Hva kan man skrive preken om påskedagen?

Teksten: Matteus 8.1-10

1 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»

8 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. 9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10 Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

TEKSTVERKSTEDET: Redde, men jublende glade

Da det begynte å lysne påskedag, gikk ikke solen opp over en ny dag og en ny uke - men en ny tid.

«Redde, men jublende glade.» Slik beskrives de to kvinnene, da de skyndte seg bort fra den tomme graven. Dette er en beskrivelse mange kjenner seg igjen i. For slik føles det når vi holder vårt nyfødte barn i armene for første gang, eller når vi sier ja til å dele livet med den vi elsker. Gleden fosser gjennom kroppen, samtidig som spørsmålene tvinger seg fram: Hva kommer nå? Er jeg i stand til å mestre dette? Kvinnene hadde opplevd noe som gjorde dem usikker på framtiden. Redselen var annerledes enn den de hadde kjent tre dager i forveien, da Jesus ble tatt til fange og korsfestet. Nå var de forvirret, alt var ute av posisjon og kontroll. En engel hadde steget ned fra himmelen, og forårsaket et kraftig jordskjelv. Den var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Da engelen rullet vekk steinen og slapp dem inn i graven, fikk de se det med egne øyne: Graven var tom! Vannet renner oppover - dette er ikke til å tro. Hva nå?

Samtidig var de jublende glade. For da det begynte å lysne påskedag, gikk ikke solen opp over en ny dag og en ny uke - men en ny tid. Alle de fire evangelistene beskriver Jesu oppstandelse som et skifte fra mørke til lys. På langfredag senket det seg et fysisk mørke over Jerusalem. Han som hadde omtalt seg selv som verdens lys, var død. Fra denne dagen levde disiplene i et tre dagers mentalt og sjelelig mørke. Døden hadde tilsynelatende fått siste ordet, alt håp var ute. Men på veien kom Jesus mot dem, han sto lys levende foran de to kvinnene. De omfavnet føttene hans og tilba han. Siden viste Jesus seg for disiplene. Han snakket med dem og spiste sammen med dem, og den mest skeptiske fikk kjenne på sårene hans. Senere viste han seg for mer enn 500 mennesker på en gang. Det er vitneutsagn fra alle disse, som gjør at kirken i dag kan feire sin største festdag.

Jesu oppstandelse skaper fortsatt forundring, men i dag kan vi legge redselen vekk. Vi skal ikke undervurdere mørkets krefter, men i trygghet feire at Guds krefter er større. Han som er verdens lys, har vunnet over mørket. Han som er livet, har vunnet over døden. I visshet om at den tomme graven forandrer alt, kan vi også i år rope ut kirkens påskehilsen i jublende glede: «Kristus er oppstanden. Ja, han er sannelig oppstanden.»

[ Mindre Kvikk Lunsj og mer Jesus: Her ser du Stavanger Gospel Companys musikalske påskefest ]