Helliggjøring av personen

Historien om menneskerettighetene går ikke entydig i én retning. Menneskerettighetene springer ikke ut av sekularisering, men av at personen er blitt helliggjort i stedet for staten eller andre maktgrupperinger.

- Det er alltid fare for at noe annet enn personen blir helliggjort og settes i stedet, sa professor Hans Joas da han innledet på PluRel-seminaret «Conflict, Media and Formatting of Religion» på Universitetet i Oslo.

«The power of the sacred» – altså det helliges makt – var tema for Joas foredrag – og det er også tittelen på en bok han arbeider med og som snart skal komme ut. Seminaret handlet for en stor del om vilkårene for menneskerettighetene og sammenhengen mellom menneskerettigheter og religion. Joas så menneskerettighetene som et resultat av en læringsprosess om hva som er hellig.

Religion skaper muligheten for å kritisere makt og sosial ulikhet.

LES OGSÅ: Hvordan sikre etikken uten religion?

Idealene

Joas mener ikke «Det hellige» har sitt opphav i religion, men i menneskelige erfaringer.

– Mennesker erfarer seg dratt ut over grensene for seg selv – det vi kan kalle selvtransendens. De opplever at kilden til denne kraften ligger utenfor dem selv – det må altså være noe som er annerledes enn det dagligdagse, sa Joas.

I de erfaringene mennesker deler, skapes det hele tiden verdier som virker selvinnlysende og derfor ikke krever noen begrunnelse. Det er slike forestillinger som ligger under enhver moralsk begrunnelse, mener Joas. Han reserverte seg dermed mot at verdier er evige størrelser som etter hvert realiseres i historien.

– Det dreier seg om at nye idealer utvikler seg og bryter med gamle idealer. Når nye ideer erstatter gamle, skapes det også behov for nye synteser, sa han.

Ideene skapes altså etter hans syn av et kollektiv i en bestemt situasjon og ut fra bestemte felles erfaringer.

– Min grunnleggende tese er at helliggjørelsen av bestemte meninger også er en helliggjøring av den kollektive tilstanden som skapte disse verdiene, sa Joas.

Det profetiske

Ut fra dette tok han forsamlingen med på en ­religionshistorisk vandring fra jegerfolkenes ekstatiske ritualer og fram til i dag. En viktig fase var den aksiale tidsalderen – et begrep Joas har fra den tyske ­filosofen Karl Jaspers.

I de arkaiske samfunnene som det gamle Egypt og Mesopotamia var herskerne hellige. Det var ikke mulig å skille mellom makt og hellighet, eller mellom politikk og religion. Men så skjedde det et brudd, som kan ha vært en reaksjon på volden som ble utøvd av disse hellige makthaverne: Det hellige ble flyttet ut av denne verden og over i en transcendent verden. Det åpnet for at det hellige kunne brukes til en kritikk av makten, siden makten ikke kunne være hellig lenger.

Avsakraliseringen av politisk makt betyr ikke at det hellige blir mindre. Det blir bare flyttet. Det er ikke treffende å snakke om en sekularisering

Jaspers bruker som eksempel de gammeltestamentlige profeter, som refset maktmisbruk og ulikhet i samfunnet med henvisning til at det var en krenkelse av Gud.

– Religion skaper dermed muligheten for å kritisere makt og sosial ulikhet. Det blir en moralsk plikt å være mer lydig mot Gud enn mot makthaverne. Dermed blir heller ikke det etniske og religiøse fellesskapet lenger nødvendig. Man kan åpne for universalisme, og for tanker om å ofre seg selv og avstå fra vold, sa Joas.

ERLING RIMEHAUG KOMMENTERER: Islam bragte tro tilbake i det offentlige rom

Flytting av det hellige

Denne åpningen for universelle verdier – som også er forutsetningen for menneskerettigheter – bygger altså på en avsakralisering av makten – den mister sin hellighet.

– Men denne avsakraliseringen av politisk makt betyr ikke at det hellige blir mindre. Det blir bare flyttet. Det er altså ikke treffende å snakke om en sekularisering, sa Joas.

Men denne flyttingen av det hellige er ikke en prosess som med nødvendighet er avsluttet eller bare går i én retning.

– Det er snarere snakk om en fase. Det er alltid mulig at det kan vende tilbake en ny sakralisering av den politiske makten gjennom religiøse begrunnelser for statsmakten, sa Joas. Han trakk fram statskirkene i lutherske land etter reformasjonen som et eksempel.

Når statsmakten står svakt, kan i stedet folket bli sakralisert. Han nevnte USA som et eksempel på det, der forestillingen om amerikanerne som et utvalgt folk vokste fram i pionertiden før staten var etablert.

Menneskerettighetene er en sakralisering av personen, noe som krever avsakralisering av staten.

