Religion

Den første dødsdommen

Man må lide for å forstå lidelse. Det skriver Asia Bibi, kvinnen som ble dødsdømt i Pakistan for blasfemi på grunn av sin kristne tro. Les utdraget fra hennes bok, Endelig fri, som nylig kom ut på Vårt Land forlag.

I over et år råtnet jeg bort i det mørke hullet før jeg ble domfelt for første gang.

Jeg var redd, men jeg hadde lagt min tillit hos Gud istedenfor hos mennesket. Gud er sterkere enn døden, gjentok jeg for meg selv.

Denne dagen, 8. november 2010, møtte jeg opp alene for domstolen i Nankana Sahib. Familien min kunne ikke være til stede fordi det var for farlig for dem, og vi hadde ikke råd til å betale en forsvarer. I den lille lokale rettssalen satt jeg ansikt til ansikt med anklagerne mine: to kvinner og landsbyens imam. Jeg la også merke til at tre mullaer hadde tatt reisen bare på grunn av meg. Den gangen skjønte jeg ikke at de var der for å la dommeren forstå at det var i hans egen interesse å gjøre jobben sin, ellers kunne han vente seg hevn.

( ... )

Anklager om forgiftet vann

Hukommelsen svikter meg iblant etter disse ni årene uten mulighet til å se stjernehimmelen, men jeg har et klart og tydelig minne om hva jeg sa til dommeren den dagen.

Jeg er en gift kvinne. Mannen min er håndverker. Selv pleide jeg ofte å jobbe i åkeren til Muhammad Idre sammen med en gruppe kvinner. Den dagen da hendelsen jeg er anklaget for fant sted, jobbet jeg der. To av kvinnene, Mafia Bibi og Asma Bibi, ble sinte på meg på grunn av vannet jeg hadde drukket – de nektet å røre det fordi jeg var kristen.

Det endte med en heftig krangel, og harde ord ble utvekslet.

Deretter gikk de til Qari Salaam, landsbyens imam – de kjente kona hans. De sammensverget seg med ham og diktet opp en falsk anklage. Da politiet avhørte meg, sverget jeg med hånden på Bibelen at jeg aldri hadde uttalt et eneste stygt ord verken om profeten Muhammed eller Koranen. Jeg har den høyeste respekt for begge. Men politiet var med på komplottet og skrev ned de falske anklagene. De to kvinnene ønsket å hevne seg.

( ... )

Dommen faller

I denne salen var det ingen beroligende nærvær, så jeg bøyde hodet for å slippe å møte de hatefulle blikkene til publikum. Det føltes som om alle disse blikkene boret seg gjennom meg, dolket meg. Jeg visste ennå ikke at de heretter kom til å hjemsøke meg om nettene også. Dommeren kom tilbake etter fem minutter, og der og da føltes det betryggende. Den gangen var jeg dum nok til å tro at hele denne historien var for absurd til at dommeren kunne tro et kløyva ord av påstandene om hva jeg hadde sagt om Profeten. Jeg trakk pusten dypt for å samle mot. Dommen skulle avsies. Den slo ned som et lyn:

Asia Noreen Bibi dømmes herved, i henhold til paragraf 295 C i pakistansk lov, til dødsstraff ved hengning og en bot på 300 000 rupier.

( ...)

Pavens involvering

Kristne og muslimer, vi har ofte forstått hverandre dårlig, og noen ganger, i fortiden, har vi stått mot hverandre og til og med utmattet hverandre i ordstrid og krig. I dag tror jeg Gud oppfordrer oss til å endre våre gamle vaner.

I dag vet jeg at religion kan spre frykt, at den kan drepe, og jeg vet også at jeg har blitt et ufrivillig offer for fanatisme. Folk lurer ofte på hvorfor og hvordan jeg har blitt så berømt over hele verden. De har glemt at det er takket være paven.

( ... )

Vanligvis kan man skille dagene fra nettene fordi stillheten hersker om natten. Men i fengselet blir alle slike holdepunkter forstyrret. Uten å tenke på det og uten å ville det var jeg hele tiden på vakt. Den minste bevegelse, den minste lyd vekket meg om natten og fikk meg til å kveppe om dagen.

Når det var tid for å sove, ble jeg liggende våken, sammenkrøllet under det gamle pleddet. Både om dagen og natten duppet jeg av innimellom, men følte aldri at jeg sov ordentlig. Lydene fra fengselet dro meg ut av den drømmeløse halvsøvnen. Etter at jeg ble dømt til døden, sluttet jeg for øvrig å drømme, sannsynligvis fordi underbevisstheten min visste at livet mitt var over.

