Religion

Slik ble påsken en kristen høytid

Ingen vet nøyaktig når kirken begynte å feire påske. Kanskje må vi helt tilbake til nytestamentlig tid.

Det finnes bare noen få omtaler av kristen påskefeiring før 300-tallet. Likevel er det mye som tyder på at påskefeiringen da var vel etablert.

I sin omfattende bok Gudstjenestens historie, om liturgi, kirkeår og kirkehus gjennom 2000 år (Themelios forlag 2013), skriver Olav Tveito også om påskefeiringen i urkirken og i oIdkirkelig tid. Han skriver at sluttfasen i Jesus liv nettopp fant sted i rammen av den jødiske påskefeiringen.

Videre er det klart at disiplene fortsatte å bevare en tilknytning jødisk kult i urmenighetens første fase. Vi leser om at Peter deltok i templets bønnetider, og at Paulus regelmessig oppsøkte synagogens gudstjenester på sine reiser.

Flere skriftsteder i Det nye testamentet gir også hint om at man fortsatte å forholde seg til den religiøse, jødiske kalender. Både Paulus, i sine brev, og Lukas, i Apostlenes Gjerninger, refererer til påske- og pinsefeiring. Det er også grunn til å tro at de kristne fortsatt en tid valfartet til templet i Jerusalem sammen med sine landsmenn ved påsketider. For de kristne var det antakelig uproblematisk å delta i det tradisjonelle, jødiske påskemåltid, med sin ihukommelse av Guds frelseshandlinger ved utfrielsen av Egypt. Samtidig er dette et punkt der det også ble naturlig å utvide perspektivet til å gjelde Guds ultimate frelseshandling gjennom Kristus.

Det sanne påskelam

Akkurat hvordan påsken ble feiret av de første kristne vet vi ikke, men 1 Kor 5,7 gir en forståelse av hvordan tradisjonen ble videreført i menighetene:

«Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød.»

Tveito spør om menighetene fortsatt på denne tiden – omkring år 55 e. Kr. – feiret jødisk påske. Han ser det som mer sannsynlig at det hadde utviklet seg en parallell kristen feiring, der de gammeltestamentlige fortellingene ble gitt en ny utlegning. Han mener dette skriftstedet viser at det allerede på denne tiden var etablert en kristen påskefeiring i hedningkristen kontekst.

Omkring hundre år senere gis det en mer nøyaktig dokumentasjon av kirkens påsketeologi og påskefeiring. Man regner med at biskop Meliton av Sardes preken om påsken ble skrevet omkring år 150.

I sin påskepreken påpeker Meliton forskjellen på det jødiske påskelam og Jesus som det sanne påskelam. Det første er forgjengelig, mens det andre er uforgjengelig. Meliton utlegger Det gamle testamentet som et forbilde som peker ut over seg selv og fram mot Det nye testamentet. Alt peker fram mot Kristus.

Hvilken dag?

På denne tiden hadde det også utviklet seg en ulik praksis for når påsken ble feiret i menighetene. I Lille-Asia, der Sardes befant seg, feiret man påske samtidig med jødene på den 14. nisan. I Roma, og flere andre regioner, hadde man imidlertid flyttet påskefeiringen – som på denne tiden var avgrenset til én dag – til søndagen.

Tveito skriver at tilhengerne av den jødiske tradisjonen for tidfesting av påskefeiringen ble omtalt som «quartodecimanere», etter utrykket quartodecimo die som betyr «på den fjortende dagen». Det gamle testamentet foreskriver denne dagen for påskefeiringen, noe som veide tungt for mange kristne.

Debatten om hvilken dag som var den rette, utspilte seg i flere omganger. Den første skjedde på midten av 100-tallet. På den ene siden sto Smyrnas biskop Polykarp, mens biskop Ancietus av Roma argumenterte for den første søndagen etter 14. nisan som dag for påskefeiringen.

Det var ikke en debatt om påskefeiringens innhold, den var alle parter enige om. På denne tiden ble også påskefeireingen konsentrert til én dag. Først senere i kirkens historie ble feiringen utvidet til tre dager, og senere til en hel uke.

Påskefeiringen begynte med at man våket sammen gjennom natten, for så å feire påskegudstjeneste den påfølgende morgen. Nattverdfeiringen utgjorde et selvsagt element i denne feiringen, som den nye pakts påskemåltid.

Avgjort i Nikea

Den første runden av debatten foregikk i ganske vennskapelige former. Polykarp gjestet Roma. De to biskopene diskuterte saken, men ingen var i stand til å overbevise den andre. Tveito skriver at «de ble på et vis enige om å være uenige». De feiret messe sammen, ga hverandre broderkyss og skiltes som venner. Dette var like før den 86 år gamle Polykarp led martyrdøden.

Den neste runden i debatten ble imidlertid kvassere. Biskopen i Roma, Victor, erklærte da sin motstander, Polykrates, som vranglærer og ekskommuniserte ham. Dette ble imidlertid ikke godtatt av de andre biskopene. Blant annet gikk Ireneus av Lyon imellom, og saken roet seg ned.

