Kritiserer biskopenes kriseordning: – Etisk betenkelig å stenge ute den som tror annerledes

– Det er oppsiktsvekkende at biskopene her synes å mene at det er enklere å forholde seg til gudsfornektelse, enten i agnostisismens eller ateismens form, enn til gudstro som ikke har et tydelig kristent preg, sier Sturla Stålsett, professor i diakoni, religion og samfunn ved MF vitenskapelig høyskole.

– Dette er jo i kontrast til en tilnærming man ellers ofte ser; at religiøse har noe til felles, som skiller dem fra ikke-religiøse.

Som Vårt Land meldte onsdag har Bispemøtet i Den norske kirke (Dnk) vedtatt at kirken unntaksvis kan brukes til ikke-religiøse gravferdsseremonier under koronakrisen.

Ifølge biskopene er ikke-religiøse gravferdsseremonier i utgangspunktet i strid med kirkens formål om «å tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse». På grunn av krisesituasjonen som landet er i, har biskopene likevel valgt å gjøre et unntak: «Bispemøtet anbefaler at det gis tillatelse til utleie av kirken der det ikke finnes annet egnet lokale, eller en annen særskilt grunn taler for unntak», heter det i vedtaket.

Men dispensasjonen gjelder kun for ikke-religiøse livssynssamfunn, det vil si for eksempel Human-Etisk Forbund. For andre religioner enn den kristne, er kirkedøren stengt. Det bekrefter Atle Sommerfeldt, fungerende preses i Dnk.

Derfor skiller biskopene mellom livssyn og religioner

– Bispemøtet hadde en diskusjon om dette og ble enige om at vi bruker formuleringen ikke-religiøse seremonier. Det var for å avverge at kirkerommet ble fylt med andre religioners symboler, sier Sommerfeldt.

Han regner samtidig med at menighetsrådene «har et varmt hjerte» i møte med religiøse som trenger et seremonirom for gravferd under koronakrisen.

– Er det «verre» å henvende seg til en annen gud enn den kristne enn ikke å henvende seg til noen gud i det hele tatt?

– Det er en forskjell mellom å henvende seg til en annen guddom enn Den treenige Gud og ikke gjøre en henvendelse til noen guddom, sier Sommerfeldt.

MF-professor Sturla Stålsett roser biskopene for å åpne opp for ikke-religiøse gravferdsseremonier i krisetider, og mener initiativet kan og bør sees i et diakonalt perspektiv.

– Det er viktig å gi rom for menneskers liv, uavhengig deres tro. Det skulle bare mangle at kirken da også gir rom for deres livssynsutøvelse, sier han.

'Ikke holdbart skille'

Men å favorisere ikke-religiøse livssyn framfor andre religiøse livssyn er ikke rimelig, hverken diakonalt eller teologisk, mener han.

– Selv om jeg kan forstå skillet ut fra mulig hensyn til varhet overfor religionsblanding, er skillet, særlig sett ut fra en primært diakonal innfallsvinkel, ikke holdbart. Det dreier seg jo om å gi livssynsmessig husly i herberget for den som står utenfor. Her er det ikke normalsituasjon, men nødssituasjon, sier Stålsett, og legger til:

– Da er det etter mitt syn etisk og teologisk betenkelig å stenge ut den som tror annerledes, for eventuelt å beskytte egne følelser eller egen gudstro. Forutsetningen er at kirkerommet forblir som det er, og brukes med respekt.

Hvorfor man slipper til både religiøse og ikke-religiøse aktører i kirkerommet, mener han ville være pedagogisk mulig å forklare for menighetslemmer og andre:

– Det å låne ut kirken «as is», til tilhengere av andre religiøse livssyn, i en nødssituasjon, er å ta nestekjærlighetsbudet på alvor. Hva ville vi ønsket av andre religiøse samfunn, om vi stod uten rom til å begrave våre døde?

Nye tanker om kirkerommet

I forlengelsen av biskopenes uttalelse er det også grunn til å arbeide videre med spørsmål knyttet til bruken av kirkelige rom, og til vurderingen av andre flerbruksrom, mener Stålsett. Han påpeker at det i dag finnes livssynsåpne seremonirom der symboler kan byttes ut, og man kan tilrettelegge for ulik bruk.

– Her kunne kanskje det lutherske nattverdsprinsippet «in usum» være interessant å tenke videre ut fra. En kunne forstå rommet som et vigslet kristent rom, når det er i bruk som det – ikke permanent.

Stålsett påpeker at dette vil kreve et teologisk nybrottsarbeid, som ikke bare framtvinges av koronakrisen, men også svarer på en utfordring som melder seg knyttet til det å være en nasjonal folkekirke i et livssynsåpent samfunn.

– På sikt kan det tenkes at det vil oppstå en tydeligere sammenheng mellom offentlig vilje til å finansiere kirkebygg, og kirkens vilje til å vise gjestfrihet i bruken av rommene. Hvordan vil kirken møte denne forventningen?

LES MER:

• Åpner kirkerommet for andre livssyn i krisetider

• Tror på flere ikke-religiøse innslag i kristne begravelser

• Humanist vil ikke ha humanist-begravelse

---

Fakta:

---