Religion

Slipper ikke Gud inn i terapirommet

Paal Andre Grinderud fikk ikke snakke om gudsbildet sitt da han gikk til psykolog. Norske psykologistudenter lærer ingenting om hvordan de skal møte religiøse mennesker.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Jeg opplevde at det ikke var rom for Gud i terapirommet. Det føltes veldig ensomt, sier Paal Andre Grinderud.

Det er mange år siden, men minnet om livets svarteste øyeblikk er fortsatt sterkt. Han forteller historien fra sykesenga på Feiringklinikken på Eidsvoll, der han går til oppfølging etter en hjerteoperasjon.

Begge foreldrene døde nemlig av hjerteproblemer som 49-åringer. Det var da verden raste sammen for Grinderud. Han ble tungt deprimert og følte seg straffet av Gud. Når han forsøkte å snakke om det i terapitimene, var psykologene mest opptatt av at han måtte komme seg ut av huset, se folk og spise godt.

– Alt handlet om praktiske ting og følelser. Det var ikke rom for å snakke om gudsbildet mitt, sier han.

Grinderud oppsøkte flere psykologer. Over alt møtte han den samme muren når han ville ta opp religiøse spørsmål.

– Jeg sa flere ganger at «Gud har forlatt meg, og jeg forstår ikke hvorfor». Psykologene svarte med å si «akkurat, ja», for så å snakke om noe annet.

De minst troende

Historisk har psykologiens fedre aldri fart pent med religiøsiteten. Troende mennesker har blitt stemplet som sykelige. Selveste Sigmund Freud kalte det for en «universell tvangsnevrose», Albert Ellis slo fast at religiøsitet handlet om «avvikende og irrasjonell tenkning», mens A.J. Mandel mente troende led av en «temporallappsdysfunksjon».

– Jeg tror disse utsagnene har påvirket oppfatningen av religion hos dagens psykologer. Studier viser også at psykologer er blant de minst troende yrkesgruppene her i landet, sier psykolog Silje Endresen Reme ved Uni Research Helse, som har forsket på holdninger til religiøsitet blant sine kolleger.

Det er derfor en sjelden gruppe som har samlet seg til frokostmøte i kantina på Psykologisk institutt i Oslo. Termosene står tett på det hesteskoformede bordet, som er fylt med brød og pålegg. Blant alle jentene er det en gutt eller to.

LES OGSÅ: Psykologen vi ha tro inn i terapirommet

Dette er Emmaus psykologiforening, et samlingssted for psykologistudenter som er opptatt av kristen tro og psykologi. Foreningen får stadig flere medlemmer. Aldri har det vært så mange på et frokostmøte som i dag.

Emmaus ble startet i 2007 fordi studentene savnet de eksistensielle spørsmålene i psykologifaget. Åtte år senere har ikke mye endret seg.

– Jeg er halvveis i studiet. Hittil har ikke tro og religiøsitet hatt noen plass, sier Maria Andvik (25).

Karoline Grestad Spæren (22) nikker.

– Det kan nok handle om foreleserens personlige oppfatning. Flere avfeier religion som faglig irrelevant og utdatert overtro, sier hun.

– Tilføre noe

Sindre Storvoll (32) er leder i Emmaus, og mener det er på tide at psykologiutdanningen tar tro på alvor.

– Vi mener at det kan tilføre faget noe, sier sisteårsstudenten.

Han understreker at alle i Emmaus er og ønsker å være underlagt de vitenskapelige retningslinjene i psykologifaget. Men samtidig har mange en tro de gjerne vil forene med yrket sitt. Dette utforsker de blant annet på den årlige høstkonferansen. Der møtes studenter og praktiserende psykologer for faglig påfyll, sosiale samlinger – og et kristent fellesskap for dem som ønsker det. Problemet er å finne fagfolk til å forelese.

– Vi har hatt noen fra Modum Bad, men det har vært flest psykiatere eller teologer. Det er vanskelig å finne kristne psykologer, sier Storvoll.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Alle mennesker

Hvis du søker etter «kristen psykolog» i Google, er hjemmesidene til Emmaus det første treffet du får. Storvoll får stadig flere henvendelser fra folk som lurer på om han kan hjelpe til med å finne fram til en troende psykolog. Dette mener han underbygger hvorfor psykologifaget må ta høyde for livssyn.

– Alle psykologer – uavhengig av tro – skal være i stand til å møte alle mennesker. Vi blir ikke bedre psykologer av å være med i Emmaus, men vi fordyper oss på et felt som gjør oss bedre rustet i møte med troende mennesker. Akkurat som andre psykologer som fordyper seg i ADHD eller spiseforstyrrelser, sier han.

Egne erfaringer

Emmaus-vandrerne er ikke de eneste som etterspør religiøse kompetanse. I 2009 ble det utført en undersøkelse blant 564 norske psykologistudenter. Der kom det fram at 93 prosent av studentene opplevde at det ikke ble lagt noe vekt på menneskers religiøse tro i psykologiutdanningen. 27 prosent oppfattet faget som nedsettende overfor religiøse mennesker. 15 prosent svarte at de har opplevd at troende blir latterliggjort i undervisningen.

– Det er mulig det sitter en gjeng gamle psykologer og underviser i faget uten å ta religionens rolle inn over seg – meg selv inkludert, sier psykologspesialist Arne Repål, som underviser på spesialistutdanningen.

