal finne veien hjem. I det siste har jeg skrevet at lyset har sloknet. Kan jeg finne deg?

Thorsen bryter inn og sammenligner kuppelen i Oslo domkirke med Hallvardkirkens kuppel. Den peker nedover.

Kine Ravn Larsen

– Du kan tenke på den omvendte kuppelen som at Gud senker seg ned i menneskets tilværelse, at Gud lengter til oss. Jeg tenker at domkirkens spir og Hallvardskirkens omvendte kuppel utfyller hverandre og at de tolker noe dobbelt ved våre dypeste lengsler. Når vi savner noen, ønsker vi at de skal komme tilbake, men vi kan også ønske å kommet til dem der de er. Det trenger ikke handle om at du lengter ut av livet, men at du lengter til ham.

Vi avslutter samtalen i et mindre rom i domkirken. En fortrolighet har lagt seg i luften.

– Når man deler noe så utrygt, finner vi fred i stormens øye. For der er det logisk. Våg å del sårene, våg å del smerten. Kjenn at det finnes en godhet i dette grusomme dramaet, sier Thorsen.

Les mer om mer disse temaene:

Cathrine Northug

Cathrine Northug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion