– For oss som mistet besteforeldrene under krigen har synagogen - i tillegg til familien - spilt en viktig rolle som tradisjonsbærer, sier Ellen Dworsky.
«For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk», har det siden 1920 stått på hebraisk ved inngangen til synagogen i Oslo, som er eid av Det mosaiske trossamfund.
Det er 100 år siden gudshuset, som Norges første synagogebygg, ble offisielt innviet. Den har frem til i dag spilt en stor rolle for jødisk liv og identitet i hovedstaden.
[ Venter utålmodig på triveligere gate ]
Et trygt og godt sted
Ellen Dworsky er født i Oslo, og bodde i sine første 30 leveår i nærheten av synagogen. Også hennes foreldre og besteforeldre hadde et sterkt forhold til gudshuset. Morfaren beskriver hun som en religiøs mann som gikk i synagogen hver eneste sabbat og overholdt alle regler og tradisjoner.
Som kjent feires sabbat på lørdagene. Men ettersom Dworsky, som de fleste skolebarn på denne tiden, hadde skole på lørdager, var det ved sabbatens inngang, fredag kveld, at hun og familien pleide å gå i synagogen. Hun husker synagogen som et trygt og godt sted å være.
– Jeg kjente veldig godt sangene og melodiene derfra. Synagogen var den sentrale møteplassen for menigheten da jeg var liten. For mange er det slik fremdeles.
Alltid folk på høytidsdagene
Synagogen i Bergstien er en ortodoks synagoge. Det innebærer blant annet at den er kjønnsdelt, med egne plasser for menn og et galleri til kvinnene. Dworsky husker godt de fint pyntede kvinnene som satt på galleriet under de store høytidsdagene.
– Det var alltid veldig fullt. Vi barna fikk ofte ikke plass på benkene og satt isteden i trappen og rundt omkring, eller var ute og lekte. Jeg likte godt å høre melodiene og tekstene, som jeg ikke forsto, men kjente rytmen til.
Tråkket i hverandres fotspor
Leif Arne Mendelsohn er født i Trondheim, men flyttet med familien til Oslo i ung alder. En av årsakene var at faren syntes at det jødiske livet etter krigen var mer aktivt i Oslo enn i Trondheim. Synagogen i Trondheim ble under krigen brukt som oppholdssted for tyske soldater og hadde derfor fått betydelig hardere medfart, enn synagogen i Oslo som ble brukt som lagerplass.
– Når det gjelder jødisk liv og synagoge har jeg veldig sterke tradisjoner gjennom min far og farfar. Det er på mange måter å følge opp en familietradisjon ved å være tilknyttet denne synagogen, sier Mendelsohn.
Også Mendelsohn-familien gikk i synagogen på fredag kveld, som en følge av at Leif Arnes far jobbet på lørdager.
– Det som er litt pussig er at Ellen også gjorde dette. Men hun kan ikke ha gjort så veldig inntrykk på meg, for jeg la ikke merke til at hun var der, sier Mendelsohn.
Kona hans ler.
– Men vi må ha tråkket nokså nærme hverandre da, legger han til.
---
Det Mosaiske Trossamfund
- Den jødiske menigheten i Oslo og det viktigste senter for det jødiske religiøse liv i Norge. Ble etablrt i 1892 og har i dag ca. 750 medlemmer (2017).
- Har siden 1920 hatt sin egen synagoge i Bergstien i Oslo.
- Menigheten har også sin egen gravlund, på Helsfyr i Oslo.
Kilde: Store norske leksikon
---
En helt egen atmosfære
Det var særlig under de store jødiske feiringene slik som Yom Kippur at synagogen var full. Feiringen varer hele dagen, derfor var det på Mendelsohns tid ikke alltid at de unge var med under hele gudstjenesten.
Han forteller at faren hadde en kollega i Frydenlundsgate der de unge ofte var et par timer midt på dagen, som en slags pause.
– Det som sitter i minnet er ikke først og fremst det religiøse innholdet, men stemningen. Det var en helt egen atmosfære når det var fullt i synagogen, sier han.
Bedehus for alle folk
Ekteparet er enige om at synagogen har vært samlingspunktet, og på mange måter limet, i det jødiske samfunnet i Oslo. Ifølge dem gjelder dette også for dem som ikke er ortodokse jøder, men har andre jødiske tradisjoner de ønsker å føre videre.
– Vi har ganske stor takhøyde i synagogen. Det er ikke slik at du må være ortodoks for å delta i gudstjenesten. Alle er velkomne, sier Dworsky.
Hun legger til at for mange jøder i Oslo har alle de store begivenhetene i livet foregått i synagogen.
– Vi giftet oss der. Min mann og vår sønn har hatt sin bar mitzva der, vår datter og jeg har hatt vår form for bat mitzva der, sier hun.
Vil bevare en tradisjon
Mendelsohn tror at en av grunnene til at synagogen har fått en så pass sentral rolle, er at mennene deltar aktivt i gudstjenesten.
– I og med at jeg er fra presteslekten, har jeg som oppgave å fremsi den «kohanittiske velsignelsen» under helligdagene. Selv om jeg ikke er så veldig religiøs, har jeg gjort dette en del ganger for å bevare en tradisjon i vår menighet.
– Hvilken betydning har synagogen i dag?
– Den betyr nok fremdeles mye for mange. Under koronakrisen har mange gitt uttrykk for at de savner synagogen. Men det er nok ikke det store sosiale samlingspunktet som det var på 1980- og 1990-tallet. Folk har et litt annet liv nå, sier han.
Mendelsohn legger til at det er mange ganger han har gått i synagogen uten en «brennende lyst».
– Men jeg føler en forpliktelse til å følge opp familietradisjonen. Det er nok ikke mange med samme bakgrunn som meg som føler det like sterkt lenger.
Bygget sto uskadd
De første jødene som kom til Norge etter at den såkalte jødeparagrafen – som forbød jøder å oppholde seg i Norge – ble opphevet i 1851, holdt gudstjenestene i leide lokaler. Fra 1869 fikk det jødiske samfunnet i Oslo en egen gravlund på Sofienberg. Men det var altså ikke før i 1920 at man endelig fikk et eget gudshus.
Ifølge Michael Gritzman, leder av Det Mosaiske Trossamfunns synagogekomité, er det store likheter mellom synagogen i Oslo og synagogen i Heidenheim, som var en av arkitektens tidligere byggverk.
Derimot er den innvendige fargebruken i synagogen i Oslo ikke særlig typisk i nordiske synagoger, ifølge Gritzman. Fargene og utsmykkingen har et orientalsk preg. Dette skyldes ifølge ham at kunstneren som fikk i oppdrag å utsmykke synagogen var aktiv sionist og opptatt av jødedommens orientalske røtter:
– Men det hører til fortellingen at synagogen i Heidenheim ble brent ned under krystallnatten. Men synagogen i Bergstien sto praktisk talt uskadd etter krigen, sier Gritzman.
Dette gjaldt også veggkunsten, bønnebøkene og torarullene – som alle var inntakt.
– Interiøret som er nå er det samme interiøret som for 100 år siden, sier han.
[ Reagerer på forslag: – Hårreisende å bruke trosstøtten som sanksjonsmiddel ]