– Men jeg har begynt å endre meg, legger han til.

Repål er ateist, som så mange av hans kolleger. Likevel innser han at psykologer i større grad må vise vilje til å utforske pasientenes syn på religiøse spørsmål. Han forteller at det i undervisningen ofte oppstår en diskusjon om det er riktig å bringe religion inn i terapien.

– Vi har nok lenge hatt et syn på terapeuten som en verdinøytral person som ikke toner religiøst eller kulturelt flagg. Flere og flere ser at det er en illusjon. Du tar med deg egen erfaring inn i terapirommet, slik pasienten gjør det, sier han.

– Må terapien endre seg?

– Den må i alle fall ta høyde for religiøse temaer som har betydning for pasienten.

LES OGSÅ: Skolen rives og slites om trosfag

Modum Bad

En av de første som innså dette, var psykiateren Arne Austad. På begynnelsen av 1990-tallet var han overlege på Modum Bad i Vikersund, og gjorde som de fleste andre på den tiden: Sendte pasientene videre til presten når det dukket opp problemer knyttet til tro, trosbakgrunn eller gudsbilde.

– Etter hvert skjønte vi at vi heller måtte prøve å integrere troen i terapirommet, sier Austad.

Han sitter på et kjellerkontor i en av de få bygningene på Modum Bad som ikke er bygd i sveitserstil. Genseren er lagt pent over skuldrene og ermene knyttet i en enkel knute på brystet.

– Men på det tidspunktet var det ingen i Norge som kunne noe om det, sier Austad.

Det er litt over 20 år siden han sammen med psykolog Gry Stålsett og teolog Leif Gunnar Engedal begynte å prikke politikerne på skulderen. De klarte å vekke interessen til helseminister Gudmund Hernes (Ap), men det var først da Dagfinn Høybråten (KrF) inntok Sosial- og helsedepartementet at det kom penger på bordet. I løpet av 1998-99 fikk Modum Bad nesten 400.000 kroner til et prosjekt om tro og religiøs erfaring som tema for psykoterapi.

Austad og Stålsett dro til USA for å lære av psykoanalytikeren Ana-Maria Rizzuto og andre med religionspsykologisk kompetanse. Våren 1999 ankom første behandlingsgruppe Modum Bad. Behandlingen fikk navnet Vita-modellen.

Den første behandlingsgruppen besto av åtte pasienter. En av dem var Paal Andre Grinderud.

Tatt på alvor

I løpet av de tolv ukene behandlingen varte, opplevde Grinderud at han for første gang kunne snakke om troen sin i terapirommet.

– Gudsbildet mitt ble tatt like mye på alvor som depresjonen. Det gjorde at det lysnet litt. Jeg følte ikke at Gud var mer til stede i livet mitt, men jeg følte at jeg hadde fått lov til å snakke om frustrasjonen min uten å bli begrenset.

– Kunne du ikke snakket med en prest om det?

– Det ville vært dobbelt så vanskelig. Jeg følte at Gud hadde forlatt meg, så hvordan kunne jeg da snakke med en som var så nær Gud, som kanskje hadde kone og barn og et trygt liv – for meg ville det vært en provokasjon.

Doktorgrad

Erfaringen til Grinderud er ikke unik. Et refreng blant Vita-pasientene er at religiøse temaer har vært lite berørt i tidligere behandling. Austad tror det er flere grunner til dette.

– Noen vil nok ikke ta opp religiøse spørsmål i frykt for at psykologen skal plukke fra hverandre troen deres. Men det er også de som ikke har blitt møtt med forståelse hos psykologen sin, eller at psykologen har sagt at dette er utenfor hans eller hennes fagområde og rådet dem til å oppsøke en prest, sier Austad.

– Møter dere motbør fra kolleger for å blande religiøsitet inn i terapien?

– Lite, og det forbauset oss litt i starten. Det var mange som var interesserte. Etter vi publiserte en studie i Psykologitidsskriftet i 2003, har vi blitt invitert flere steder. Vi har vist at denne type behandlingsform fungerer, sier Austad.

Det skjedde formelt i 2012, da Gry Stålsett tok en doktorgrad på erfaringene de hadde gjort seg. Dermed kunne Vita-modellen smykke seg med å være forskningsbasert. Austad tror dette er med på å skape mer åpenhet rundt religiøsitet i terapirommet.

– Mange kolleger er fortsatt usikre, men de ser at pasienten har et behov og henviser hit, sier han.

Endring

Silje Endresen Reme står bak undersøkelsen som viser at psykologistudentene etterspør mer kunnskap om religion i undervisningen. Hun ser at det har skjedd en stor endring de siste tiårene.

– Tidligere studier viser en mer negativ holdning til religiøsitet. På sikt kommer dette til å endre psykoterapien. Det er helt uunngåelig. Jeg tror pasienter i større grad vil etterlyse et tilbud, sier Reme.

– Er det et generasjonsskifte på gang blant norske psykologer?

– Jeg tror det. Det kan ha sammenheng med at religiøs tematikk er blitt en større del av samfunnsdebatten, med tanke på religiøs terrorisme og en økende grad av innvandrere med ulike religiøse bakgrunner, sier hun.

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion