Visebjelken Pete Seeger er borte

Det er en tid for alt. Og nå er tiden over for Pete Seeger (94), den amerikanske visesangeren som blant annet skrev sangen «Turn, turn, turn». Den er basert på kapittel nummer tre i Forkynneren i Det gamle testamente. Det er der det slås fast at alt har sin tid, deriblant det å bli født og det å dø.

Pete Seeger døde i New York mandag kveld etter å ha vært syk en ukes tid.

Bærebjelke. Pete Seeger var en av de mest solide bærebjelkene i den amerikanske folk-musikken, visesangen eller hva man nå skal kalle den på norsk.

Hans musikalske karriere skjøt fart i 1941 da han dannet gruppa The Almanac Singers. På den tiden var han medlem i det amerikanske kommunistpartiet, men både gruppa og hans kommunistiske tro gikk gradvis fløyten i løpet av krigen. Engasjementet for fagbevegelsen og dem nederst i samfunnet holdt derimot.

Han slo imidlertid gjennom med en annen gruppe, The Weavers. I 1950 lå de på listetoppen i USA med Lead Bellys sang «Good Night Irene».

6-tallet. På den amerikanske musikkscene dukket Seeger for alvor opp igjen på 1960-tallet. Da hadde han – delvis i samarbeid med andre – kommet opp med sanger som «Where Have All The Flowers Gone», «If I Had A Hammer» og nevnte «Turn, Turn, Turn». Han var også sentral da den gamle spiritualen «We Will Overcome» ble «nasjonalsangen» til menneskerettsbevegelsen i USA etter at Seeger hadde gjort den vesle, men geniale tekstendringen: «We Shall Overcome».

Det var i denne perioden han fikk overtalt plateprodusenten John Hammond til å hente den pur unge Bob Dylan til Columbia Records studio, og vi vet hvordan det gikk. At Seeger noen år senere skal ha kappet strømkabelen til Dylans forsterkere på The Newport Folk Festival der Dylan spilte elektrisk for første gang, stemmer ikke. Seeger ba bare lydteknikeren skru ned lyden så det ble mulig å høre tekstene.

For unge amerikanere og etter hvert folk fra alle mulige verdenshjørner med akustisk gitar eller banjo ble Pete Seeger på 1960-tallet nærmest et leirbål som folk samlet seg rundt. Mange av oss som faller i den kategorien, visste knapt noe om mannen. Men visene kunne vi utenat og sang gjorde vi.

Kirkenes Verdensråd. Han brukte sin stemme sterkt i opprøret mot Vietnam-krigen, og nordmenn av en viss alder vil huske hans konsert på Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i 1968. Den generalforsamlingen, som i tid falt sammen med krigen og sultkatastrofen i Biafra, ble startpunktet for oppvåkningen blant kristne for at man ikke kunne stå og se på ulikhetene i verden uten å handle.

Salen eksploderte da Seeger med sterk røst ba delegatene om å komme opp med en resolusjon hvor de fordømte USAs krigføring i Vietnam.

Pete Seeger har i alle år vært den fremste eksponenten for det amerikanerne kaller «topical songs», gjerne sanger med et visst politisk innhold. Men samtidig har han lært ukjente horder å spille femstrengs banjo og tolvstrenget gitar. Hans lærebok i femstrengs banjo – den kom ut første gang i 1948 – er fortsatt som hellig skrift å regne blant banjospillere.

Til det siste. Pete Seeger opptrådte nesten til det siste. Så sent som 21. september i fjor – drøyt to måneder etter at kona hans døde – opptrådte han på Farm Aid i New York. Og han var 89 år da han laget sitt siste studioalbum, At 89.

Mange vil også huske albumet og etterfølgende turneer som Bruce Springsteen gjennomførte i 2006 i Pete Seegers ånd. Det var nok i stor grad et symbol på den rollen Seeger har spilt for folk, som i dag oppfattes som et stykke unna folk-musikken til Seeger.

Så må vi også minne om Lillebjørn Nilsens «Barn av regnbuen», den norske versjonen av «My Rainbow Race». Seeger og Lillebjørn ble gode venner og hadde jevnlig telefonkontakt.

Det er en usedvanlig røst som har stilnet – det vil jeg tro kan høres, selv i hans hjemby New Yorks kakofoni.