Tveito mener at det er grunn til å tro at påskefeiring 14. nisan utgjør den eldste formen for kristen påskefeiring. En overgang til søndagspåske kan ha funnet sted i analogi med overgangen fra sabbat til søndag. På kirkemøtet i Nikea i år 325, ble det besluttet at påsken skulle feires på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn – og slik fastsettes fortsatt påsken.

Et etterspill av denne debatten fikk man mellom kirken i Irland og i England. Den irske klosterkirken hadde tydelige bånd til den østlige kristenhet, og holdt fast ved 14. nisan som tid for påskefeiringen. Den engelske kirken holdt seg på sin side til den romerske tradisjonen. Først på kirkemøtet i Whitby i 664 fikk den siste oppfatningen allmenn gyldighet.

Egerias beretning

Tveito gir videre en fyldig beskrivelse av påskefeiringens utvikling på 300-tallet. Her har vi tilgang til et særdeles interessant dokument: Itinerarium Egeriae – eller Egerias reise til Det hellige land som den heter i norsk oversettelse. Dette er den eldste kristne pilegrimsberetningen av noe omfang som vi kjenner til. Egerias reise ble foretatt i tidsrommet 381 til 384. I den andre delen av sin beretning beskriver hun møtet med påskefeiringen i Jerusalem.

Egeria kom enten fra Spania eller Frankrike. Reisen hennes begynte i Nord-Italia og Roma. Den gikk videre til Konstantinopel, Antiokia og Jerusalem. Deretter fortsatte hun til Egypt, og hun besteg Sinai-fjellet. Før hun vendte tilbake til Europa besøkte hun også Alexandria, Mesopotamia og Edessa.

I Jerusalem beskriver hun hvordan man samlet seg i de ulike kirkene ved bestemte anledninger, og hvordan de troende gikk i høytidelige prosesjoner fra den ene kirken til den andre. Påskens drama ble gjenskapt gjennom liturgiske handlinger som utspant seg.

En hel uke

I Jerusalem hadde påskefeiringen utviklet seg til en feiring som strakk seg over mer enn en uke. Dagen før palmesøndag samlet man seg i Betania. I kirken som var bygget der hørte man historien om Lasarus som ble vekket opp fra de døde av Jesus. Etterpå dro alle tilbake til Jerusalem, hvor de samlet seg til Vesper i oppstandelseskirken.

Dagen etter begynte så det Egeria betegner som «den store uken». På denne dagen gikk man blant annet i prosesjon med palmegrener til Eleonakirken på Oljeberget. Ved den ellevte timen ble palmesøndagens evangelium lest, og alle sang «Velsignet være ham som kommer i Herrens navn». Deretter gikk prosesjonen til oppstandelseskirken, der det feires Vesper.

Hver dag i uken som fulgte, var det gudstjenester i ulike kirker i byen. På skjærtorsdag samlet man seg tidligere enn de andre dagene, og det ble feiret nattverd ved Golgata. Det var eneste gang i løpet av året dette skjer. Deretter dro man videre til oppstandelseskirken, og til slutt var det nattlig gudstjeneste i Eleonakirken.

Deretter gikk man med fakler til Getsemane. Her leste man beretningen om hvordan Jesus ble tatt til fange. Egeria beskriver hvordan mange gråt.

Langfredag er det Jesu lidelse og død som står i fokus. Et stykke av Jesu kors blir bragt fram for forsamlingen. Alle går forbi gjenstanden i prosesjon, og kysser den.

Dåp og påske

Påskeaften er så den store dåpsdagen. Etter dåpen ledsages de døpte til oppstandelseskirken, der biskopen ber for dem. Siden samles man i den store kirken, Martyrium, for så å vende tilbake til oppstandelseskirken der nattverden feires.

Egeria gir oppmerksomhet til dåpen som utgjør en viktig del av påskefeiringen. Tveito påpeker at på denne tiden hadde påskenatten etablert seg som dåpstidspunkt både i den østlige og vestlige kristenhet.

Allerede hos Tertullian, ved overgangen til 200-tallet, henvises det til dåp i forbindelse med påskefeiringen. Egeria beskriver hvordan dåpskandidatene før påsken har vært gjennom en førtidagersperiode med undervisning, symbolhandlinger og eksorsismer. Kandidatene undervises i hele Skriften og i den kristne trosbekjennelse. Ved selve dåpshandlingen kommer kandidatene fram for biskopen og resiterer trosbekjennelsen.

Egeria nevner at det er gresk som brukes som språk i undervisningen i Jerusalem. Det oversettes til syrisk for de som trenger det.

I kirken kom påsken som dåpstermin til å holde seg lenge. Tveito skriver at det var i tiden da barnedåpspraksis nærmest ble enerådende i kirken at det begynte en utvikling i retning av at dåp ble forrettet også andre tider på året.

Saken ble først publisert påsken 2015.

LES OGSÅ:

Feirer påsken i stillhet og smerte

Da Jesus fikk skrue på hodet og hår på brystet

Ateisten: – Jesus ga oss fri i påsken

---

Påske

  • Påske, en av de største årlige høytidene i jødedommen og den største høytiden i det kristne kirkeåret.

---

Les mer om mer disse temaene:

Per Eriksen

Per Eriksen

Per Eriksen er pastor i Fredrikstad frikirke og bokanmelder i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion