Ledestjerne og lederstjerne

Vårt Land presenterer nå den hittil mest omfattende kartlegging av hvem som sitter med makt og innflytelse i Tros- og livssynsnorge: Maktkartet.no.

På vår liste over de 100 mektigste står menighetsgründer Øystein Gjerme. Les begrunnelsen her.

– Det er nesten blitt et mønster at ledere for store menigheter blir uangripelige, sier Øystein Gjerme.

Det er som en maurtue der vi møter ham. Det er en vanlig tirsdagskveld, og i en gammel frikirke, på Kronstad i Bergen syder det av mennesker. Midt i mylderet baner mannen med seilersko, trange jeans og kortklippet hår seg nedover midtgangen.

– Heng på, sier Gjerme, og setter kursen ut i høstmørket.

Han er «den nye Egil Svartdahl», har vi fått høre. Og han ­figurerer på Vårt Lands maktkart. Derfor har vi reist hit til Bergen. Men bortsett fra den tykke sorte skinnbibelen han bærer ­under armen, er det lite som minner om gamle pinsepredikanter. Øystein Gjerme hører til en ny generasjon.

NYE MEDLEMMER: Nye medlemmer i Salt Bergenskirken inviteres til et informasjonsmøte. – De skal vite hva de går til, sier Gjerme. Alle foto: Erlend Berge

Dempet

Maurtuen vi er i ferd med å forlate, er alle de frivillige i Salt Bergenskirken. De har møttes for å planlegge ukene fremover.

Gjerme grunnla denne menigheten for tolv år siden. Og på den korte tiden har den rukket å bli nærmest et fenomen.

Gudstjenestene holdes i Ricks teater med flere hundre mennesker til stede, til basstung, Hillsong-inspirert musikk fra scenen. Dette er en moderne menighet for unge, moderne bergensere­ – en pinsemenighet, men med 
en dempet, tverrkirkelig profil slik at de som ikke er vokst 
opp med tungetale og kanaans språk skal føle seg hjemme.

Og selv om Salt Bergenskirken først og fremst har hatt som mål å prege troslivet til mennesker i nærmiljøet i Bergen, er den i ferd med å prege hele den ­karismatiske grenen av Kristen-Norge. Kristne fra hele landet ser i dag til Bergen, og pastor Gjerme­ hentes stadig til konferanser 
og scenekanter i ­andre menigheter.

Hjernen bak Salt er nå også blitt styreleder i to av de viktigste samarbeidsprosjektene for frikirkene i Norge, nemlig Høgskolen for Ledelse og Teologi og kirkeplantingsnettverket Sendt Norge (tidligere Dawn).

– Den mest grunnleggende lengselen hos mennesker er tilhørighet. Vi vil tilhøre noe. Jeg tror at kirken kan være det stedet.

‘Self-made’

– Å være kristen leder er å være litt «self made man». Og du må passe på deg selv, sier Gjerme, og beskriver hvordan han selv har hatt en reise i takt med at Salt-universet har vokst.

Han er ikke bare en åndelig leder, han har også ansvar for økonomistyring, organisasjonsbygning, mediehåndtering, felles-kristent arbeid – og ikke minst det å lede en stab. Underveis har Egil Svartdahl, Karl Inge Tangen og Scott Wilson vært viktige støttespillere. Nettopp denne tilsynsfunksjonen synes Gjerme er viktig.

– I lys av «Frelst»-debatten er det ingen tvil om at vi i frimenighetene har behov for en større skikkelighet rundt det 
med ­åndelig lederskap, sier 
Gjerme.

Tilhørighet

I kveld langer han ut langs Bjørnsonsgate. Etter et par minutter entrer vi et lokale på gateplan med store glassvinduer. Inne venter et titall mennesker som vurderer å slutte seg til Salt. Det de får vite denne kvelden, vitner om at det ikke er vanskelig å organisere livet sitt rundt menigheten. Søndagsmøtene er høydepunktene, men alle oppfordres til å gå i mindre grupper som møtes i hjemmene, og å delta i alt fra tweensarbeid og tolketjenester til sosialt arbeid. Å skape et altoppslukende miljø er likevel ikke poenget.

Tvert imot, sier Gjerme og forklarer at Salt ikke er til for at medlemmene skal fylle opp kalenderen med fritidsaktiviteter, men for å være et sted der man bygger relasjoner til Gud og ­andre mennesker i nærmiljøet.

– Den mest grunnleggende lengselen hos mennesker er tilhørighet. Vi vil tilhøre noe. Jeg tror at kirken kan være det stedet, sier Gjerme, og forklarer hvorfor han for tolv år siden ville starte en ny menighet fremfor å fortsette pastorkarrieren i en etablert menighet:

Konservativ

– Både den tradisjonelle frimenigheten, og bede­husene, er bygget rundt ­familieverdier. De etablerer seg, og etter hvert blir det et visst antall familier som går der. Dette betyr at miljøet har et ekstremt sterkt lim. Men det kan også bli trangt til slutt. Kirkeplanting handler om å bryte opp i de etablerte strukturene, og slik gi plass for nye relasjoner, sier han.