Etter at jeg ble dømt til døden, sluttet jeg for øvrig å drømme, sannsynligvis fordi underbevisstheten min visste at livet mitt var over.

—  Asia Bibi

(...)

Tårene var cellekamerater

Det føltes som en langsom død, enn så lenge uten smerte, men så utrolig langsom ... Det var ikke lenger godt å si hva jeg følte. Frykt, definitivt ... Den var der, men i mindre grad enn i begynnelsen. De første dagene hendte det at den slo på tromme i brystet mitt, men så stilnet den. Jeg skvatt mindre. Tårene hadde heller ikke forlatt meg. De rant med jevne mellomrom, men hulkingen var det slutt på. Tårene var mine eneste cellekamerater. De fortalte meg at jeg ikke hadde gitt helt opp ennå, og de var de før- ste vitnene til uretten som hadde rammet meg. Livet mitt var ikke annet enn lidelse.

Domstolen i Nankana hadde ikke bare kastet meg i denne fuktige og kalde cellen, som var så liten at jeg kunne ta på veggene på begge sider hvis jeg strakte utarmene, den hadde også fratatt meg retten til å se barna mine – det jeg levde for. I fengselet fortsatte deres behagelige melodi å akkompagnere minnene mine. Som jeg savnet det innholdsrike lille livet vårt! Og selv om jeg er sammen med døtrene mine i dag, gjør det vondt å tenke på den tiden da vi var adskilt, på hva de må ha følt, på hvor brutalt det må ha vært for dem. De var for unge til å bli konfrontert med virkeligheten, til å bli kastet ut i de voksnes grusomme verden.

( ... )

Besøk

Den dagen jeg fikk vite at pave Benedikt 16. visste hvem jeg var, lå jeg og hutret under det tynne og slitte pleddet mitt. Vinteren nærmet seg. I det lille huset vårt i Ittan-Walli hadde vi ingen form for oppvarming i de to vintermånedene, men Ashiq fungerte som varmeflasken min. Jeg hadde vent meg til å krølle meg sammen inntil kroppen hans, som alltid var varm, sommer som vinter, dag som natt. Han pleide å legge armene sine rundt meg i de kalde nettene og hvile haken mot issen min. Jeg forsto ikke hvor beskyttet og elsket jeg følte meg.

( ... )

Døra til cellen åpnet seg brått og åpenbarte det rasende og truende ansiktet til Khalil.

«Opp med deg! Bli med meg!» Jeg satt på sengen, og med spak stemme spurte jeg: «Hvor skal vi?» Han begynte å brøle, og jeg skvatt. Hele kroppen min skalv, og det virket som om han likte å se at jeg var livredd. «Hvem har sagt at du får stille spørsmål, skitne kryp?!»

( ... )

Omsider viste Khalil meg inn i et rom med stoler. Fengselets besøksrom. Lettelse. Andre fanger var allerede midt i samtaler med familiene sine. Bughina vinket vennlig til meg. Jeg ventet i spenning – hvem var det jeg ville få besøk av? Håpet blusset opp igjen i meg da jeg fikk øye på det milde ansiktet til mannen min i døråpningen. Ashiq! Bak smilene våre, som røpte lengsel, lå det bunnløs smerte. Ashiq greide å holde gråten tilbake, men ikke jeg.

«Hvordan går det med barna våre? Og hvorfor ble de ikke med deg?»

Ashiq rakte meg en plastpose med et lurt smil.

«Se her. Vi klarer oss fint, jentene og jeg. De har laget denne overraskelsen til deg. Chapati, som du er så glad i.»

---

Asia Bibi

  • Asia Bibi er den pakistanske, kristne fembarnsmoren som i 2009 ble dømt til døden for blasfemi mot profeten Muhammed etter en uenighet ved en vannpost.
  • Etter ni år i fengsel ble dommen omgjort av pakistanske høyesterett etter kraftig internasjonalt press. Asia Bibi ble løslatt.
  • I prosessen ble flere av hennes søttespillere drept. Dommen utløste voldelige protester fra ytterliggående islamister som støttet blasfemilovgivningen og både dommere, advokat og Bibi ble truet på livet.
  • Hun lever nå i skjul i Canada.
  • «Bibi-saken» har vakt stor oppsikt gjennom ti år. Boken «Endelig fri» er Asia Bibis egen fortelling om hendelsene, hun er selv analfabet, men boken er ført i pennen av vennen og journalisten Anne-Isabelle Tollet.

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion