Kultur

Vi tåler ikke så mye løgn

ANMELDELSE: Det danses Ibsen så hjertene kan sprenges i Nasjonalballettens versjon av Gengangere.

Urpremieren fredag på Hovedscenen i Bjørvika åpnet på en helt spesiell måte dette dramatiske verket for oss. Vi tuslet temmelig rystet ut i kvelden, og tenkte på det evige spørsmålet om livsløgnene vi holder oss med. Vi trenger kanskje noen små løgner i hverdagen, men hvor mye løgn tåler vi før det går helt galt?

Incest

Hos familien Alving dreier det seg om incest, utroskap, skambelagt sykdom som syfilis, barn utenfor ekteskap og aktiv dødshjelp. Henrik Ibsen sparte ikke på ingrediensene da han skapte dette verket i 1881. Det ble da også bråk, og veien til scenen ble lang.

Konkret

I vår tid kan knapt noe tema vekke forskrekkelse, men heldigvis er alvoret ivaretatt i denne versjonen av Gengangere. Og selv om denne danseforestillingen er mer konkret enn vi er vant til å få fra koreografene i våre dager, er den likevel abstrakt nok til at vi lett kan ta den til oss som en impuls til refleksjon over eget liv eller liv nær oss.

Vakre

Følelsene i denne forestillingen er til å ta på. Her er ingen høye benløft for estetikkens skyld, skjønt visst er de vakre, mange av de bevegelsene koreograf Cina Espejord har skapt – til dels i samarbeid med danserne, fortelles det. Kanskje det er denne måten å jobbe på som skaper slike resultater? Regissør Marit Moum Aune, Espejord og musikkansvarlige Nils Petter Molvær har ønsket at danserne skal være emosjonelt troverdige i sine roller. Derfor har alle jobbet grundig med nærlesning av Ibsens tekst, og diskusjon av personene. De har i alle fall lykkes med sitt forsett. Danserne er til stede med hver fiber i alle sprang, løft og formasjoner de inntar.

Barnedanser

Aller sterkest inntrykk gjør likevel barnedanseren Selma Smith Kvalvaag. Hun danser tjenestepiken Regine som barn, og det er hjerteskjærende vakkert å se henne – så mykt og undrende tillitsfullt. Også Mikkel Skretting, som danser Osvald som barn, gjør en inntrykksfull rolletolkning. Det er en viktig side ved forestillingen at de har med ekte barn, ettersom hele Gengangere dreier seg om hvordan det som har skjedd i fortiden er med på å forme oss her og nå. Vi får stole på at Nasjonalballetten har apparat bak scenen til å ta seg ordentlig av barna som deltar.

Uten spindelvev

En ekstraordinær utfordring for kostymeansvarlig Ingrid Nylander har det vært å skape kostymer til flere versjoner av samme karakter. Hun har løst den elegant. Her har ikke «spøkelsene» grå klær og spindelvev i håret, men kopier av de «nålevende» karakterenes drakter, bare utført i et blekere stoff.

Scenografien er også elegant utført med noen enkle bord og stoler, samt et stort «dukkehus» som vokser opp av scenen og gir rom for forhistorien. Når i tillegg lyssettingen vibrerer varmt og levende, og den nyskrevne musikken til Nils Petter Molvær foldes ut både heftig og meditativt, kan man i grunnen ikke ønske seg mer.

Fortettet

Et klimaks i forestillingen oppstår når alle er på scenen, og både de «nålevende» skikkelsene og «spøkelsene» danser en slags parallelldans. Fortid og nåtid smelter sammen og skaper en fortettet atmosfære.

For sent

Noen ganger er det for sent. Det er Ibsens underliggende, nådeløse budskap i fortellingen om familien Alving, påpeker ballettsjef Ingrid Lorentzen i programheftet. Men for oss er tiden akkurat nå inne til å se denne forestillingen og la oss bevege. Til det vi bestemmer selv.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur