Misjonsgeneralen er død

Onsdag morgen kom meldingen om at Egil Grandhagen (72) er død, etter lengre tids kreftsykdom. Han ble generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband som 34-åring, etter tre års «læretid» som assisterende generalsekretær. I 19 år, fram til 2001, var Grandhagen misjonslederen og høvdingen som staket ut kursen, skapte begeistring og misjonsiver - og profilerte Misjonssambandet utad.

Egil Grandhagen var Norges fremste misjonsleder og misjonsstrateg i sin generasjon.

Misjons- og forsvarshjem

Han vokste opp i et misjons- og forsvarshjem. Faren var yrkesmilitær og Egil fulgte opp med befalskole. Han rakk å bli løytnant før han søkte seg inn på Menighetsfakultetet og ble teolog. Lillebroren, Kjell Grandhagen, ble generalløytnant i Hæren og sjef for etterretningstjenesten i Norge. Mens storebror Egil ble general - i misjonen.

Han ledet ikke med kraftfulle kommandoer og slagkraftig krigsretorikk. Egil Grandhagen var ingen stridens mann, men var tydelig forankret i en lavkirkelig, teologisk konservativ tradisjon.

Også vi kirkejournalister merket oss denne mannens smilende, vennlige og milde fremtreden. Han var ingen dott, men en trygg person med en naturlig autoritet og en sindig væremåte.

Kanskje hadde den korte militære karrieren bevisstgjort ham på viktigheten av gode strukturer og orden på sakene.

Tillit og frihet

Gunnleik Seierstad, som var generalsekretær i en annen misjonsorganisasjon, skrev dette om Grandhagen i et festskrift utgitt til hans 65-årsdag:

«De som har jobbet under hans ledelse forteller om full tillit, støtte og stor frihet i valg av løsning. Han er en teambygger som setter klare mål. Som god befalingsmann går han ikke bak og breker, men snarere foran og viser vei. Når teamet lykkes sier han 'vi'. Etter tap sier han 'jeg'».

Grandhagen hadde både analytiske, strategiske, kommunikative og diplomatiske evner. Og først og fremst et brennende ønske om at mennesker skulle få høre om og tro på Jesus. Han var som ytremisjonsleder offensiv og visjonær, og tydeligere enn noen annen norsk misjonsleder på at det var «de unådde folkeslag» - de menneskene som ikke har hørt evangeliet forkynt på en slik måte at de reelt sett har en mulighet til å forstå og ta imot budskapet - som måtte prioriteres. Grandhagen ledet NLM til nye land og områder særlig i Asia, og sørget for at prioriteringer internt i etablerte land ble endret slik at ressursene ble brukt på å nå «de unådde».

Visjonær

Det var de overordnede visjonene og de lange linjene som betydde mest for Grandhagen:

«Jeg tror jeg har evnen til å se visjoner, til å drømme litt, til å se ting i et lengre perspektiv. Jeg har som en svakhet at jeg i altfor stor grad ikke kan fordra detaljer. Detaljene, og det å sitte i lange møter og drøfte enkeltheter, jeg ser det er behov for det, men jeg er ikke skrudd sammen sånn at jeg ser noen glede i det. Jeg klarte aldri å lære regelverkene i alle deler av arbeidet skikkelig! Og plumpet uti både her og der. Og jeg tenkte: «Det gjør ingen ting!» La disse petimetrene få ta meg på fersk gjerning og få gleden av det.»

I festskriftet skriver hans mangeårige medarbeider Hans Aage Gravaas:

Kulturåpen leder

«Grandhagen ble frustrert da det smaleste i NLM ble for trangt. Han var en nokså kulturåpen leder, som var vant med å tenke at det uforanderlige bibelske evangelium kunne ikles foranderlige kulturelle klesdrakter. Dette preget Grandhagens måte å lede på. Han lyttet empatisk til mennesker og evnet å se enkeltmenneskers verdi i deres forskjellighet. Ikke minst var dette synlig i hans møte med unge mennesker som befant seg i en personlig formingsprosess, og som arbeidet med å utvikle sin egen identitet. Egil Grandhagens lederskap var preget av sterk målbevissthet og myndig tale, men med en ikke ubetydelig grad av kulturell raushet. Misjonsfolket lærte derfor å sette stor pris på han.»

Mangfold og respekt

Egil Grandhagen bygde broer innad i en organisasjon som er mer mangfoldig enn vi utenforstående liker å tro. Han sto lojalt på NLMs selvstendighetslinje, men vant samtidig stor respekt langt utenfor sin egen krets. Grandhagen spilte på mange strenger som misjonsstrateg, team- og nettverksbygger, forkynner, foredragsholder, veileder, teolog og skribent. Mer en halve året var generalen på reise rundt i verden og til små og større misjonsforsamlinger i Norge. Han hadde masse personlig varme og evne å se og bli glad i mennesker. Slik vant han misjonsfolkets tillit.

