En annen verden er mulig

Hildegunn Marie Tønnessen Seip

Høgskolelektor/stipendiat ved Ansgar Høgskole

Vi vil huske våren 2020. Unntakstilstanden er ikke bare nasjonal, men global. Fra de første bekymringsmeldingene for noen måneder siden, har koronautbruddet utviklet seg til en verdensomspennende hendelse av et omfang som kan sette spor i årringene.

Vi stiller oss nå et spørsmål vi knapt har trengt å stille etter krigen: Hva er nødvendig?

Treffer også økonomien med et smell

Pandemien gjør vår gjensidige avhengighet tydeligere enn noensinne. Den avslører hvor sårbare vi har gjort oss selv gjennom globalisering, samfunnsstrukturer på høygir og rovdrift på naturen. Presset på naturen er en viktig del av bakteppet for virusepidemiene de siste årene, forklarer Erling Dokk Holm ved NMBU. Den globale nedbyggingen av urørt natur har tvunget flaggermus og andre potensielle smittebærere inn i befolkningstette områder.

Sårbarheten treffer også økonomien med et smell. I norsk sammenheng ser vi hvor viktig det er å komme ut av oljeavhengigheten, også av rent økonomiske hensyn. En tilpasningsdyktig økonomi må være differensiert, og balansere selvforsyning og åpenhet. Vi har kanskje hatt det litt for godt til helt å innse disse nødvendighetene.

LES OGSÅ: Kong Harald: – Vi befinner oss i en situasjon som er uvirkelig

Bli hjemme og pust med magen

Kanskje bremser unntakstilstanden globaliseringen. Kanskje er det tid for mer selvforsyning, særlig av mat og medisinsk utstyr. Vi kan le av dopapirhamstring, men det speiler en helt menneskelig bekymring for å ikke kunne klare oss selv. Vi er alle avhengige av forsyninger utenfra, i smått og stort. Jeg merker at jeg er gladere enn noensinne for å kunne hente egg i hønsehuset her hjemme – litt matauk føles trygt nå.

Så gjelder det å puste med magen, bli hjemme og ta vare på oss selv og hverandre. Solidariteten går viralt, og jeg var nok ikke den eneste som ble rørt til tårer av sangen fra balkongene i Italia, og den kollektive applausen her hjemme. Menneskehetens motstandskraft er vakker. Tross noen som gjør som de vil og setter seg og sine først, blomstrer nå dugnadsånden i de brede lag av befolkningen.

Mange opplever at veien er blitt kortere fra vår egen lille verden hjemme til hva som skjer med den store verden. Nå får fellesskapsverdiene våre sin største prøve, kanskje siden andre verdenskrig. Vi får alle et kræsjkurs i omstilling. Det kan komme godt med framover.

Flyktningleirene er ikke borte

Selv med en krevende situasjon her, er vi heldige som er i Norge når krisen rammer. Alle odds er dårligere i overbefolkede flyktningleirer og land med svakt utbygde helsesystemer, hvor man mangler både helsehjelp, smittevern og sykelønn.

Den desperate situasjonen i flyktningleirene i Europas ytterkant er ikke blitt borte. En bølge med politisk vilje til å hjelpe var akkurat kommet i gang, fra Tyskland til Finland, og i en rekke kommuner her i Norge, fra Trondheim til Risør. Hva som skjer nå, er uvisst. Det vi vet er at denne menneskerettslige og helsemessige nødsituasjonen bare kan løses i samarbeid, hvis mange bidrar og tar imot. Den blir verre jo flere som vender seg bort.

Koronasituasjonen kan både åpne oss for verdens skjebnefellesskap og få oss til å stenge grensene i frykt. Trump vil gjerne skylde på europeere, og i Europa har det vært diskriminerende episoder overfor kinesere. Men dette er ikke et «utenlandsk» problem, men et globalt problem. Det kaller på solidaritet og samarbeid.

LES OGSÅ: Vårt Land mener: «Følg myndighetenes restriksjoner. Vi må stole på at de har best oversikt»

Gleder meg til å klemme foreldrene mine

Korona setter oss på prøve, men viser også at en annen verden er mulig. Ikke bare lærer vi oss endelig videomøter og nettundervisning. Vi kan også gjenoppdage kortreiste gleder, og innse at vi kan omstille oss kraftig når vi må – for felles beste.

Med forlatte flyplasser og tomme gater har smogen over Kina lettet. Paradoksalt nok har det reddet langt flere liv enn koronaepidemien har tatt. Det anslås at hundretusenvis som ellers ville dødd tidlig av forurenset luft, nå blir spart.

Ett er nødvendig, kjenner jeg en som sa. Jeg gleder meg til vanlige hverdager. Til å klemme foreldrene mine, danse, ta en kaffe med kolleger og venner igjen. Mens vi venter, la oss spørre: Hva er det nødvendigste?

LES MER OM KORONA:

• Blå Kors: «Nå bør kirken tone ned oppmerksomhetten om savn etter gudstjenester og satse på diakoni»

• Ropstad med beskjed til barn som er redde for korona: – Det skal gå bra

• Den tradisjonelle påskefeiringen i Vatikanet går uten publikum

---

Fakta:

---