– I utgangspunktet synes jeg det er veldig rart at lovsang er en sjanger. Det er helt mystisk for meg.
Det sier Ole Børud, en artist som i barndommen og ungdommen var en tydelig formidler av kristen musikk, men som i voksen alder har fokusert på musikk med annet innhold. Likevel opererer han fremdeles mye i kristne sammenhenger. Denne uka har han i forbindelse med Oase spilt konsert i Fredrikstad Domkirke.
– Lovsang burde strekke seg ut til å være noe mer enn musikk. Det burde heller handle om hvordan vi som mennesker er stilt inn på det vi tror på.
[ Min Tro med Ole Børud: Ikke bare tommel opp ]
Han understreker at dette er hans subjektive mening og at han ikke vil komme med formaninger om hvordan musikk burde høres ut.
– Når det gjelder det kristne musikklandskapet, vet jeg ikke egentlig hva som foregår lenger. Det meste jeg har hørt av musikk innenfor sjangeren «lovsang» oppfatter jeg som musikalsk uinteressant og kjedelig.
Samtidig trekker han fram Garness som en musikkgruppe han synes er veldig bra. De spiller folk-inspirert akustisk pop og har ofte kristent innhold i tekstene sine.
– Jeg er nok en person som hører mer på musikk for musikkens skyld, og da får jeg det jeg trenger fra sekulær musikk, sier Børud.
Jeg synes selv at mye av det som utgis er bra, men sjangermessig skulle jeg ønske at det var et større spenn.
— Roar Eikli
Mangler musikalsk variasjon
Musikalsk leder i Norkirken Vennesla, sa i et intervju med Vårt Land i forrige uke, at han mener den kristne musikken står i fare for å bli for ensporet.
– Jeg er veldig positiv til lovsangskulturen, men vi finner ikke den samme musikalske variasjonen som før. Det burde være rom for flere typer musikk i menighetene, sa Per Erik Olsen.
Roar Eikli, festivalsjef i Skjærgårds sier seg enig i påstanden til Olsen og legger til at landskapet ser vesentlig annerledes ut enn for 5-10 år siden.
[ Hver tredje hindu i India vil ikke ha kristne som naboer: – Ikke overraskende ]
Skjærgårdsfestivalen har gjennom mange år vært én av hovedaktørene i Norge for formidling av kristen populærmusikk. Eikli, som også jobber med artistbooking, forteller at han tydelig merker et smalere utvalg av kristen musikk.
– Vi merker særlig at på musikken som retter seg mot et kristent publikum, så har det blitt mer homogent. Jeg synes selv at mye av det som utgis er bra, men sjangermessig skulle jeg ønske at det var et større spenn.
Vi som lyttere må gi musikken en sjanse.
— Roar Eikli
Savner bakmennene
Samtidig som Eikli trekker fram Skjærgårds som en plattform som fremdeles vil løfte fram kristen musikk innen mange sjangre, innrømmer han at det er vanskeligere enn før.
– De som jobbet bak de kristne artistene har forsvunnet mer og mer. Vi har ikke lenger Master Music og Oddvar Hjelde, som månedlig utga kristen musikk på plate.
Med færre liknende aktører sier Eikli at Skjærgårds har et ansvar for å introdusere publikum for ny kristen musikk. Samtidig mener han de aktørene som er igjen og som forsøker å holde liv i bredden, må tas vare på.
[ Menighet ville beholde biskop – men slik blir det ikke ]
Her trekker han fram Nordic Mission, en distributør av norsk metal, som ofte har kristne undertoner i tekstene, og som pleier å ha fast plass blant festivalteltene på Skjærgårds Music & Mission-festivalene. En liknende aktør som fokuserer på hip hop og R’n B, er G’Bless, som tidligere også var et plateselskap.
– Hva kan Kristen-Norge gjøre for å løfte fram ulike musikkformer?
– Det enkle svaret er at vi som lyttere må gi musikken en sjanse. Vi må gå på konserter og utforske sjangre. Det finnes mange gode spillelister med ny kristen musikk, gjerne fra andre land, i tillegg til at Radio 3,16 er en god og ny aktør.
Likt lydbilde kan komme av mer samarbeid
Roar Eikli er ikke alene om observasjonene sine om kristen musikk. Ole Kristian Kogstad, avdelingsleder for musikk ved NLA Høgskolen, tror én av grunnene til at mye kristen musikk høres lik ut er mer samarbeid mellom kirkesamfunnene. I tillegg utveksles mye musikk gjennom spillelister.
– Mange musikere spiller i flere menigheter, de blir kjent og tar med seg sanger til dit de spiller. Det gjør at det blir utviklet et felles låt-repertoar på tvers av menighetene.
[ Kristen-Noreg blir leia frå bygda ]
Han er enig i at dette lydbildet kan oppleves som ensporet, siden mye av musikken gjerne etterstreber et produsert ideal. Likevel trekker han fram at selv om det høres likt ut, kan både innholdet og dynamikken i sangene være variert.
I tillegg mener Kogstad at musikk brukt i kristne sammenhenger i Norge, alltid har vært preget av import. Han nevner eksempler fra både klassisk kirkemusikk, gospel og fra populære lovsangsgrupper i nyere tid.
Selv om han understreker at det er naturlig at musikken utvikler seg og at dette skjer hele tida, mener han at sjangermangfold er berikende og gir uttrykk for en stor og mangfoldig Gud.
Kogstad presiserer at han er opptatt av at det ikke er mulig å gjøre alle til lags når det gjelder musikksmak. Han oppfordrer i stedet til takknemlighet, både overfor dem som står i musikktjeneste og overfor Gud.
– Det er underlig at musikken som er en så stor gave fra himmelen til oss mennesker ofte blir gjenstand for meninger i stedet for å bli nytt og tatt imot som en velsignelse fra Gud selv.