Den moderne profilen til tross, Salt er en konservativ menighet. Gjerme sier kirken skal stå i en viss spenning til storsamfunnet, derfor er også kveldens møte for potensielle medlemmer viktig.

– De skal vite hva de går inn i, sier han, før han stiller seg foran forsamlingen og forteller om sin visjon.

– Vi drømmer om at hele Bergen skal snu hodene sine etter Jesus. Det er retningen som er viktig, ikke grensene eller distansen fra hvor man er i dag.

Dette spørsmålet har vært sentralt siden starten, forklarer han: Hva skal til for at den som i utgangspunktet ikke har en «lavkirkelig orientering», skulle komme til en menighet?

– Hvilket svar har du funnet?

– Vi har jobbet mye med dette at hvis Gud elsker verden, skal vi gi oss selv til verden, til hverandre og nærmiljøet vårt. I vår tid havner konservative kristne ofte i forlegenhet, men vi må være trygge på at vi ikke lukker oss. Da er språket avgjørende. Vi kaller for eksempel ikke ­andre for syndere eller hedninger her, vi sier venner og naboer.

– En kristen leder er også et vanlig menneske med personlig gudsliv og familie, og ikke minst ledelsesevner og personlighet som ikke er fullt utviklet.

På vei.

Salt har en egen bibelskole og trener opp egne ­ledere. Målet er at disse skal ­bidra til å starte nye menigheter. Salt har i dag avleggere på Knarvik, Voss og Os. De håper også å starte opp snart i Trondheim.

Gjerme mener kristne ledere må være observante på at de løper en risiko. Mange får for stor makt uten at de er klare for det, påpeker han.

– En kristen leder er også et vanlig menneske med personlig gudsliv og familie, og ikke minst ledelsesevner og personlighet som ikke er fullt utviklet. Når man lever med den erkjennelse at man er på vei, tror jeg det er enklere. Så må man være klar over at det nesten er blitt et mønster at ledere for store ­menigheter blir uangripelige. De omgir seg med ja-mennesker, og får ikke korreksjoner.

Gjerme mener han selv er ­observant på det.

– Jeg omgir meg med ja-folk i den forstand at de har sagt ja til å bygge sunne menigheter, og at vi er sammen om et felles mål. Men vi er ofte nei i sak.

Spiller på nye strenger

Frimenigheten Salt Bergenskirken driver sin egen kulturskole.

Skoleklokka er for lengst ringt ut etter siste time på Fridalen skole i Bergen, men fra den monumentale bygningen siver det ut strengespill.

Fiolin og gitar

Bak dør nummer 44 står Alma Josefine Hunsager (7) og spiller «Alle fugler» på fiolin. Bak dør nummer 40 sitter pappaen hennes og lærer gitar av Mads Hauge.

– Vi holder på å øve inn «Hompetitten», humrer Einar Hunsager, og unnskylder 
låtvalget med at han har småbarn.

De to er elever ved den private kulturskolen som drives av menigheten Salt Bergens­kirken.

– Dette er en av de tingene vi gjør for å bety en positiv forskjell i byen, forteller daglig ­leder Charlotte Thorvaldsen.

HOMPETITTEN: 
Også pappa Einar Hunsager lærer å spille på ridalen skole. Gitarlærer er Mads Hauge.Repertoaret som øves inn 
i kveld er tilpasset en småbarnsfar.

Fattigdom

Mange nyplantede menigheter i Norge er opptatt av å utgjøre en forskjell i sitt nærmiljø, gjennom ulike former for sosialt arbeid. Fra leksehjelp, til Godshetsfestival og fengsels­arbeid. Og her, som i Bergen, en kulturskole.

– Køene til den kommunale kulturskolen i Bergen er kjempe­lange, og da er det mye iver som dør på veien. Det vil vi hindre, sier Thorvaldsen.

Og det er ikke tilfeldig at de holder på Fridalen, forklarer hun.

Skolen ligger i den bydelen med høyest andel barn som lever under fattigdomsgrensen, forklarer hun.

Derfor tilbys stipender til barn som er i en økonomisk eller sosial situasjon uten mulighet til musikkopplæring.

Vårt Land presenterer nå den hittil mest omfattende kartlegging av hvem som sitter med makt og innflytelse i Tros- og livssynsnorge: Maktkartet.no.

På vår liste over de 100 mektigste står menighetsgründer Øystein Gjerme. Les begrunnelsen her.

Erfaring

De fleste som går her er barn, men skolen har elever helt opp til 60-årene.

– Vi liker å synge og spille hjemme, og da min eldste datter ville lære et instrument, ville jeg vise at jeg også turde, sier Einar Hunsager om hvorfor han begynte å ta timer som voksen.

Å følge datteren er likevel det viktigste. Hunsager tror hun lærer mye nyttig i kjølvannet av spillingen.

–  I hennes alder handler det om å lære å konsentrere seg, 
og om å få en rutine på å gjøre­ ting. Uansett hvor god Alma blir, så vil dette være en viktig ­erfaring.

FIOLINUNDERVISNING: – Er det en gånote eller en løpenote? spør fiolinlærer Marius Vedvig. Alma Josefine Hunsager er syv år og har gått på Salt kulturskole allerede i ett år. Charlotte Thorvaldsen til venstre.