Religion

Studentar er vanskelege å få med på digitale gudstenester – fryktar dei mistar fellesskap under pandemien

OMSORG: Pastorar i fleire unge kyrkjelydar merkar at pandemien treff studentane på eit sårbart tidspunkt: – Dei har møtt nedtur etter nedtur. Ikkje rart dei byrjar å bli slitne, seier Oslo-pastor.

Det har knapt vore ei vanleg gudsteneste på nesten eitt år. Der kor kyrkjene vil vere ein plass kor studentane «alltid kan kome», har dei knapt kunna ta dei unge imot.

Kjetil Gilberg er pastor i Kraftverket i Oslo, ein ung kyrkjelyd kor studentar ofte samlar seg. Han føler særskilt med denne gruppa – no også med ei ny nedstenging i regionen hans.

– Dette er nitrist. Dei har møtt nedtur etter nedtur. Først blir dei sendt på heimeundervisning i lange periodar, og mistar sosiale møteplassar samtidig. Og når til og med kyrkja, som er der ein alltid skal kunne kome, er stengd, er det ikkje rart dei byrjar å bli slitne, fortel han.

Pastoren trur mange av dei eldre «unge vaksne» klarar seg godt. Studentane er annleis skrudd saman før den tid.

– Når du har etablert familie og fått barn, er det greitt å ligge på sofaen om fredagskvelden. Men studentane vil ut, og har energien til, og ønsket om, å treffast. Me merkar godt at dei er svoltefôra, seier Gilberg.

Kraftverket menighet på Bislett, Vestre Frikirke

Krevjande å få dei med

Mange studentar bur på små hyblar og har ikkje familie i nærleiken. Dei vil – og treng – å vere sosiale for å få seg eit nettverk og høyre til i ein ny by. At kyrkjelyden ikkje kan ønske dei velkommen, uroar også pastor Sigurd Bekkevold i Salt Bergen.

– No er det snart tre månadar sidan me har hatt fysiske gudstenester. Eg deler hjartet for alle som har flytta heimefrå og ikkje får etablert nye relasjonar, både til folk og til kyrkja, seier Bekkevold.

Pandemien treff studentane på eit sårbart tidspunkt, trur pastoren. Dei er på veg til å finne fram til eigne vanar og eit sjølvstendig liv. Når kyrkja ikkje kan vere til stades i etablernga, kan det vere vanskeleg å hekte dei på igjen.

– Tilhøyret til eit kristent miljø er viktig for å ha med seg trua vidare i livet, seier Bekkevold.

Elisabeth Husabø og Sigurd Bekkevold er begge forstandere i Salt og ledet gudstjenesten.

I Salt har dei erfart at dei unge er ekstra vanskelege å samle digitalt. Dei har heilt andre medievanar.

– Der er det annleis med eldre og familiar. Der har det passa bra å ha eit digitalt gudsteneste-tidspunkt å forhalde seg til. Studentane er vane med meir flytande tidspunkt for strøyming, og å kunne sjå ting når det passar. Det har vore krevjande å møte dei – og det gjer ekstra vondt, vedgår Salt-pastoren.

Viss ikkje inne – ute

Trass i at Salt Bergen har åpna dørene når dei har kunna, har det einaste varige tilbodet under pandemien vore smågruppene. Dei har vore særs viktige møtepunkt for studentar, trur Bekkevold.

– I ein maraton-krisesituasjon så treng me menneske håp og oppmuntring, og nokon å stå saman med. Det kan kyrkja tilby på ein heilt annan måte enn andre, seier pastoren.

Det har vore krevjande å møte dei unge – og det gjer ekstra vondt.

—  Sigurd Bekkevold, Salt-pastor

Studentpastor Isak Gilde i Salem i Trondheim deler den same uroa, og omsorga, som dei andre pastorane. Då kyrkjelyden inviterte studentar til aking i helga, var det så populært at dei nesten blei for mange.

– Den enorme oppslutninga viser kor svoltne studentane er på det sosiale. No når me ikkje kan treffast inne, satsar me tungt på uteaktivitetar framover. På god avstand, sjølvsagt, seier Gilde.

Han er uroa for den mentale helsa til studentane i Trondheim. Spesielt dei som er nye i byen, og bur åleine og ikkje har eit «kult kollektiv» eller nettverk.

– Me har i nokon grad lukkast i å få kontakt med desse, og har hatt nokre ringerundar. Men me rekk ikkje over alle, og det uroar oss. Ungdommar treng ungdommar, og blir veldig hardt ramma, seier Gilde.

Pinsemenig­heten Salt ble grunnlagt i 2004. Søndag åpnet de sitt nye kirkebygg i gamle Forum kino i Bergen.

Familiekjensla er sterk

Smittesituasjonen var god i Trondheim ved semesterstart, og Salem arrangerte møter med 200 personar. «Flaks», kan Gilde kalle det. Då fekk dei nye studentane eit lite tilhøyre til kyrkjelyden før dei måtte stenge igjen.

I likskap med Salt, merkar han at streaming er vanskeleg å få dei unge med på.

– Det er nesten håplaust. Me har fått til noko på instagram, men zoom og nettmøter funkar nesten ikkje i det heile. Me anerkjenner det no: Det digitale er ei fattig løysing.

Likevel: Gilde trur ein har fått merke kor vikig «familiekjensla» i kyrkjelydane er det siste året.

– Det er ikkje berre det å synge lovsong og høyre preike i lag, men å henge, drikke kaffi og dele liv. Det andelege og det sosiale skal gå hand-i-hand i arbeidet. Det kjem me til å trøkke på med når me kan, seier ungdomspastoren i Trondheim.

Kraftverket menighet på Bislett, Vestre Frikirke

Nytt fokus

Kraftverket-pastor Kjetil Gilberg har sett få sure miner blant studentane han kjenner. Han erfarer at dei fleste klarar seg ålreit.

Men pandemien har flytta fokuset for kyrkjelyden hans, som ofte «tenker utover». No er det interne fellesskapet viktigare enn på lenge.

– Korleis limer me saman gjengen vår når me ikkje møtest til gudsteneste? har Gilberg måtta spørje seg.

Eitt av tiltaka har blitt Kraftverkets podkast, kor medlemmer fortel om trua si.

– Den veit me har vore viktig for folk, og ein måte å skape tilhøyre og knyte oss saman. Samtidig er det ikkje enkelt. Erstatningane når ikkje opp til det å møtast i fellesskap.

Les mer om mer disse temaene:

Ruth Einervoll Nilsen

Ruth Einervoll Nilsen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion