Farvel, tvil

Tvilen er blitt rehabilitert. Flere har i det siste holdt fram det positive med tvilen: Den holder oss våkne og lar oss kjenne at noe står på spill. Tvilen er ikke en trussel for troen, men en motor.

Det kan sikkert være sant. Tviler man, er det best å erkjenne det. Men for min egen del er jeg ferdig med å tvile.

Tvil hører for meg sammen med tenårenes kaotiske jakt på identitet og eksistensielle holdepunkter. Et nesten fysisk behov for å finne ut mer, drev meg fram i utforskning av de store spørsmålene. Med det kjente jeg også at jeg risikerte å miste min kristendom. Jeg følte meg grunnleggende utrygg på min egen tro, og samtidig bundet av den. Det var vondt, komplisert og forvirrende. I tillegg var det en grunnleggende selvopptatt og navlebeskuende prosess. Det er ingenting å romantisere.

For meg dreide tvilen seg om at idealet om hva en kristen er ikke gav gjenklang i mitt eget liv. I miljøer jeg vanket ble det talt et språk jeg ikke forstod. Jeg fikk ingenting ut av bønnestunder og repetetive lovsanger, jeg ble sjelden revet med av bibellesning og jeg brant ikke for å spre ordet. Troen min bodde ikke i følelseslivet. Jeg opplevde ikke gudsnærvær. I tillegg kom de teologiske grubleriene. Virker bønn? Er Gud god og allmektig? Og så videre. Kanskje var problemet en for trang kristendom.

Så ble jeg spyttet opp på land. Tvilen forsvant ganske plutselig, tror jeg. Samtidig som venner sluttet å si fram trosbekjennelsen og grublet over om de kunne stå inne for fadderløftet, bestemte jeg meg for at jeg ville høre til. Jeg fikk nok av tvilen og satte den fra meg: Hvis troen var tro på noe, på noen, og den noen var Gud, ikke en hvilken som helst Gud, men en nådig Gud, kunne ikke det å tro handle om meg og mine tanker og følelser. Det måtte handle om Gud. Jeg kunne bare legge ned min åndelige hakke og spade. Jeg hadde allerede gjort jobben min ved noe så enkelt som å si ja. Resten måtte være opp til Gud. Og hadde jeg ingen åndelige opplevelser, fikk jeg heller leve uten. Stilt overfor Gud blir egen sjelegransking uvesentlig.

Da dette virkelig sank inn, og jeg forsto at jeg med mine kvaler egentlig sto og sparket i grusen hjemme hos meg selv, fikk jeg tilbake det tvilen hadde bortført: Tryggheten og friheten. Kristendommen hadde flyttet ut av min egen navle og hvilte på noe annet enn meg selv. Jeg ble trygg nok til å leve fritt. Siden har jeg levd lettet og uten jag.

Skal så troen være ukritisk? Selvsagt ikke. En trygg og fri tro kan integrere kritiske tanker og ta dem på alvor, nettopp fordi de ikke truer. Gud tåler det meste. Å slippe til uro og religionskritikk utvikler både teologien og troen. Men mens kritikk er nødvendig, er tvil det ikke.

«Hei, er du ensom tenker?» synger de Lillos. «Prøver du kanskje å finne deg selv? / Tenk om den du fant / Var en du ikke likte / Men som du måtte leve med / Resten av livet (...) / Prøver du kanskje å forstå deg på livet? / Tenk om du en vakker dag / Forstod så mye / At du ikke fant noen grunn / Til å leve (...) / Det er mye lettere å spille og synge / Enn det er å tenke»

Sett at jeg fant ut hva som var svaret på det ondes problem. Sett at jeg fant ut hvordan jeg kunne bedrive fribønn og føle meg vel. Hva ville det gagnet? Løsningen på alle problemer er ikke å finne svaret på dem, men å leve med dem i en blanding av passe mye ignorering og passe mye anerkjennelse. Og gjerne med å spille og synge. Jeg vil heller vugges i salmesangen sammen med andre enn rokkes i den ensomme tenkingen.

Åste Dokka, stipendiat ved 
Det teologiske fakultet