Men det stormet også i NLM. Debatten rundt kvinners stemmerett og tjeneste foregikk nokså sammenhengende og den tok mye av Grandhagens oppmerksomhet. Uenigheten gikk så dypt at det var reell fare for splittelse av organisasjonen. Generalen var selv helt sentral da generalforsamlingen i 1997 vedtok en diplomatisk mellomløsning som gav kvinner stemmerett. Men samtidig ble det bekreftet at bare menn skal ha et såkalt hyrde- og læreansvar i organisasjonen, og at kvinner derfor ikke kan velges til hovedstyret eller rådsmøtet.

Aksepterte sannheten

Et annet problemfelt der Egil Grandhagen engasjerte seg dreide seg om overgrepssakene som kom opp i dagen på 1980- og 90-tallet. Det gjaldt både saker som involverte forkynnere i Misjonssambandet og misjonærbarnsaken på misjonens internat i Japan. Uten Grandhagens vilje til å akseptere sannheten i Japan-tragedien, kunne dette tatt en annen vei, til stor skade for misjonen og mange ansatte og deres familier.

I 2001 gav Egil Grandhagen seg som generalsekretær, 53 år gammel. Han gikk da over i en mer offentlig tilbaketrukket rolle som førstelektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Eks-generalen var bevisst på at han ikke skulle bli en sjuende far i huset. Men han kunne ikke la være å engasjere seg da hovedstyret til generalforsamlingen i 2009 foreslo opprettelse av et trossamfunn i NLM-regi. Grandhagen advarte sterk mot at NLM blir «en kombinasjon av et kirkesamfunn og en misjonsorganisasjon». Mye tyder på at nettopp Grandhagens advarsel bidro sterkt til at hovedstyrets forslag ble nedstemt med nesten to tredjedels flertall.

Men seks år senere hjalp det ikke at Grandhagen fortsatt advarte: Da vedtok generalforsamlingen i Norsk Luthersk Misjonssamband å opprette et eget trossamfunn.

Tidebønn og stille liv

I 2012 ble Egil Grandhagen pensjonert fra lærerjobben ved Fjellhaug,

Etter et helt liv i Misjonssambandets ­tjeneste, flyttet han og kona Solveig til et stille liv, tidebønner og sagbruk på en ­skogsgård ved Randsfjorden i Oppland. Den lutherske, lavkirkelige misjonslederen har latt seg inspirere av jesuitten Ignatius av Loyola, katolisisme, ortodoksi, keltere, klostre og retreat. Her har ekteparet rustet opp husmannsplassen med hverdagskapell, og tilbudt gratis opphold i en kårbolig for dem som vil ha noen dager til stillhet, hvile - og samtaler om livet og også det åndelige livet, om man vil.

Her har ekteparet Grandhagen fått mulighet til å leve et helt annerledes, roligere og mer jordnært hverdagsliv enn før. Kirkepolitikk har Egil Grandhagen holdt seg unna - med ett unntak: Da Kirkemøtet vedtok en liturgi for likekjønnet ekteskap, gikk ni ledere i Misjonssambandet ut med en felles uttalelse der de sier at Den norske kirke «er kirken blitt en løgnkirke som aksepterer en livsførsel som Bibelen entydig advarer imot.» Grandhagen tok til motmæle: «Jeg ønsker å være medlem av den samme kirke som det store flertallet av mine sambygdinger, og leve og vitne som en kristen her. For meg er det fullt ut mulig å samarbeide med mennesker jeg er dypt uenige med, og sam­tidig være tydelig på eget ståsted. Min erfaring er at jeg blir møtt med respekt. Jeg vedkjenner meg ikke at jeg bidrar til å legitimere falsk lære. Personlig synes jeg betegnelsen «løgnkirke» er lite treffende som karakteristikk på et kirkesamfunn. Man kan ikke både uttrykke respekt for oss som velger å bli stående i Den norske kirke, og samtidig si at vi tilhører en løgnkirke. Det blir dobbeltkommunikasjon», protesterte han.

«Jeg vil med frimodighet i forkynnelse og veiledning stå for det som er min overbevisning ut fra Skriften, og gjøre det lille jeg kan for å få flere med til himmelen. Og jeg vil gjøre det som medlem av Den norske kirke», skrev misjonæren og misjonslederen.

LES MER:

• Egil Grandhagen har kreft og trolig kort tid igjen å leve: – Jeg har kjempet litt med Gud

• Etter mange år i misjonssambandets ­tjeneste, flyttet Solveig og Egil ­Grandhagen til stillhet, tidebønn og sagbruk på en ­skogsgård i Oppland

---

Fakta:

---