Det viktigste for Erling Torkel Endresen å få frem er at i dag går det fint med ham, men at veien dit har vært tøff.
Endresen meldte seg ut av menigheten Det Almindelige Samfund i 1998. Det Almindelige Samfund er en kristen menighet i Egersund, opprettet etter en splittelse fra Menigheten Samfundet, også kjent som «de sterkttroende». «De sterkttroende» er en samlebetegnelse på tre menigheter som alle mener å forvalte den rette lære, og som i mange år har levd så og si adskilt fra storsamfunnet.
[ Åpner de lukkede kirkesamfunn: – Den rette lære er i stadig utvikling ]
– Det å stå frem åpent som dette, gjør at jeg kjenner en liten klump i magen. Jeg skulle ønske det var unødvendig, men det er nødvendig. Det er en form for belastning, og det mest lettvinte ville vært å takke nei til å snakke om det, sier Endresen.
Onsdag skrev Vårt Land om den ferske boken De gamle stier: Historien om Menigheten Samfundet, Det Almindelige Samfund og andre sterkttroende av Jonas Yassin Iversen. Den historiske boken baserer seg på interne, skriftlige kilder, også noen muntlige, men de er anonymiserte. Endresen er en av hovedbidragsyterne i boken.
Perane og de «utenforstående»
Det koster å bryte med den lukkede menigheten, forteller Endresen. Da kuttes alle bånd.
– Jeg mistet «alt» av nettverket mitt for 23 år siden. I dag har jeg ikke noe å tape ved å dele min historie.
[ 22. JULI: Er det mogleg å vere upolitisk på minnedagen for 22. juli? ]
Endresen er født og oppvokst i Egersund, hvor også menigheten ble stiftet i 1901. I en søskenflokk på åtte, med to foreldre og hele familien som medlemmer, var det et stramt grep om «den rette lære».
– Vi skulle ikke være med på noe sportslig, noe musikk, korps, kino, drama eller teater. Det meste var synd. Vi skulle helst være hjemme, og «utenforstående» unger fikk ikke lov til å leke med oss.
Tilværelsen var splittet i to: det var «okke» (oss, red.anm.) og de utenforstående. Tilhengere av Det Almindelige Samfund blir også kalt «perane», etter grunnstifteren Per Gravdal.
– Vi skulle ikke blande oss med «verdens barn». Vi ble også mobbet for å være «perane». Det var nærmest et skjellsord, forteller Endresen.
---
Det Almindelige Samfund
- Kristen sterkttroende menighet i Egersund
- Stiftet i 1901 av Per Gravdal og hans etterfølgere
- Ble opprettet etter en splittelse i Menigheten Samfundet, da de mente at den nye forstanderen Gravdal ikke hadde «samme ånd» som avdøde Bernt Lomeland
- Menighetsmedlemmene kalles ofte for «perane», eller «Perasekten», etter grunnleggeren
- Antall medlemmer i menigheten er 268
---
Den undrende i søskenflokken
Endresen var ingen rebelsk gutt, men heller en som trådde varsomt som barn. Det var med undring han stilte spørsmål om tro og Gud.
– Hvordan kan vi si at vi tror når vi ikke vet? spør han i dag.
Endresen undret på hva som ville skje dersom han eller noen av søsknene meldte seg ut av menigheten. Det svarte resten av familien tydelig på: Da er du ikke lenger en av oss, og ikke velkommen i familien, forteller Endresen.
Med tro som vane til psykiatrisk
– Hvordan så troen ut da du var liten?
– Jeg opplevde at det var viktig å følge den rette lære: Å gjøre det som forventes, og ikke falle i unåde. Jeg har aldri bedt til Gud som en far, det var mer som en vane.
Da Endresen var ung, stilte han seg undrende til mye av det som menigheten sto for. Han var likevel aktiv i kor, ble bedt om å være lærer ved trossamfunnets skole, praktiserte en periode som organist og var kirkegårdstjener. Senere giftet han seg med en fra menigheten. Det var en måte organisere livet på, som var godtatt av trossamfunnet.
– Sett i ettertid hadde jeg nok aldri en gudstro eller Jesus-tro. Jeg var mer redd for foreldre, prestene og de som var dømmende. De som forlangte at du skulle leve etter visse leveregler.
Det var flere grunner til at Endresen til slutt begynte å vurdere å forlate menigheten: forventningene om å bli lærer, organist, å sitte i styret, noe han takket han nei til. Da han begrunnet valgene sine, den gang han var medlem, var det for menighetens skyld – ikke sin egen. Han var i mange år et passivt medlem. Det var følelsen av å være feilplassert i et religiøst system som ikke ga mening lenger. I sum ble belastningene for store.
[ Bryter ut av åpne kirkegruppe og starter ny organisasjon ]
En lettelse
– Jeg visste at jeg ville miste nettverket mitt, inklusivt familien, noe jeg ikke ønsket. Jeg var langt nede, og gikk med suicidale tanker i et halvt år før jeg ba om hjelp.
Etter en tid fikk han et slags mantra for seg: «Det er bedre at de mister meg levende enn død». I 1998 brøt han ut. Ikke lenge etter ba han om å bli innlagt inn på Sentralsykehuset ved Rogaland psykiatriske avdeling – i en alder av 34 år.
– Mens jeg satt i taxien på vei dit opplevde jeg en enorm lettelse.
Feilplasseringen i livet skyldtes ikke bare feil tro, men også ting som ikke stemte i ekteskapet. Han har gode minner fra årene med kona, men det var å leve med en mann som var det rette for ham. I 20 år har Endresen bodd sammen med samboeren sin i Egersund.
Livet nå: En opptur
– Hva ser du på som de største tapene i dag?
– Foreldre og søsken ba om å få holde meg på avstand. Foreldrene mine gikk i graven uten å ha kontakt med meg. Jeg har bearbeidet mye for bli stående i hvor fælt det var. Det har vært noen tap, men jeg var nødt til å leve videre.
Senere i 1998 meldte han seg inn i Human-Etisk Forbund (HEF) som svar på at en eldre dame i menigheten sa til ham: «Slik du lever nå er ikke deg».
– Da fylte jeg ut et innmeldingsskjema i HEF. For dette var meg.
Siden bruddet har livet på mange måter vært en opptur.
– Jeg er glad jeg sitter her blant vennene mine. Jeg har riktignok mange gode minner fra barndom og ekteskap, men i bunn og grunn var jeg feil plassert.
Vil ikke kommentere
Forstanderen i Det Almindelige Samfund, Lars Martin Ramsland, vil ikke kommentere Endresens historie.
– Jeg kan ikke ta ansvar for en annens personlige historie, sier han.