Religion

Hva kan man skrive preken om påskeaften?

TEKSTVERKSTEDET: Trenger du inspirasjon? Jostein Ørum deler sine refleksjoner rundt Markus 16,1-8.

Teksten: Markus 16,1-8

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

Tekstverkstedet: Håpets forposter

Enn så lenge er strålene bare forsiktige, men mørket har begynt sin tilbaketrekning.

Påskenatt er de første strålene. Den er som når man bærer et brennende vokslys inn i et mørkt rom. I det man går inn i rommet er mørket allerede i ferd med å fordrives. Enn så lenge er strålene bare forsiktige, men mørket har begynt sin tilbaketrekning.

Markus beskriver tre kvinner som er både sørgende, praktiske og lovlydige. De har mistet en kjær, og nå er de på vei til graven for å vise ham en siste ære ved å salve den døde med olje og strø velluktende krydder i liksvøpet. Dette er deres praktiske måte å uttrykke respekt og kjærlighet på, og de venter til sabbaten er over. De kjente Jesus. De knyttet håpene sine til ham. Nå er han død.

Påskeaften og natten som følger er menneskelivet i miniatyr. Man er midt imellom, i spagat mellom lyset og mørket, mellom langfredag og påskemorgen, med nok av grunner til å tro på mørket, men også med strimer av håp som trøstende sier at lyset er på vei. Enda har vi ikke sett Jesus med egne øyne, men det er satt ut noen små håpets forposter underveis.

Dette er enda tydeligere i de aller eldste utgavene av Markusevangeliet. I den eldste bevarte formen – og kanskje den mest opprinnelige – slutter nemlig Markus sitt evangelium med vers 8: «Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.» Fortsettelsen er utelatt. Jesus viser seg ikke i denne utgaven for verken Maria Magdalena eller for noen andre, og disiplene får ikke en siste avskjedsstund og en tydelig livsoppgave. Det slutter med redselen. Kvinnene løp ikke ut på lette føtter, men på skjelvende. Denne historien er neppe mindre sann, men punktum er satt litt tidligere, litt nærmere mange troendes egen opplevelse av livet. Det er en påskenattsfortelling.

Bibeloversettere og bibelforskere leter alltid etter de eldste og mest opprinnelige formene. Ofte henger ordet eldst i denne sammenhengen sammen med ordet troverdig, men ikke alltid. Vi er glade for at det er funnet en troverdig avslutning av Markusavengeliet som er litt mer utførlig, hvor linjene er trukket litt lenger, som Kirken tror er sann og ekte. Men vi er i dag også glade for at det går an å slutte den kristne fortellingen på en annen måte, som er reddere, mindre skråsikker, ikke riktig så blendende lys, uferdig. Denne fortellingen er like sann og ekte.

Ut av begge versjonene lyder det en stemme: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her.»

Jostein Ørum, forfatter og prest

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion