Vil bevare blåtonene

Idéhistoriker Karin Johannisson har skrevet boken «Melankolske rom» om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene. Hun håper den kan sette vår sykeliggjøring av vanskelige følelser i perspektiv.

Diagnoser. Melankolien, som Freud definerte som tap av noe man ikke vet hva er, har alltid vært der, selv om den har fått forskjellige navn og utrykk. Hver samtid har sitt eget følelsesrepertoar og sitt eget sett regler for hvilke utrykk for følelser som er akseptable. Men aldri har vi hatt så mange medisinske diagnoser for tunge følelser som i dag.

– Mange lengter etter en diagnose. Det gir en bekreftelse på at de har en faktisk lidelse, og dermed forståelse fra samfunnet, arbeidsplassen og trygdevesenet, og kanskje håp om behandling. Men gjennom suget etter diagnoser krymper vi normaliteten. Når vi tenker at vi er syke fordi vi ikke er optimalt glade og sunne hele tiden, gjør vi oss også mer sårbare, mener Johannisson.

Melankolien har vært en følelse med høy status. På 16- og 1700 tallet var det akseptert å gi sterke utrykk for melankoli. Forutsatt at det var de rette menneskene som gjorde det, det vil si menn fra de øvre samfunnslag. Dersom kvinner ga utrykk for de samme følelsene ble det definert som nerver, hysteri eller i verste fall galskap. Og folk fra arbeiderklassen hadde ikke slike følelser og sensitivitet, mente man.

Gråt. For menn i høyere klasser var blant annet det å gråte offentlig faktisk kulturell kapital. Utover 1700-tallet begynte man å snakke om empati som en viktig egenskap. Menn gråt mye og ofte for å vise at de hadde evne til medlidenhet med lidende mennesker og dyr. På 1800-tallet ble det derimot slutt på alle tårene, i alle fall ute blant folk. Menn skulle bare gråte offentlig i begravelser, aldri ellers.

Johannisson mener den viktigste årsaken er at skillene mellom den mannlige og kvinnelige sfære ble større i det moderne borgerlige samfunn, og følelser ble regnet som noe irrasjonelt og kvinnelig. Dermed begynte man å beskrive menn som gråt som svake og litt tåpelige. Før den sensible og nervøse mannligheten igjen fikk en renessanse rundt år 1900. Mange professorer og vitenskapsmenn fikk da det de kalte nervekollaps. Det ble sett på som et resultat av at tenkende menn brukte hjernen for mye, og var fullt akseptert.

Andre følelser. – Er det bare navnet på følelsene og sosialt aksepterte utrykk for dem som har forandret seg, eller var selve følelsene annerledes tidligere?

– De som kalte seg melankolske tidligere følte faktisk andre ting enn melankolske i dag. På 16- og 1700-tallet ble melankoli beskrevet som store følelser som skrekk angst og konstant hunger. I dag forbinder vi melankoli eller depresjon mest med nedstemthet, motløshet og mindreverdighetsfølelse. Slike følelser var til stede før også, men de ble aldri sett som de dominerende. Melankolske kunne gi utrykk for ville følelser, med gråt, mimikk og gestikulering som utrykk for smerte og klage. Følelsesutrykk som i dag ville bli sett på som underlige. Det var voldsomme svingninger mellom eufori og apati som preget dem, nærmere det vi i dag ville kalle bipolar lidelse. Melankoli ble dermed også forbundet med kreativiteten og skaperkraften i det euforiske.

– Har kvinners utrykk for følelser hatt de samme endringene som menns?

– Nei, der har forskjellene vært mindre. Kvinner har alltid blitt definert som mer følelsesstyrte, i negativ forstand, som mer irrasjonelle. Kvinners følelser har generelt enten blitt trivialisert, «de gråter jo for alt mulig», eller definert som hysteri og galskap. Store følelser ble assosiert med tenkende og skapende menn. Kvinner skulle ha kontroll, være behagelige og ikke reflektere for mye. Dermed passet ikke melankoli seg for kvinner.

Status. Også i dag har blir tunge følelser sett på som mer positive når de forbindes med menn i høye samfunnslag. Stress og utbrenthet hadde for eksempel status bare så lenge det var menn i høyere stillinger som ble rammet, det var et signal på at de ga veldig mye av seg selv til jobben.

– Med en gang kvinner i lavtlønte yrker begynte å bli utbrente, forsvant statusen. Menns statuslidelse ble omdefinert til kvinners nederlag. Kvinner lærer seg fortsatt at hvis de ikke er glade og behagelige for omgivelsene er de ikke ordentlige kvinner. Dermed reduserer de seg selv og definerer seg som syke og svake, istedenfor å bruke melankoli som en kraft. For tomhetsfølelse og hunger etter noe mer kan brukes som en motor til kreativitet. Melankolske har en evne til å trekke seg tilbake til sine egne rom og observere verden på avstand, som det ligger mye skaperkraft i.

Depresjon. – En del «lidende kunstnere» har skapt stor kunst men også slitt med svært alvorlig depresjon. Kan man risikere å romantisere melankolien som skapende kraft?

– Det er i alle fall det mange nok vil bruke som et motargument mot mitt budskap. Men jeg synes det er en forenkling av diskusjonen. Det er ingen tvil om at depresjon kan være en alvorlig lidelse, som kan trenge behandling. Det jeg er skeptisk til, er at vi inkluderer stadig flere nyanser av mørke følelser i diagnosene. Veldig mye av det vi nå kaller for eksempel «lett depresjon» er faktisk helt normale følelser.

Destruktivt. Johannisson mener problemet er at vi blir stadig reddere for en tilstand som ikke er optimalt velbefinnende. Hun håper vi snart gjør opprør.

Vi aksepterer normer som vi vet er destruktive. Vi skal ha det bra og være perfekte hele tiden. Alt i livet gjøres til prosjekter med konstante prestasjonskrav, kroppen vår, jobben, helsa, hjemmet, barna. Vi godtar å se på oss selv som prosjekter med konstant rom for forbedring. For mange kan det føre til det jeg kaller «hvit melankoli», en tomhetsfølelse vi ikke vet hva kommer av. Det behandler vi som et problem på individnivå. Jeg skulle ønske vi isteden begynte å protestere på definisjonen av det normale som perfekt velvære.

Snillere. – Hva mener du vi konkret bør gjøre for å snu utviklingen med sykeliggjøring av følelser?

Det er et interessant og vanskelig spørsmål. Det er jo selvsagt lett for meg å sitte her og si at vi må akseptere det tunge og mørke. Men likevel. Jeg mener vi ikke skal godta å la medisinen ta hånd om flere og flere av våre mørke og såre følelser. Jeg synes vi bør bli snillere mot våre følelser og insistere på å beholde flere av dem innenfor rammen av normaliteten.

Og melankoli er ikke bare svart mørke, understreker hun. Den har også mange blå nyanser.

– For mennesker som har opplevd sorg eller alvorlig sykdom kan den være et fantastisk rom. De er kanskje ikke klare for å kaste seg ut i verden igjen fullt og helt med en gang. Det kan gjøre veldig godt å få lov til å være i blåtonene en stund.