Joas kunne derfor ikke slutte seg til Charles Taylors sekulariseringsteori, der sekulariseringen er en prosess som bare går i én retning.

– Jeg tror ikke de periodiske reformene i latinsk kristendom ender opp i en varig avsakralisering av politisk makt. Munkevesenet ledet også til korstogene, reformasjonen til nasjonalstaten, den radikale reformasjonen til kapitalismen. Det er ikke en prosess som går i én retning, men snarere en stadig fluktuasjon mellom avsakralisering og sakralisering, sa Joas.

Også den katolske kirken kan bli en dennesidig makt som kommer i Guds sted, påpekte han.

Men den aksiale tidsalderens erfaringer er kommet for å bli. Religionene kan hele tiden lære av sin egen fristelse til selvsakralisering og skape hindringer for den. Religionsfriheten regnet han som et godt eksempel på det.

– Den religiøse begrunnelsen for religionsfrihet springer ikke ut av en likegyldighet til religion, men en overgivelse til andre religioners frihet som ­næres av ens egen religion, sa Joas.

LES OGSÅ: Sekularisering skjer også i kristne kjernefamilier

Personen

Og dermed var han framme ved menneskerettighetene, som nettopp er et produkt av en slik avsakralisering og sakralisering.

– Det er en sakralisering av personen, noe som krever avsakralisering av staten. Men det krever ikke sekularisering i betydningen avskaffelse av Gud, for Gud kan nettopp være en begrunnelse for personens hellighet, sa Joas.

Heller ikke menneskerettighetene er etablert for alltid. Det er en konstant fare for at politiske institusjoner selvsakraliseres og skaper en partikularisme som står i motsetning til menneskerettighetenes universalisme. Selv den franske dyrkelsen av menneskerettigheter kan ende opp i det, nemlig når dette beskrives som spesielt franske verdier.

Sekulære verdensforståelser som marxisme og nazisme har det siste århundret vist seg å være en utfordring til menneskerettighetene, ved at de har sakralisert seg selv – på bekostning av personen.

Sekularisering

Derfor er ikke sekularisering noen garanti for menneskerettighetene, mente Joas.

– Sekularisering forstått som svekkelse av religion har sikkert og visst ikke løst problemet med begrunnelse av menneskerettighetene. I det 20. århundres totalitarisme ser vi en selvsakralisering av staten og lederne som har dimensjoner langt ut over de arkaiske sivilisasjoner, sa han.

Men Joas så også mer aktuelle eksempler på slik selvsakralisering av politisk makt.

– I alle fall i Tyskland ser jeg en sakralisering av Europa. Alt europeisk er fantastisk og overlegent. Kanskje det skyldes en reaksjon på sakraliseringen av den tyske nasjonen vi så tidligere, sa han.

Personen hører alltid til i et kollektiv, for det er bare i et fellesskap vi kan være personer.

Et annet eksempel på selvsakralisering så han i den katolske kirkens reaksjoner på overgrep mot barn. Kirkens hellighet blir viktigere enn barnets hellighet, og derfor kunne kirkens folk ha god samvittighet for at de dysset sakene ned av hensyn til kirkens omdømme.

– Selvsakralisering er alltid dårlig. Sakralisering av personen er derimot en god ting. Det må være den absolutte målestokken mot kollektiv selvsakralisering, sa han.

LES OGSÅ: – Luther er årsak til sekulariseringen, skriver Magnus Malm

Individualisme

Men åpner ikke denne helliggjørelsen av personen nettopp for den individualismen som preger dagens kapitalisme? Joas mener det er nødvendig å skille mellom sakralisering av individet, som er en form for selvsakralisering, og sakralisering av personen.

– Personen hører alltid til i et kollektiv, for det er bare i et fellesskap vi kan være personer. Kapitalismen bidrar derfor ikke til sakralisering av personen, men til individualisme, sa han.

Menneskerettighetene forutsetter at det finnes en stat som kan holdes ansvarlig for å beskytte­ personen. Teoretisk sett kan det overlates til ­internasjonale myndigheter, men det er vanskelig å tenke seg i praksis. Derfor ville han ikke sette nasjonal selvstendighet opp mot universelle menneskerettigheter.

– Vi må ha et realistisk bilde av hva internasjonale organer kan gjøre. Derfor må staten ha rett til å bestemme hvem som skal være statens borgere, sa han – og mente det har konsekvenser for dagens innvandringsdebatt.

– I dagens Tyskland er det blitt farlig å si at vi må være restriktive med innvandring for å kunne være åpen i vår integrasjon. Men vi må skjelne mellom en liberal tolkning av menneskerettighetene og en tolkning som gir rom for nasjonalstatens suverenitet, avsluttet Joas.